African Family Dinner
Regi: Ibrahim Mursal | Manus: Tani Dibasey | Med: Mathilde Storm, Tani Dibasey | Prod: Geir Bergersen 2024 | 13 min.
Unge Mikael (Tani Dibasey) bringer med seg den nye kjæresten, medisinstudenten Mona (Mathilde Storm), til middag hos sine ghanesiske foreldre med søsken og tante. Det skal vise seg at Mona har anstrengt seg til det ytterste for å tilpasse seg det hun tenker er afrikanske skikker. Hun har lært seg et slags swahili, laget vegansk fingermat, og gjør et sang- og dansenummer der hun som i en transe med spyd og en kaklende høne leder tankene til karibisk heksekunst.
Når sønnen ankommer med sin nye ledsager, sitter alle til bords. Det ringer på og Monas mat blir levert på døren, korister møter opp og fjærkreet i eske likeså. Mona ber dessuten bordbønn på et tilsynelatende uforståelig swahili som familien i utgangspunktet ikke taler selv. De handlende personene i filmen har en ekte tilstedeværelse, og utfyller hverandre som typer. Det være seg tanten som gneldrer på ghanesisk, den rolige og åpenhjertige faren, eller den måpende moren spilt av Kim Fairchild med et dels lynende blikk.
Den rocka og utpreget vestlige Tani Dibasey er lysere enn de andre familiemedlemmene i filmen, og har selv skrevet manuset. Filmens glansnummer står imidlertid Mathilde Storm for som kjæresten hans. Hennes innlevelse i rollen og seansen som sådan imponerer på alle plan. Jeg tenker med gru på de levende døde i Jacques Tourneurs I Walked with a Zombie fra 1943 og Lisa Bonets figur Epiphany som danser med en bloddryppende høne i Alan Parkers Angel Heart fra 1987. Samtidig som Mona virker naivt godhjertet og uskyldig i det hele. Storm går inn i rollen med hele seg. Det tragikomiske er at alle fordommene Mona har flyter til overflaten, mens hennes forkvaklede forsøk på motsatt integrering – dømmer henne. Storm har utpreget seg i serien Rådebank (2020-2022) på NRK og i Vibeke Idsøes Løvekvinnen fra 2016. Regissør Ibrahim Mursal har skrevet om fenomenet code switching blant flerkulturelle mennesker i boken iLove 2: Seksuell helse fra organisasjonen Minotenk, utgitt i 2019. African Family Dinner harselerer med nettopp fallgruvene i slike omskiftninger.
Dibasey har til Aftenposten den 9. oktober i fjor uttalt at han har følt seg utnyttet som «svart alibi» i ulike filmproduksjoner, som i Netflix-serien Ragnarok (2020–2023), og en diskusjon og kritikk av diskriminering av visse folkegrupper i filmbransjen har dukket opp i media med jevne mellomrom de siste ti til femten årene. Der bransjen kun plasserer europeere med afrikansk opphav i marginale eller stereotypiske roller, kun for representasjonens skyld. Dibasey har samtidig utmerket seg som dramatiker, og jeg ser hans bidrag denne gang som en skarp satire.
Ibrahim Mursal er utdannet oljeingeniør, og har i Norge så langt stått bak den prisbelønnede, gripende dokumentaren Kunsten å være syndig – Dialog med min skeive venn fra 2020, et portrett av den eneste kjente åpent homofile med bakgrunn fra Sudan, den norske kunstneren Ahmed Umar. African Family Dinner har en tydelig fortettet handling, noe som bidrar til at jeg opplever filmen som en stor fleip. I tillegg til å være kulturkritikk og en samfunnskommentar. Ibrahim Mursal viser en ny side med sitt grep om kortfiksjon, og han treffer. African Family Dinner er en absurd og morsom tankevekker.
Marius Lyngar
Tweet
