Japans mest berømte kultureksport er fortsatt ved bemerkelsesverdig god helse.
Hadde noen for bare fem år siden spådd at Godzilla-serien skulle romme en Oscar-belønnet film – og at oppfølgeren skulle lanseres verden over med det oppstyret som vanligvis følger Hollywood-blockbustere – ville det vært fullt forståelig om du hevet et mistroisk øyenbryn. Men her er vi: Godzilla Minus Zero (Takashi Yamazaki, 2026) tramper inn på kinolerretene verden over, bare dager etter at monsteret ble sluppet løs i sitt japanske hjemland.
Mannen bak Godzillas gjenoppstandelse er først og fremst Takashi Yamazaki, manusforfatter, regissør og sjef for effekter på både denne filmen og den forrige, Godzilla Minus One (2023). Han begynte karrieren med å jobbe med visuelle effekter, men etablerte seg etter hvert som en folkekjær filmskaper i Japan, ikke minst med den sjarmerende trilogien Always: Sunset on Third Street 1, 2 og 3 (2005, 2007, 2012), et varmt, nostalgisk tilbakeblikk på arbeiderklassens liv i Tokyo i årene etter krigen. Disse tidligere filmene hans fortjener langt større oppmerksomhet i Vesten, både for filmene i seg selv, og for hva de forteller oss om Yamazaki som historieforteller. Evnen hans til å sette menneskelige relasjoner i sentrum følger også med i Godzilla-filmene, der selv de mest omfattende ødeleggelsene blir forankret i ekte menneskelige følelser.
Med Godzilla Minus One skapte Yamazaki forbløffende visuelle effekter, angivelig på et budsjett på kun 10–15 millioner dollar. Filmen spilte inn hele 116 millioner dollar på verdensbasis. Men det som er viktigere enn de økonomiske resultatene er at Yamazaki førte Godzilla tilbake til de skremmende røttene Ishirō Honda etablerte med originalfilmen fra 1954. I Minus One ble ødeleggelsene igjen forankret i en dypt menneskelig fortelling om etterkrigstidens traumer og skyldfølelsen blant de overlevende. Alt satt til et lokalsamfunn som må ta saken i egne hender når myndighetene svikter. Denne kombinasjonen traff en nerve hos publikum verden over. Filmen fra 2023 ble seriens største suksess og skrev samtidig filmhistorie som den første japanske filmen til å vinne en Oscar for beste visuelle effekter.
Mer Godzilla, samtidig for alle
Det er derfor ingen overraskelse at Toho, selskapet som står bak Godzilla, har gitt oppfølgeren et romsligere budsjett – selv om det fortsatt er beskjedent etter Hollywood-målestokk. Denne gangen har de også sørget for noe som aldri før har skjedd i Godzillas historie: Filmen får en nesten samtidig lansering over hele verden. Det store spørsmålet er selvsagt om Yamazaki har klart å gjenta bedriften fra forrige film. Jeg er glad for å kunne si at det har han, stort sett, klart.
Godzilla Minus Zero fortsetter der forgjengeren slapp, vi hopper inn i historien om menneskene i Tokyo i årene etter andre verdenskrig. Det har gått to år siden Godzilla tilsynelatende ble beseiret, og byen strever med å bygge seg opp igjen etter både krigens herjinger og monsterets angrep. Den tidligere kamikazepiloten Kōichi Shikishima (Ryunosuke Kamiki) samt Noriko Ōishi (Minami Hamabe) – som overlevde bombingen av Tokyo – og deres adopterte datter Akiko (Sae Nagatani) har nå dannet det vi bokstavelig talt kan kalle en kjernefamilie. Vi møter også igjen Sumiko Ōta (Sakura Ando), Kōichis nabo, som nå leder nabolagets barnehjem der Noriko arbeider, og Kenji Noda (Hidetaka Yoshioka), sjefen for regjeringens katastrofeberedskapsbyrå. En ny trussel melder seg, som nok en gang setter Japans sikkerhet i fare. Deretter blir hendelsene på disse to stedene, katastrofebyråets og kjernefamiliens, stadig tettere sammenvevd.
