Utstråling og skuespillerferdigheter kommer oftest i par, men det er ikke alltid filmskapere er i stand til å dra nytte av det. Bertolucci lot sin ungpikedrøm løpe omkring i slakk line i håp om å fange hennes skjønnhet for kamera. Klart betatt, utforsker han henne i en serie nærbilder, noen ganger så tett på at leppene hennes fyller hele lerretet. Forholdet mellom Bertolucci og Tyler minner mest om forholdet mellom en hengiven og logrende hund og dens herre. «Hun beveger seg omkring med en slags poetisk utstråling,» minnes Bertolucci. «Det er derfor hun aldri er redd for å snu ryggen til kamera, fordi hun aner at det alltid vil dukke opp foran henne igjen, klar for å oppdage henne på ny.»
At dette er noe man ikke lærer på en skole, kan Bertolucci ha rett i. Liv Tyler har ingen skuespillerutdannelse, men har lært å opptre for et kamera. 14 år gammel poserte hun på en helside i det trendsettende amerikanske bladet Interview. Bildene som var tatt av modellen Paulina Porizkova, førte snart til en strøm av modelltilbud. Skolejenta begynte å tjene penger på si, glad i starten, men snart en smule oppbrakt over «bare å bli presset inn i disse kostymene og bli, liksom, torturert».
Tyler er ikke den første fotomodellen som har blitt kapret av filmbransjen. Da tenker jeg ikke på Mrs. Smith eller Cindy (Crawford) som knapt er for filmskuespillere å regne, men først og fremst opptrer på grunnlag av visse andre egenskaper. En mer tilforlatelig foregangsfigur i så måte er Lauren Bacal viss fru Howard Hawks, og unge Bacall, eller Betty Joan Perske som hun da het, skrev kort etter under en syvårs-kontrakt med regissør Hawks.
Liv og oppvekst
Liv Tyler kan skilte med en lignende ukeblads-historie, men det var ingen berømt filmregissør som først lot seg bergta av ungjenta. Aerosmith-vokalisten Steven Tyler fikk hjerteklapp foran en bladkiosk da han oppdaget sin 14-årige datter på omslaget til et blad, og kjøpte sporenstreks hvert eneste eksemplar. Det er tvilsomt om innfallet forsinket Livs filmdebut, da gamlingen neppe klarte å raske med seg hele opplaget. Det virker likevel en smule urovekkende at en far kan bli så hodestups forelsket, som han selv har innrømmet, av å oppdage sin datter på et bladomslag.
Forklaringen er at Steven Tyler lenge var uvitende om sin forplantningsevne (han begynte å betale barnebidrag først i 1991). Liv vokste på sin side opp i den tro at musikeren Todd Rundgren var hennes far. Moren Bebe Buell som også var fotomodell, levde det søte liv blant rockestjerner i de glade søtti-åra. Mens hun var sammen med Rundgren, dro hun på turné med Steven og Aerosmith i Europa, ble gravid, kastet opp på roadiene (som hun selv har fortalt det), men med utsikter til å la barnet fostres av en junkie, vendte hun tilbake til Rundgren og lot ham skrive under dåpsattesten i farens sted. Todd kuttet visstnok selv navlestrengen, og visittene på fødestuen talte i rask rekkefølge Ron Wood, Mick Jagger, Ric Ocasek og Keith Richards (i blomstrete lue for ikke å bli gjenkjent). Noen måneder etter at lille Liv kom til verden 1. juli 1978, forlot Buell Rundgren for godt, og tok senere datteren med seg til Portland i det landlige Maine. Her ble den lille fostret opp av tante Annie, en liten rund kvinne med mann og barn i et lite hvitt hus: «Når jeg er lei meg tenker jeg bare på en varm klem fra Annie,» sier Liv.
Historiene er flere om hvordan familiegjenforeningen egentlig skjedde, men følgende er neppe langt fra sannheten: Som en skjebnens lune – eller som i en god vandrehistorie – møttes far og datter første gang i forbindelse med en Todd Rundgren-konsert. Buell hadde tatt Liv med for å se Rundgren-showet. Bak scenen etter konserten la den 10 år gamle jenta undrende merke til den særlige oppmerksomheten Tyler viste henne. Det begynte å demre. En tid senere var Liv på Aerosmith-konsert. Hun visste at moren hadde hatt sine stevnemøter med sangeren, målte ham med øynene mens han vrengte av seg «Dream On» fra scenen, kastet et blikk på hans annen datter Mia – «vi var som eneggede tvillinger» – og vendte seg så mot Buell: «Mamma, det er faren min, er det ikke?» «Jo,» svarte Buell etter litt. «Det er han.» Året etter flyttet Liv med moren til New York, og innledet sitt liv som Tyler.
Crazy
«Andre egenskaper» har alltid vært en sikker vei til suksess i filmbransjen, og har naturligvis også spilt en rolle i Liv Tylers tilfelle. Selv hevder hun at det var ønsket om å gjengi og utforske karakterer, som fikk henne til å legge livet som fotomodell bak seg og gå til filmen. Modellrollen var, som hun sier, «for overfladisk for meg.»
