Pedro Almodovar har hatt klippekort på de norske kinoene de siste ti årene, og Julio Medem er i ferd med å ta over eneretten på å levere spansk film til Norge. Regissørkulten råder når det er tale om film fra Spania, selv om både Victoria Abril og Carmen Maura har blitt husholdningsnavn i kjølvannet av Almodovar. Under denne enhetlige overflaten som utgjør vårt bilde av spansk film, taler man imidlertid mest om en skuespillerinne. Tidvis dukker det opp rykter også i andre deler av Europa om en stjerne av europeisk format. Men de dør raskt hen – spansk film ser ut til å ha like mye problemer med å komme ut av eget reir som den norske. Til tross for at hun har hatt roller i 16 store produksjoner til nå, har bare 1 av dem vært å se på kino i Norge.
Det er heller ikke mye å hente for paparaziene – de som skaper og brenner ut nye stjerner. Denne stjernen vokter sitt privatliv som en løvinne, skrev en frustrert spansk journalist for en tid siden. Hun hater publisitet og gir nesten aldri intervjuer. Hun sier selv at hun er sjenert, og liker ikke at man ser på henne – en temmelig paradoksal innstilling hos en berømt skuespillerinne, skulle man tro: «Mange skuespillere er sjenerte. De vet ikke hvordan de skal uttrykke seg uten dialog,» sier hun skjelmsk. «Jeg så mye film da jeg var ung, og tenkte at det var det beste jeg kunne gjøre: å late som jeg er en annen.»
Fra film til teater
Det er tidlig juli. En mannsstemme ligger på telefonsvareren. «Ariadna tar aldri telefonen før man har gitt seg til kjenne,» forklarer moren hennes, Maria Isabel Giner, som også er Ariadnas agent. Hun tar heller ikke telefonen etter at jeg har fortalt hvem jeg er og hvor jeg ringer fra. Avtalen er forskutt. Ariadna Gil er travelt opptatt med prøver på et teater i Barcelona, og det nærmer seg premieren.
«Jeg fikk nylig en datter, så jeg ville ikke spille inn en film akkurat nå, men heller være stabilt på ett sted. Å arbeide med film er det jeg liker best, men det medfører mye reising og er temmelig hektisk.» Ariadna har spilt teater før, men det er snart seks år siden hun sist trådte de skrå bredder, og syv siden hun fikk sin grad i dramamatisk kunst ved Barcelonas institutt for teater. «Jeg har lenge ønsket å spille teater igjen, men kunne ikke for det var alltid en film til som jeg skulle være med i.» De siste årene har hun spilt inn to eller tre langfilmer i året, foruten flere fjernsynsdramaer og -serier. «På teateret har du mer tid, ting skjer roligere. Jeg har ikke så mye erfaring, og var veldig nervøs i starten, men nå trives jeg. Jeg er veldig glad for øyeblikket.»
I sitt tjueåttende år, må Ariadna Gil regnes som en vel etablert skuespillerinne. Hun fikk sin første sjanse etter å ha havnet på forsiden av et ungdomsblad, noe moren ikke var helt uten skyld i. «Det var ikke noe stort blad, men greit nok,» og det falt i hendene på Bigas Luna, mest kjent i Norge for Skinke, skinke. Han gav henne en liten rolle som Angela Molinas datter i Lola i 1985. «Jeg ville bare arbeide i starten, og laget 3-4 filmer der jeg bare tok de rollene jeg fikk, og ikke så så nøye på hva det dreide seg om.»
I dag er hun imidlertid mer kritisk til de prosjektene hun velger å være med på. «Jeg velger karakterer som jeg liker, og vet hva slags prosjekter jeg er ute etter. Jeg stoler på intuisjonen, og jeg tar vanligvis ikke feil når jeg takker nei til prosjekter. Det får jeg bekreftet når jeg ser filmene etterpå.» Den nasjonale eller internasjonale statusen til regissørene hun velger å arbeide med betyr ikke så mye. «Det finnes regissører som jeg ikke liker, og som jeg derfor ikke vil jobbe med, men jeg vurderer alltid rollene jeg tilbys utfra det totale prosjektet.» Erfaringene med Bigas Luna er ikke avskrekkende, selv om det var en rolle hun tok uten å tenke seg noe særlig om. «Jeg kan gjerne arbeide med Bigas igjen, men det kommer an på om manuskriptene og prosjektene er gode.»