Det er selvfølgelig denne nye trusselen som gir filmen sin episke dimensjon, og nok en gang viser Yamazaki seg som en mester i det filmatisk spektakulære. De halsbrekkende sekvensene står i kø; en luftduell fikk meg bokstavelig talt til å klamre meg til kinosetet, og det avsluttende oppgjøret er til å få hakeslepp av. Sistnevnte er uten tvil blant de beste monsterkampene i hele den japanske kaiju eiga-tradisjonen – og også blant de blodigste. Men det er ikke bare det visuelle overskuddet som gjør sekvensene så virkningsfulle. Yamazaki gir dem en emosjonell tyngde som løfter dem langt utover rent effektmakeri. Uten karakterer vi bryr oss om, ville dette bare være en aldeles nydelig, men tanketom, fryd for øyet. I stedet forsterker Yamazaki de tematiske undertonene fra den første filmen. Og det blir igjen tydelig at han på sitt beste besitter det samme instinktet for å forene sanselig, fysisk bravur med menneskelige omkostninger som kjennetegner de mest vellykkede blockbusterne til regissører som Steven Spielberg og James Cameron.
Mindre fokusert
Det er imidlertid også i menneskedramaet at Godzilla Minus Zero vakler en smule. Minus One fant en finstemt balanse mellom ødeleggelsenes gru og den rørende historien om hvordan Kōichi, Noriko og Akiko gradvis fant hverandre som familie. Oppfølgerens større persongalleri og mer melodramatiske vendinger gjør det vanskeligere å holde fast ved denne balansen.
Dramaet fungerer for det meste godt og treffer følelsesmessig, men innimellom bikker det over i melodrama. Det er som om Yamazakis manus snubler litt i sine egne ambisjoner. Det utvidede persongalleriet – blant dem Min Tanaka som Kanji Murakami, en biolog med dype psykiske arr etter krigen, og Masami Nagasawa som Makoto Aoyama, en værvarsler som bærer på sin egen overlevelsesskyld – kombinert med at nesten alle de sentrale karakterene fra Minus One vender tilbake, gjør fortellingen mindre fokusert enn forgjengeren. Selv med den lengre spilletiden får filmen heller ikke utforsket det lavmælte forholdet som utvikler seg mellom Noda og Aoyama i den grad det fortjener. Her skulle jeg gjerne sett at Yamazaki tok seg bedre tid, kanskje ved å la denne relasjonen speile eller stå i kontrast til dynamikken i Shikishima-familien. Ensemblet er ganske enkelt ikke like stramt komponert som i forrige film.
Yamazaki er imidlertid en altfor kløktig manusforfatter og regissør til å la dette bli noe stort problem. Filmen rommer flere øyeblikk av ekte dramatisk kraft. I to sekvenser skildres Japans kollektive traume etter Hiroshima og Nagasaki eksplisitt – og med rystende virkning – på en måte vi ikke har sett i en Godzilla-film siden Hondas kullsvarte visjon fra 1954. Avslutningen vil nok få det til å rykke i hjerteroten til selv mindre lettbevegede tilskuere, og kanskje også få dem til å felle en tåre eller to. Yamazaki benytter dessuten anledningen til å komme med interessante og skarpt formulerte betraktninger om USA og de alliertes sju år lange okkupasjon av Japan etter andre verdenskrig.
Yamazaki har også sørget for rikelig med små øyeblikk som vil få fans av sjangeren til å smile anerkjennende. Flere bilder spiller på tidligere filmer i serien, og regissøren Hideaki Anno – mannen bak de tre Shin-filmene som har hyllet kaiju- og tokusatsu-tradisjonene (monster og superhelt-sjangrene) i Godzilla, Ultraman og Kamen Rider – dukker til og med opp i en finurlig liten gjesterolle. Flere skuespillere fra Annos trilogi medvirker i Minus Zero, deriblant allerede nevnte Masami Nagasawa. Det gir filmen et preg av å være en moderne parallell til Tohos faste stall av velkjente hovedrolleinnehavere og birolleskuespillere, som dukket opp igjen og igjen i studioets filmer fra Shōwa-perioden på 1960- og 70-tallet. Det er med andre ord mye her som vil glede den mest ihuga Godzilla-fansen.