Rollen som Callie i James Mangolds Heavy, gir vink om at hun ikke bare er en drømmer. Hun faller makelig og utvunget inn i rollen som den skoletrette jenta som skaffer seg jobb som serveringsdame i Pete & Dollys truckstop-café. Det er som hun er født inn i rollen, som om hun kjenner Callie, denne landsens sympatiske arbeiderjenta med en bråkjekk gitarspillende kjæreste (Lemonhead-vokalisten Evan Dando) som ikke fortjener henne. Rollen krevde heller ingen innstudering fra Livs side, som for andre roller: «Jeg forstod nøyaktig hvem hun var og hvordan livet hennes måtte fortone seg.» Det er Livs oppriktige, uberegnende følelsesmessige ærlighet i samspillet med en forsagt Pruitt Taylor Vince, som gir filmen nerve. Nærmere sin glansrolle som skuespiller kommer hun neppe med det første.
Men Heavy er også hennes tredje film, riktignok lansert som hennes fjerde etter suksessen med Stjålen skjønnhet, og hele 18 måneder etter at filmen fikk spesialprisen for uovertruffen regi ved Sundance-festivalen. Debuten hennes som skuespiller var ikke engang i en film. Etter en dag å ha forkynt at hun ville bli skuespiller, hvorpå moren repliserte at hun i så fall skulle være hennes manager, var det et «familie-foretak» som for alvor satte henne på plakaten. I videoen til Aerosmith-låten «Crazy» er hun en lettkledd nymfe som sammen med Alicia Silverstone rømmer fra en katolsk skole i en blå cabriolet for å holde leven med en naken bondetamp på en strippebule, mens hun mimer til pappas stemme.
Dette var imidlertid etter filmdebuten i Bruce Beresfords Silent Fall (1994; eller Taust vitne som den heter i den norske videoutgaven), der hun spilte mot Richard Dreyfuss som søsteren til en autistisk gutt. Filmen gikk rett inn i videohyllene, og er like raskt glemt som hennes neste, som fikk samme skjebne. Allen Moyles Empire Records (1995) var Warners forsøk på en hipp genersjon X-komedie i Clerks-genren, om en gjeng ungdommer som forsøker å drive en platesjappe. I en dårlig skjult sarkasme prøvde en anmelder å legge skylden skylden på Livs dansende navle og bare mageparti, som stadig dukket opp midt i synsfeltet, for at han ikke var i stand til å følge med i filmens intrige. Selv om hun kom fra rollen i Silent Fall på en noenlunde overbevisende måte, var hun ikke riktig vel tilpass i denne smarte tenårings-komedien.
Likevel, selv med disse to blunderne, har Livs og mamma Buells karriere-filosofi vist seg usedvanlig heldig. Målet har vært å finne små produksjoner med lav risiko-faktor og velkjente regissører ved roret – ingen splatterfilmer eller halvpornografiske nymfer-som-leker-i-vinden-filmer. Fordelen ved å henge seg på karrieren til en velkjent filmskaper er at hvis filmen flopper er det som regel filmskaperen som må ta på seg skylden, ikke skuespilleren. I samråd med moren velger Liv roller som er sentrale, men som ikke hele fortellingen hviler på. I så måte har verken rollen i Silent Fall eller i Empire Records, skadet hennes ry som skuespiller. Regissørene Beresford og Moyle er de som etter anerkjente filmer som Driving Miss Daisy og Pump Up the Volume, har måttet ned med nakken for å ha kastet vekk penger på filmer som ikke engang har blitt kinolansert. Heavy var derimot en liten uavhengig produksjon der Liv hadde en rekke erfarne karakterskuespillere omkring seg – Pruitt Taylor Vince, Shelly Winters, Deborah Harry – og en debutregissør, Mangold, som enten ville få suksess eller forsvinne med filmen.
Bare Stjålen skjønnhet satte Liv i en utsatt posisjon. Riktignok var en erfaren og meget anerkjent regissør ansvarlig for filmen, men det var Liv som skulle bære den. Det er hun som er på alle plakatene og reklamematerialet, ikke Bertolucci. Produksjonsselskapets markedsføringsapparat rettet seg først og fremst mot hennes fans, men heldigvis for henne viste filmen seg snart å bli en kjempesuksess. Bare i Roma forsvant raskt omlag 250 plakater fra husveggene, forteller Betolucci, og filmen var fantastisk populær hos ungdommen som ikke akkurat er hans tradisjonelle publikum. Rollen som tenåringsidol skyldes ikke bare den tunge eksponeringen i motemagasiner siden 14-årsalderen. Få skuespillere har vært så mye å se i rockevideoer som Tyler. «Crazy»-videoen var bare begynnelsen. Etter rollen i Empire Records var hun å se i Gin Blossoms’ video «Til I Hear It From You» og Liz Phairs «Rocket Boy» er fylt med klipp fra Stjålen skjønnhet. At hun har posert på forsiden av Bikini med Thurston Moore (som laget musikken til Heavy) fra Sonic Youth (favorittbandet hennes), gjør ikke berømmelsen mindre.
