I full fart inn fra sommerregnet kommer Nour-Eddine Lakhmari styrtende. Vi har avtalt møte på et av byens noble franske konditorier. «Jeg bare elsker dette stedet», sier han på umiskjennelig sørlandsdialekt. Underlig, tenker jeg i mitt stille sinn. Er ikke denne mannen fra Marokko? Lakhmari har solskinn og sjø i stemmen. «Skal vi ta en kaffe og croissant? Bare sitt. Jeg henter og betaler!» Ordet «croissant» uttales perfekt på fransk. Den energiske, unge mannen på noen og tredve kommer raskt tilbake med det lekreste bakverk og to kopper kaffe. Brillene pusses og han viser meg plakaten til hans nyeste film ‘Uten ski på beina’. «Er den ikke flott», spør han. Jeg er enig. Men jeg må spørre om sørlandsdialekten. Jo, han har en fortid i Kristiansand, da han kom til Norge som student for 10 år siden. Som mange andre jobbet han ved siden av studiene. Erfaringene fra arbeidet i eldreomsorgen førte blant annet til hans debutfilm på kortfilmfestivalen sist år, den stilsikre filmen om eldre menneskers ensomhet. ‘Kort notater’ (1995) viste et tydelig samfunnsengasjement kombinert med en evne til å formidle vare stemninger. På Kortfilmfestivalen i 1995 var det mange som reagerte på Lakhmaris pessimistiske grunnsyn. I år er filmskaperen ute med en ny film. Denne gang handler det om rasisme. Om det å ville være noe annet enn det man er. Det går ikke så bra denne gangen heller. På plakatbildet til hans nyeste film vises en stolt marokkaner med bleket hår og 17. mai sløyfe…
