Vi har bedt fire festivalprogrammerere – Johanne Svendsen Rognlien, Håkon Tveit, Lisa Hoen og Bård Ydén – om å komme med sine fem favorittdokumentarer. Her er de.
Johanne Svendsen Rognlien – programsjef for Oslo Pix og programmerer for Arabiske filmdager
No Other Land (Hamdan Ballal, Basel Adra, Yuval Abraham, Rachel Szor, Norge/Palestina, 2024)
Uten tvil en av de sterkeste dokumentarene fra Palestina som viser styrken i aktivisme på tvers av nasjonalitet. Med Muhi: Generally Temporary (Rina Castelnuovo, Tamir Elterman, 2017) som et mindre kjent alternativ for dem som vil lære mer om Palestina.
Honeyland (Tamara Kotevska, Ljubomir Stefanov, Makedonia, 2019)
Balkans svar på Grey Gardens! I denne uforglemmelige dokumentaren følger vi den makedonske honningsankeren Hatitze og hennes sengeliggende mor, og deres kamp for å beholde den naturlige balansen i økosystemet som omgir dem.
Searching for Sugar Man (Malik Bendjelloul, Sverige/Storbritannia/Finland, 2012)
Jeg blir lett forført av dokumentarer som løfter frem noe eller noen man ikke kjenner til fra før av, og dette er prakteksempelet. Den viser verdien i å huske dem som ble glemt.
Vals med Bashir (Ari Folman, Israel, 2008)
Denne filmen viser hvor avgjørende rolle animasjon kan spille for sjangeren. Leken, enestående og suggererende: En film du vil se igjen og igjen.
Kandis for livet (Jesper Dalgaard, Danmark, 2021)
Dansebandet Kandis har eksistert siden 1989. Dokumentaren gir et innblikk i bandets historie, men kanskje først og fremst et bekjentskap med gruppens mest lojale fans som ikke kjenner hverandre, men som alle har samme dype dedikasjon. Fungerer på samme linje som en drivende god dansebandlåt – elsk eller hat!
