I sitt 22. år, har filmfestivalen i Toronto aldri vært så stor og pompøs som nå. Det er som om hele filmverdenen har samlet seg i byen. Blant 281 filmer (inkludert kort- og dokumentarfilmer) har det vært over 90 verdenspremierer med en lang rekke celebre premieregjester. Festivalen er uhyre populær blant Torontos innbyggere. Nesten 80% av alle filmene var utsolgt allerede dagen etter at billettsalget åpnet, og folk sto ofte i kø i 6-7 timer.
Festivalen har filmer for enhver smak, fordelt på 12 forskjellige programmer. Galla-programmet som hovedsaklig består av premierer på nye storfilmer, åpnet med Atom Egoyans Cannes-favoritt The Sweet Hereafter. I «Masters»-programmet vises nye filmer av regissører som regnes som, vel, mestere i sitt virke, heriblant Haneke, Imamura (med Cannes vinneren Ålen) og Sokurov. Mer kuriøst er kanskje «Midnight Madness»-programmet, en serie bizarre filmer der årets høydepunkt må være dokumentarfilmen med den megetsigende tittelen Sick: The Life and Death of Bob Flanagan, the Supermasochist. Mellom alt fra fillippinske filmer til amerikanske lavbudsjettsproduksjoner, kunne man også finne Budbringeren og Insomnia under vignetten «Contemporary World Cinema». De norske filmene ble vist med stor suksess, og ble beskrevet i avisene som «Norwave of quality cinema».
Hartley, Lee og Jarmusch
Det var kanskje likevel i «Special Presentation»-programmet man kunne finne mest interessant stoff i år, med filmer av Hal Hartley, Spike Lee, Jim Jarmusch og Joao Cecar Monteiro: Et av høydepunktene var uten tvil premieren på Hal Hartleys nye film, Henry Fool, som med sitt emne og sin lengde (godt over to timer) er noe så uvanlig som en episk Hartley-film. Hartley fortalte før visningen at Henry Fool er en karakter han begynte å skrive om allerede mens han var student, og han skrev på manuset i 15 år før han nå følte seg moden nok til å presentere historien.
Spike Lee presenterte sin dokumentarfilm 4 little girls (den første i hans karriere), om en av de utallige bombingene av kirker for svarte. Fire småjenter ble drept i kirkebrannen i Birmingham i 1963, en tragedie som styrket borgerrettsbevegelsen. Kirker blir brent den dag i dag, men som noen sier i filmen: «You can burn ’em down, but not faster than we can build ’em up again.»
«Wow, you must be some pretty hardcore fans to come and watch a rock movie at 10 a.m.,» sier en forkjølet og litt søvning Jim Jarmusch, med sigaretten i den ene hånden og en kopp kaffe i den andre. Anledningen er hans nye film Year of the Horse, en morsom og meget høylydt dokumentarfilm om Neil Young og hans trofaste backing-band Crazy Horse. Jarmusch har rett. Med konsertopptak fra fjorårets Europaturné og backstage-materiale fra turneene i 1976 og 1986, er filmen virkelig god oppvåkningsmedisin. «If they don’t play it loud, threaten to riot,» sa Jarmusch. Det var ikke nødvendig.
Stående ovasjoner
Det er ikke uvanlig at en film begeistrer så tidlig som på festivalens andre dag, men ti minutters stående ovasjoner er noe man bør merke seg. Gjenstand for hyllesten var Thom Fitzgeralds The Hanging Garden, filmen som åpnet det kvalitativt sterke «Perspective Canada»-programmet der i alt 51 kanadiske spille-, kort- og dokumentarfilmer ble vist. En ung mann ved navn William vender hjem for å ta del i søsterens bryllup, etter et ti års bittert fravær. Hans hjemkomst bringer mange uløste familieproblemer på dagsorden igjen. Selv om temaet kan virke familiært, for å si det slik, velger debutregissør og manusforfatter Fitzgerald noen uvanlige fortellemessige løsninger.
Filmen er delt i tre deler som bringer oss frem og tilbake i familiens historie. Men foruten å bruke flashbacks, bryter Fitzgerald barrieren mellom fortid og nåtid, og blander dem sammen i en og samme scene. Slik treffer den eldre William en yngre utgave av seg selv, og flere ganger blir han vitne til sitt eget selvmord da han 15 år gammel hengte seg fra et tre i farens hage. Selvmord? Hvordan kan han være i levende live om han begikk selvmord? Vel, alt er en del av Fitzgeralds fruktbare forestillingsevne som gjenspeiles i filmens intrikate struktur og narrative oppfinnsomhet.
På den visuelle siden er The Hanging Garden preget av en utstrakt fargesymbolikk, knyttet til farens lidenskap for blomsterhagen sin. (Alle karakterene er ovenikjøpet nevnt etter forskjellige blomstertyper). Hagens lyse farger gir filmen en magisk kvalitet, og egentlig er The Hanging Garden nettopp et magisk stykke av livet.
