D. W. Griffith har en urokkelig posisjon blant de største og mest innflytelsesrike filmregissørene i amerikansk stumfilmtid. Cecil B. De Mille sa om ham at «han hadde ingen rivaler, han var lærer for oss alle». Noen av «elevene» var folk som Charlie Chaplin, Mack Sennett, Erich von Stroheim og Sergei Eisenstein. Likevel er det et nokså motsetningsfylt bilde som avtegner seg i litteraturen om Griffith: Var han egentlig det geniet mange – og utvilsomt han selv – mente han var, eller var han bare en dyktig håndverker og spekulant i folks sentimentalitet? Var Griffith rasist, slik han framstår i Birth of a Nation, eller var han en sosialt engasjert liberaler og pasifist som i Intolerance? I og med at disse to filmene nå er tilgjengelige for et norsk publikum gjennom filmklubbene, kan det være interssant å få en oversikt over mannen og miljøet bak filmene.