Sorg og hevnlyst
Musikken er også verdt å merke seg. Naoki Satōs nye, eksplosive filmmusikk gjør nok en gang mesterlig bruk av Akira Ifukubes originale Godzilla-tema, som settes inn akkurat når det trengs. Natsuko Inoues lyddesign er på sin side fremragende og ofte direkte urovekkende. Sammen skaper musikken og lydene en vedvarende følelse av spenning og uhygge, selv i øyeblikkene da lerretet ikke er fullt av monster.
Til tross for mine innvendinger mot de mer melodramatiske sidene ved oppfølgeren er det viktig å understreke at skuespillerprestasjonene holder et gjennomgående svært høyt nivå; De er vekselvis lavmælte, avmålte og solid forankret i karakterene. Selv med filmens tilbøyelighet til melodrama mister vi aldri av syne de følelsesmessige flokene karakterene står i. Sorg, traumer, sårbarhet, sinne og hevnlyst gir fortellingen næring og setter de knusende kaiju-slagsmålene i et menneskelig perspektiv.
Det eneste unntaket er Tanakas Murakami, som synes å spille karakterens utvikling med en bevisst oppskrudd intensitet. Heldigvis trekker han uttrykket tilbake før det blir for overdrevet. Og dersom du ikke kjenner en sterk trang til å adoptere Nagatanis Akiko hver gang det stakkars barnet må gjennom enda en prøvelse, bør du kanskje undersøke om du i det hele tatt ble født med et fungerende hjerte. I Always-trilogien var Yamazaki først og fremst opptatt av å betrakte menneskene sine med varm og oppmerksom innlevelse. Dette menneskekjære blikket er likevel også tydelig i begge Godzilla-filmene, selv om underteksten her handler om en hel nasjons katastrofe.
Menneskehetens dårskap
Det er interessant å se hvordan de amerikanske Godzilla-filmene i Legendary’s MonsterVerse-franchise er blitt stadig mer fjollete for hver nye film. Godzilla x Kong: The New Empire fra 2024, befinner seg eksempelvis i en helt annen toneverden enn Gareth Edwards’ respektfulle film fra 2014. Toho har heldigvis valgt å gå motsatt vei med sitt kjære monster. Og med stort hell: Godzilla er igjen blitt et vesen fra marerittene. Her får du ikke se ham ta seg en liten middagshvil i Colosseum i Roma.
Som den 39. filmen i en 72 år gammel filmserie er Godzilla Minus Zero en dundrende, briljant utført kinoopplevelse som bekrefter at Japans mest berømte kultureksport fortsatt er ved bemerkelsesverdig god helse. Oppfølgeren mangler riktignok noe av den emosjonelle presisjonen og fortellermessige disiplinen som gjorde Minus One til en triumf. Men svakhetene veies opp for av de halsbrekkende actionscenene, de sterke skuespillerprestasjonene og filmens kompromissløse blikk på den menneskelige prisen for ødeleggelse. Godzilla har kanskje ikke gjenerobret hver eneste meter av terrenget forgjengeren vant, men han er fortsatt et vesen som vekker ekte skrekk, født av menneskehetens mørkeste dårskap. Og på det store lerretet er han fremdeles Kongen av monstre.
Oversatt av Ingrid Rommetveit
Vil du lese mer om monsterfilm? Marius Lyngar skrev om Gojira-filmen fra 1954 her. Er du interessert i King Kong skrev Tonje Skar Reiersen om om original om remake i Z. nr i 2006. Og sørkoreanske monstre og monsterfilmer kan du lese om i Zs temanummer om Sør-Korea.