Én-prosents film
Siden John Sayles er en av mine favoritt-regissører, kan jeg ikke dy meg for å se filmen han presenterer i «Dialogues»-programmet. Hans valg er en lite kjent italiensk film, Mario Monicellis I Compagni (1963). Marcello Mastroianni spiller en politisk aktivist fra 1870-årene som overtaler arbeiderne på en fabrikk til å gå til streik på grunn av meget dårlige arbeidsforhold. Filmen har åpenbart hatt innflytelse pa Sayles’ mektige arbeiderepos Matewan, noe Sayles selv innrømmer når jeg møter ham etter visningen. «Jeg så filmen for første gang på slutten av 60-tallet,» sier Sayles, «og til den dag i dag er den for meg en av de få filmene som både er politisk engasjert og dypt humanistisk. Det er noe jeg prøvde å følge opp i flere av mine egne filmer. Før jeg laget Matewan, så jeg The Organizer igjen, og da kunne jeg sette særlig pris på Monicellis stil. Et annet aspekt som jeg var særlig interessert i å vise i min film, var barnearbeid som var helt vanlig dengang, og helt frem til 1920-årene.» Jeg nytter sjansen til å spørre ham om hva han forventer av sin nye film Men With Guns. «Vel, hva kan jeg si. Det er bare én prosent av det amerikanske publikummet som går og ser filmer med undertekster. Vi planlegger å få inn hele denne ene prosenten.»
Jeg må løpe for å rekke visningen av den iranske regissøren Jafar Panahis Speilet. Alle som ble fortryllet av hans debutfilm, den uimotståelige Den hvite ballongen, kan vente seg mer av samme slag til omtrent halvveis ut i den nye filmen. En søt liten jente venter på å bli hentet av sin mor etter skolen, og når moren ikke kommer prøver hun selv å finne veien hjem. Det skulle være unødvendig å si at hun blir helt fortapt, siden voksne er av liten hjelp. Men akkurat da man tenker man har sett alt dette før, forvandles filmen til en morsom meta-film. Om dette er Panahis intensjon blir aldri klart, men det ser ut til at iranske regissører etter Kiarostamis meta-filmer Og livet går videre og Under oliventrærne, har blitt mer og mer interessert i å utforske den hårfine skillelinjen mellom virkelighet og fiksjon. Speilet gjør det på en fin og morsom måte, og føyer seg samtidig inn i rekken av gode iranske filmer om barn fra de siste årene.
Kitchen Party er en ny film av den kanadiske regissøren Gary Burns som hadde stor suksess da han på festivalen for to år siden debuterte med ungdomskomedien The Sububunators, et morsomt blikk på det formålsløse livet i storbyens forsteder, fylt med treffende og morsomme replikker. I Kitchen Party vender Burns tilbake til det samme miljøet, og denne gangen har han hatt større budsjetter å leke med. Filmen forteller om den 20 år gamle Scott som bor sammen med foreldrene sine i et hus som moren gjør nærmest klinisk rent hver eneste dag (det er tilstrekkelig å se hvordan hun støvsuger). Da foreldrene er ute på fest, inviterer Scott vennene sine på hjemme-alene-fest, men ingen får forlate kjøkkenet for ikke å spolere den fantastisk rene stuen. Mens foreldrene stadig blir fullere og begynner å si ting som ville vært bedre usagt, står naturligvis ikke stuen hjemme til å redde.
Kitchen Party er en festlig ungdomskomedie, men samtidig en edruelig og skarp samfunnssatire. Burns er en kløpper til å skrive kjappe og treffende replikker, og samtidig sette opp scenene slik at de raskt får et komisk utfall. Den skulle ikke ha problemer med å finne sitt publikum.
Sint ung mann
Været er herlig bergensk, det regner og det blåser så mye at jeg nesten er våt til skinnet da jeg kommer inn i Cumberland-kinoen for a se Harmony Korines Gummo. (En kanadisk journalist forsikrer meg om at været er totalt uvanlig for Toronto).
Det ser ut til at det er mye som kan gjøre Harmony Korine sint, se bare fjorårets sjokkerende Kids som han skrev manus til som 19-åring. Nå, 23 år gammel er Korine i Toronto for å presentere sin regidebut, Gummo. To gutter dreper katter, selger dem til en kinesisk restaurant, og kjøper «glue» for a dope seg. En mann selger sex, med sin tilbakestaende datter som salgsobjekt. En ensom gutt kjører skateboard og bærer en hatt med kaninører. Han blir slått og avvist overalt.
Det er svært vanskelig å skjønne hvor Korine vil hen med denne filmen. Han har øre for hverdagsdialog, men der Kids var et godt strukturert arbeid (kanskje fordi Korine ikke regisserte selv), er Gummo en samling historier som ikke har noe med hverandre å gjøre. Korine innrømmer selv at han elsker kaotiske situasjoner. Det han ønsker å fange er en «poetisk sannhet». Med filmer som Gummo, er det unødvendig å si at noen vil finne denne «poetiske sannheten» motbydelig, mens andre vil erklære den som genial.
Ti begivenhetsrike dager nærmer seg slutten. Som mange forventet fikk The Hanging Garden pris som den mest populære filmen, og den delte også prisen (med Egoyans The Sweet Hereafter) for beste kanadiske film på festivalen. Det er hevet over tvil at denne filmen vil bli en stor suksess blant filmentusiaster verden over.
