Mens den klassiske filmen bygde opp sin fortellerstruktur omkring temaet «boy meets girl», er det blitt produsert et økende antall filmer i de siste tiår med handlingen knyttet til barneskikkelsen. Premisset bak dette essayet er at slike filmer signaliserer et kulturelt og filmestetisk paradigmeskifte som begynner etter den andre verdenskrigen. Filmene er ikke tiltenkt et barnepublikum og er ofte hverken psykologisk passende eller forståelige for barn. Denne type film gis her betegnelsen barnvoksenfilm. Den følgende genreanalyse tar bl.a. for seg en del norske eksempler.
