Fram til nå har sannheten om hvordan utenomjordiske krefter la planer om å overta verdensherredømme gjennom fjernsynssendte barneprogram vært godt skjult. Noen har imidlertid kommet til innsikt i hva slags intrikat drama som ble utspilt om vår bevissthet, og disse forsøker nå å få andre til å forstå. Jeg ser det derfor som min plikt å fortelle om hvilke planer alle norske barn var omfattet av på 70-tallet, planer foreldrene våre aldri vil forstå at vi var deler av.
70-tallet var et tiår da nesten ingenting motsto påvirkning fra markante politiske strømninger, ei heller norsk film og fjernsyn. At man i NRKs underholdningstilbud for barn også kunne finne fjernsynsprogram som var laget utelukkende for å få oss bearbeidet og klargjort til en utenomjordisk maktovertagelse er kanskje overraskende for enkelte, men de fantes og flere av dem slo svært godt an. Gjennom forskjellige varianter av barne sci-fi var det meningen å bli kjent med vennligsinnede aliens og lære språket de snakket. På den måten skulle vi indoktrineres til å tro at romvesener var hyggelige, hjelpsomme og vennligsinnede. Enkelte serier klarte dette bedre enn andre.
Den serien som fungerte dårligst etter planen var nok den tsjekkoslovakiske Maika — jenta frå verdsrommet. Ingen husker lenger helt hva som skjedde i serien, bortsett fra at den begynte med at ei romjente — Maika — plutselig sto i en landsby kledd i metall-sherrox og en drakt i sølv og orange. Ved å strekke armene ut til siden kunne Maika sveve og trolig også fly. I tillegg kommuniserte hun med verdensrommet gjennom et belte med blinkende lys som hun hadde på magen. Hun kom i kontakt med barna i landsbyen, og ble en slags venn. Etterhvert som tiden gikk ble Maika mindre og mindre romjente og mer og mer lik menneskene, men så ble hun syk og noen bestemte seg for å hente henne tilbake dit hun kom fra. Tror jeg. Flere som har sett serien mener at Maika var vennlig, snill og hjelpsom, og dem er det nok ikke håp for. De hadde gått rett i den psykologiske fella som var klekket ut. Andre fikk aldri tillit til jenta på grunn av merkelig oppførsel, stiv gange og enda stivere blikk. Uten å vite om det, greide de seg mot påvirkning.
Det viste seg at det å satse på fingerdukker i stedet for tjekkoslovakiske barneskuespillere var et lurt triks for å nå ut med budskapet til en større del av målgruppen. Etter det jeg har fått vite, er det til nå ingen som greide motstå Romlingane, en serie fra Storbritania. Her traff de utenomjordiske kreftene definitivt blink. I Romlingane var det vi som var på galaktisk besøk, hos noen små rottelignende vesener som bodde under jorden på en planet uten atmosfære. I løpet av disse besøkene fikk vi ikke bare innblikk i romlinganes liv og hverdag, vi lærte oss også språket deres. I programmene fungerte Ingebrikt Davik som romvesenenes tolk, men det måtte være et lett språk de snakket, for de fleste unger på 70-tallet kunne snakke det så snart de hadde lært seg å plystre. Langstrakte, glidende plystringer som var innom de fleste toner på skalaen var romling-språk, og i gata der jeg bodde kommuniserte vi delvis gjennom disse lydene en god stund. Vi satt i garnet. Plystring fantes det også i Bjørnen Colargol, en annen uhyre populær 70-talls serie som ble infiltrert av de samme fremmede kreftene. Colargol var som alle husker en liten bjørn som aller mest ønsket seg en fin sangstemme som bare Fuglekongen kunne gi ham. En av Colargols nærmeste venner var rotta Hector fra verdensrommet, og de to var stadig på eventyr og på jakt etter bjørnens sangstemme.
I både Bjørnen Colargol og Romlingane framstilles romvesnene som gnagere, gnagere som faktisk var ganske søte. Både Hector og romlingene hadde litt spisse snuter, store sorte øyne og myk pels. De så vennligsinnet ut, og rotta Hector så ut som han likte å hjelpe Colargol. Vi barn kunne godt tenke oss slike venner som var myke, gode og hjelpsomme. På gulvet foran fjernsynsapparatene, hjemme i våre egne stuer, ble vi på denne måten mørnet og satt på tanken om at romgnageren ville være en kjærkommen gjest i vårt hus hvis den kom.
Heldigvis har ikke ytre krefter tatt over jorden ennå, og mye av det kan vi takke amerikansk etterretningstjeneste og de store kommersielle fjernsynsselskapene for. Da man i USA etterhvert forsto hva europeiske barn hadde blitt utsatt for gjennom seriene som var infiltrert av utenomjordiske krefter forsøkte de å bryte med sannheten om den vennlige rom-gnageren innenifra ved å skape programserier som satte denne skikkelsen i et dårlig lys. På 80-tallet fikk vi dermed ALF. ALF var en ufordragelig artsfrende av romlingene, også han med pels, relativt spiss snute og blanke, sorte øyne, men med et lynne og noen manerer som ikke sto i stil med våre barndoms venner. I tillegg spiste han katter.
Mange syntes ALF var underholdende, men forsto ikke alvoret i budskapet han var satt til å fremme. Forsøket på å rive ned myten om den snille romgnageren og å få oss til å forstå at vi i tiår hadde levd på en løgn kom dessverre for sent. I dag klatrer ti-tusener av unge mennesker oppover karriærestigen på vei mot ledende samfunnsposisjoner. Det er de samme menneskene som på 70-tallet satt oppslukt på gulvet foran fjernsynsapparatene og slukte Bjørnen Colargol og Romlingane rått. Det er disse som nå bør bli opplyst om hvilken fare det er å nostalgisk tenke tilbake på hvilke utrolige skapninger som man ble kjent med den gang man så barne-sci-fi på NRK.