Livs teft i bransjen er i ferd med å sende henne til stjernene med kredibiliteten i behold. Eller hva skal man si når hun gjør seg ettertraktet hos Woody Allen? Liv hadde vært i kontakt med Woody allerede før hun ble hyret til Stjålen skjønnhet, men han hadde ingen rolle for henne den gangen: «Jeg var virkelig skuffet,» minnes Liv. «Jeg ville gjort nesten hva som helst for å arbeide med ham.» To måneder etter innspillingsstart på Bertoluccis film fikk hun telefon fra New York-regissøren som tilbød henne en rolle i sin planlagte musikal: «Jeg var så glad at jeg hylte.» Everybody Says I Love You er kinoklar på vårparten, og Liv er omgitt av stjerner: Julia Roberts, Judy Davies, Tim Roth, Alan Alda, Goldie Hawn og Bette Midler, blant mange andre.
Og så har Tom Hanks hyret henne til den sentrale kvinnerollen i regidebuten That Thing You Do!. Den har premiere på nyåret og handler om et rock’n’roll-band som har suksess på 60-tallet med den fengende tittellåten – som ganske visst ikke har noen ren 60-tallslyd, men som like sikkert kommer til å spilles mye på radio fremover. Som om ikke dette er nok, allierte hun seg i sommer med Pat O’Conner, regissøren av Vennekretsen (1995) og Stevnemøte med I.R.A. (1984), for å spille inn 50-tallsdramaet Inventing the Abbots en times kjøretur utenfor San Francisco. Her spiller hun mot Joaquin Phoenix, broren til legendariske River, og som etter To Die For er i ferd med å skape seg et navn på egen hånd. Livs mednymfe i «Crazy»-videoen, Alicia Silverstone, ser forøvrig nå ut til å ha blitt innhentet av fortiden, da hun etter sigende er foreslått erstattet av nykomlingen Liv som Batgirl i Joel Schumachers innspillingsklare Batman and Robin.
Ubiquitous Liv
Det er ikke uten grunn Liv Tyler stadig oftere nevnes i samme åndedrag som «allestedsnærværende». Det er en imponerende samling filmer hun etter hvert har på samvittigheten. «Liv skiller seg ut,» sier Hanks, «fordi hun gjør noen virkelig smarte valg. I hennes situasjon i bransjen, er det veldig vanskelig å si nei til det som byr seg, på grunn av pengene, oppmerksomheten og glamouren som kastes etter deg. Men hun sier nei til alle de riktige tingene. Dette er en ekstremt jordnær jente. Hun er den eldste 18-åringen jeg noen gang har møtt.»
Da Lauren Bacall på tilsvarende vis forsøkte å styre karrieren sin utenom det middelmådige, kom hun i klammeri med selskapet sitt. Slik det var vanlig på 40-tallet hadde hun skrevet under en 7-årskontrakt med selskapet sitt, og var ikke i posisjon til å vri seg unna så mange prosjekter som hun ville. I dag er skuespillere fri til å bygge sine karrierer som de lyster, men som Hanks er inne på: det skal en smule standhaftighet til for ikke å la seg rive med av mulighetene som byr seg.
Det er uvilkårlig fortidens store filmstjerner som dukker frem i minnet når det er tale om Liv Tyler. Den europeiske pressen falt pladask for Bertoluccis unge «muse» (slik han introduserte henne, til Livs store forlegenhet) i Cannes i år, og pressen døpte henne Taylor til minne om Liz, en annen filmskjønnhet som engang tronet over Croisetten. Selv er Liv «oppslukt av fortidens vakre kvinner. Som Betty Page. Det er deres selvsikkerhet, tror jeg. Hvis jeg blir for selvsikker, føler jeg meg brydd.» Parallellen til Bacall er ikke langt unna. Bacalls berømte look, formet under innspillingen av To Have and Have Not, var nærmest et uhell: Nervøs som hun var, skalv hodet sånn at hun måtte klemme haka ned mot brystet for å holde det i ro. Halvt i krampe sa hun så frem sin legendariske replikk: «You know how to whistle, don’t you Steve? You just put your lips together and blow.» Tyler takler nervøsiteten på sin egen måte. «Før en tagning liker jeg å snakke med personen ved siden av meg til øyeblikket det er i gang, fordi det hjelper meg så mye å stenge alt ute helt til ‘Action!’,» innrømmer hun.
Liv Tylers lampeskrekk kan likevel være god å ha når mediastyret tar til for alvor. Etter Heavy ville en sladrespalte ha det til at hun også i virkeligheten hadde et forhold til Evan Dando, som der spilte Livs mindre sympatiske kjæreste. «Det er skremmende,» sier hun, men også: «Jeg kan ikke stoppe nå.»
Relatert stoff: Liv Tyler’s Home Page har flere større artikler om den unge skuespillerinnen, anmeldelser av og bilder fra filmene hennes, samt mye annen informasjon, men er knapt komplett.
Stjålen skjønnhet hadde premiere 2. august.
Heavy hadde premiere 13. september. (Anmeldt i Z nr.3/96)
That thing you do! får premiere i mars-april 1997.
Everybody Says I Love You får premiere våren 1997. (Anmeldt i Z nr.2/97)