Med en radikaler i ryggmargen
Om man sammenligner de rollene Ariadna har spilt, later det til at rollevalgene hennes er ganske konsekvente. Karakterene hun fremstiller er gjerne knyttet til et tradisjonelt mannssamfunn, der kvinner har sin klart definerte plass. I noen av filmene er karakterene også gitt sosiale «lyter» som begrenser deres bevegelsesfrihet i mannssamfunnet desto mer: I Libertarias fremstiller hun en nonne som rives ut av en trygg klostertilværelse, i Oscar-vinneren Herlige tider! er hun «en mann». Selv gitt så dårlige utgangspunkt og sårbare som de er, streber kvinneskikkelsene hennes etter å leve livet på egne premisser. De er muligens dømt til å tape, og må stadig tåle nederlag og skuffelser, men nekter å gi opp. Gjennom rollene sine peker Ariadna med andre ord på den håpløse situasjonen til kvinner som er på kant med et konformt samfunn. Hun ser ut til å føre en kvinnepolitisk frigjøringskamp gjennom rollefigurer som på overflaten ikke alltid skiller seg drastisk fra den franske «dum og deilig»-tradisjonen, men som i holdningen til omverdenen gir håp om at det i det minste er mulig å stå på sitt.
«Det er trolig litt ubevisst,» sier Ariadna når jeg spør om hun har et klart program når hun velger roller. «Jeg faller nok for en bestemt type roller, men at de har likhetstrekk skyldes nok at det er jeg som spiller karakterene. Jeg har en personlig måte å arbeide på, og hvis den samme karakteren ble spilt av andre, ville den sett annerledes ut.» Selv om hun ikke er villig til å påberope seg et program, skinner naturlig nok bakgrunnen og holdningene hennes gjennom i alt hun gjør. Født i 1969, er hun et barn av 68-generasjonen. Faren var en vel ansett venstreorientert advokat som forsaket mye for å kunne arbeide med vanskelige saker. Ariadna har bevart mange av ideene fra det progressive miljøet hun vokste opp i. Hun er ikke religiøs, har aldri skriftet for en prest: «Jeg forstår ikke denne skikken,» uttaler hun til den spanske avisen El Semanal. Hun tror heller ikke på ekteskapet. «Personlig går jeg i mot ekteskapet. Ekteskapet er ikke nødvendig, det har jeg innsett siden jeg var liten,» forteller hun meg når jeg foreslår at det er gjennomgangstrekk i karakterene hennes at de opplever ekteskapet som et problem – enten fordi de ikke kan gifte seg (Belle epoque, Libertarias), fordi ekteskapet står i direkte motsetning til ambisjonene (Mecanicas Celestes) eller fordi ekteskapsinstitusjonen bryter sammen under trykket fra en selvstendig kvinne (Malena es un nombre de tango).
Ariadna synes ikke det er hennes oppgave å uttale seg «på vegne av min generasjon,» slik pressen gjerne forlanger av idoler av forskjellig slag. Hun misliker å måtte ha en mening om alt, og at folk tror at hennes mening betyr noe spesielt bare fordi hun er blitt berømt, eller fordi hun oppleves som selve «prototypen» på spanske jenter.
«Jeg tenker ikke på idealer når jeg velger å gjøre en rolle,» forteller hun. «Jeg liker å tro at jeg kan spille alle typer roller.» Til tross for at karakterene hun spiller har klare likhetstrekk i måten de angriper situasjoner på, er utgangsposisjonene deres vidt forskjellige. Den forsakte nonnen Maria i Libertarias, som tvinges til å revurdere de religiøse normene sine når hun må leve blant anarkistiske frontstyrker under borgerkrigen, ligger langt fra den opprørske og moderne Malena i Malena es un nombre de tango. Malena er en uavhengig kvinne som gjør presis som hun selv vil, men nettopp derfor ser hun ut til å ha problemer med å opprettholde langvarige forhold til menn. «Malena var veldig forskjellig fra meg: ekstrovert, sterk. Dette er ikke meg, tenkte jeg. Det er ikke jeg som skal spille denne rollen. Jeg sa det til regissøren, Gerardo Herrero, men han sa at neida, du kan spille denne. Så jeg sa OK, og det fungerte. Det er spennende å oppdage nye ting etter hvert som man jobber.»
En kameleon etter roller
Det er ikke første gang hun har forsøkt å overbevise en regissør om at hun er feil kvinne til rollen. Det er heller ikke første gang hun har gitt etter for regissøren. Resultatet av denne tilbakeholdne respekten for hva som kreves av en rolle, er at hun utsletter seg selv i rollen, eller kanskje snarere at hun går inn i den og lever med den. Det «kameleoniske» i hennes rolletolkninger fremheves ofte i anmeldelser av filmene hennes. «Ariadna Gil er måteholden og elegant, støttet av en fotogenitet som få skuespillere har i dag. Hun viste det i Antártida og viser det igjen nå, ved bokstavelig talt å gjøre det motsatte av hva hun gjorde der,» het det for eksempel i anmeldelsen av Malena es un nombre de tango i den spanske avisen El Pais i fjor vår.
