Filosofer, kunsthistorikere og filmvitere har fra hver sin kant slått fast at det eksisterer et grunnleggende skille mellom virkeligheten slik vi sanser den og de uttrykk vi konstruerer for å beskrive den. Den «egentlige» virkeligheten tjener oss som referanse, men de bildene vi skaper er ikke så mye uttrykk for noen objektiv norm som for vår egen virkelighetsanskuelse. Filmen etterligner ikke virkeligheten; den har sitt eget språk og sin egen logikk. En viss tvetydighet gjør seg derfor gjeldende når vi ser for oss på lerretet noe som appellerer både til vår virkelighetssans og vår fantasi. Billedkunsten danner på samme vis sin «egen» verden, sin egen virkelighet om man vil. Kjell Grede er meget oppmerksom på dette. I Hipp Hipp Hurra finnes et realhistorisk utgangspunkt, men ingen dokumentariske pretensjoner. Filmen er et møte mellom to billeduttrykk, melom Skagenmalernes kunst og filmskaperen Grede.
