Artikkelforfatteren tar for seg begrepet barnefilm og diskuterer norske filmer fra perioden 1945 – 1980, som kommer inn under dette begrepet. Hun konkluderer med at filmene er forbausende like. De bygger på idéer om barnefilm som virker begrensende og hindrer nyskapning. Selv om de rent belærende filmene forsvinner mer og mer fra 50-tallet og utover er det ennå et stykke igjen før vi kan si at norsk barnefilm gir spenning, opplevelse og glede… og noe i tillegg.