Denne fotogeniteten som El Pais-skribenten fremhever – eller kanskje rettere: precence som det heter på engelsk, og som jeg ikke kan finne et dekkende norsk uttrykk for – er noe av det mest påfallende ved Ariadna Gils rolleprestasjoner, og noe som kjennetegner alle store skuespillere. Men det er ikke noe man kan spille seg til, hevder Ariadna: «Precence er noe du bærer inni deg, noe du kan se i øynene på folk, du kan se hva de tenker eller føler.» Og det kan hun ha rett i, men det er likevel en alminnelig oppfatning at det finnes en metode for å spille seg inn i en rolle og oppnå det «nærværet» til karakteren som gjør rollen troverdig. Method acting, eller Stanislavski-metoden, har vært hyllet siden Marlon Brando og James Dean gjorde den kjent på begynnelsen av 50-tallet, som en måte å komme seg nærmere innpå karakterene og gi dem det livet som gjerne karakteriseres som precence. Metoden består gjerne i å oppsøke karakterens naturlige miljø, og lære seg reaksjonsmønstrene som ville være naturlig for den karakteren man skal spille. Ariadna tror imidlertid ikke på noen slik absolutt metode: «Jeg har min egen metode. Du må gjøre noen undersøkelser for å kunne fremstille noen karakterer. For andre karakterer hører jeg bare på hva regissøren sier, og så er det der bare. Det bare er der.»
Don Juans elskerinne
Ariadna Gil er imidlertid ikke ferdig med filmen, selv om hun for øyeblikket er mest opptatt med teater. «Jeg skal spille en liten rolle i en fransk film, en filmatisering av Moliéres Don Juan, og den skal regisseres av en fransk skuespiller som heter Jacques Weber. Det er forresten første gang han skal være regissør.» Weber er lite kjent for norske kinogjengere, men huskes kanskje for rollen som Roxanes tredje frier, grev de Guiche, i Cyrano de Bergerac. I Don Juan som er en stor samproduksjon mellom Frankrike og Spania, spiller han selv hovedrollen som den store forføreren. Franske Emanuelle Beart har den kvinnelige hovedrollen, mens Ariadna Gil og en annen av Spanias stigende stjerner, Penélope Cruz (kjent fra Skinke, skinke og Herlige tider!) skal begge spille to av Don Juans elskerinner.
«Det er ikke så viktig for meg å spille hovedroller,» sier Ariadna, og fremhever den lille rollen hun har i El tramvia a la Malvarosa som vel så viktig. «Jeg liker karakterer som forandrer seg.»
Don Juan blir trolig å se på kino i Norge. Om ikke for annet så fordi Oslo kinematografer har lagt en vernende hånd over alt som er fransk, «intellektuelt» eller litterært. Men det hadde vært mer spennende om noen hadde tatt utfordringen og våget å gi Ariadna Gil en sjanse med en av hennes seneste glansroller i Libertarias, Malena es un nombre de tango eller Mecanicas Celestes, alle vist på festivaler i Norge i løpet av det siste året. Som en spansk kritiker skrev for litt siden: «Enhver film med henne er verd å se, selv om filmen er aldri så dårlig».
Filmografi:
Lola. Regi: Bigas Luna. 1985.
El complot dels anells. Regi: Francesc Bellmunt. 1987.
El capita Escalaborns. Regi: Carles Benpar. 1989.
Barcelona lament. Regi: Lluís Aller. 1989.
Un submari a les estovalles. Regi: Ignasi P. Farré. 1990.
Amo tu cama rica. Regi: Emilio Martínez Lázaro. 1991.
Belle époque/Herlige tider!. Regi: Fernando Trueba. 1992. (tilgjengelig på leievideo)
Mal de amores. Regi: Carles Balaguer. 1992.
El Columpo. Regi: Alvaro Fernández Armero. 1992 (kortfilm).
Mecánicas celestes. Regi: Fina Torres. 1993.
Los peores años de nuestra vida. Regi: Emilio Martínez Lázaro. 1993.
Todo es mentira. Regi: Alvaro Fernández Armero. 1994.
Antártida. Regi: Manuel Huerga. 1994.
Talk of Angels. Regi: Nick Hamm. 1994.
Libertarias. Regi: Vincent Aranda. 1995 (vist på Tromsø-festivalen 1997).
Malena es un nombre de tango. Regi: Gerardo Herrero. 1995 (vist på Tromsøfestivalen 1997).
El tranvia a la Malvarosa. Regi: Jose Luis García Sánchez. 1996.
Don Juan. Regi: Jacques Weber. 1997 (kommer trolig på kino).
