Det nordiske fellesskapet utvikler seg gjennom filmatiske fortellinger om Nordens kulturer, samfunn og historier. Nordens unge har mye kulturelt til felles, men det er også store hull i forståelsen og fordommer, som kan spores til film. Og noen av dem lever kanskje fortsatt i beste velgående?
Hvordan ser folk på hverandre i Norden? Spørsmålet får ny betydning i filmperspektiv, for filmen har på mange måter preget det nordiske selvbildet, og hvordan vi oppfatter hverandre. På godt og vondt. Fra filmmediets yngste år har sort-hvitt-bilder formidlet historien om livet i de nordiske landene, ikke minst i hovedstedene, hvor kamera foreviget folkefester og nasjonaldager.
Men filmen kan også være skyld i at Norden oppfattes så avgrenset blant unge skandinaver – ofte bare som Norge, Sverige, Danmark og Finland. Og mye sjeldnere som Grønland, Færøyene, Island eller Sápmi, som er vesentlige deler av regionen. Én ting er avstandene, det er omtrent 3000 km mellom Danmark og Grønland. En annen ting er fortiden, der kolonialisme og fremmedfrykt holdt fast på bestemte fortellinger, og tegnet et vrengebilde av urfolk.
Filmarv til forhandling
Med Ackja och ren i Inka Lantas vinterland (Erik Bergström, 1926) er en av de tidlige såkalt etnografiske filmer om samisk kultur. Denne svenske dokumentarfilmen ble filmet i Lappland i det nordlige Sverige, og skildrer hverdagen for en samisk familie i det vakre vinterlandskapet. Men stumfilmen var i stor grad iscenesatt av den svenske regissøren.
Den danske «drama-dokumentaren» Hvor bjergene sejler (Bjarne Henning-Jensen 1955), vitner om nesten samme fortelling. 30 år senere, i 1956, ble den blant annet nominert til en Oscar for sitt autentiske portrett av inuittene i Vest-Grønland. Filmen handlet om 10 år gamle Mikisoq og hans tradisjonelle selfangerliv under den gryende moderniseringen. Men også denne historien var konstruert og ga et ensidig bilde av inuitter, som passet inn med den danske regjeringens moderniseringspolitikk. Filmen ble finansiert av den danske stat (Ministeriernes Filmudvalg), og hadde for øvrig danske stemmer.
Generasjon nord
Nordiske filmer er særlig kjent for realistiske og empatiske skildringer av ungdomstiden. Den universelle coming of age på tvers av landegrenser, men alltid med et spesielt nordisk fingeravtrykk.
Mange tenåringer kunne speile seg i svenske Fucking Åmål (Lukas Moodysson, 1999), og portretteringen av et skandinavisk avsidesliggende sted med for lite rom for å være en ung outsider. Senere, i samme leia, fulgte blant annet filmatiseringen av Tore Renbergs bok Mannen som elsket Yngve (Stian Kristiansen, 2008), og islandske Heartstone (Guðmundur Arnar Guðmundsson, 2016) som hver på sin måte utfordrer normene for hvordan nordiske ungdomsliv skal være. Gjennombrudds-tv-serien Skam (Julie Andem, 2015–2017) henførte ikke bare norske tilskuere med sin innlevelse i skildringen av Oslo-tenåringenes liv, men ble en samlende nordisk sensasjon. Og med serieformatet som et nytt fellesskap og et nytt sted for oppgjør med skam og fordommer.
Oppgjør med fortiden
Men det er først i det siste at urbefolkningens fortellinger har slått gjennom i det unge Norden, hvor seerne har fått titler som Sameblod (Amanda Kernell, 2017) og Ellos Eatnu – La elva leve (Ole Giæver, 2023). Det er fortidens urett og kampen mot overgrep og fornorskningspolitikk som er det gjennomgående temaet, men interessant nok fortalt fra de unges perspektiv. I Sameblod, som blant annet vant Nordisk råds filmpris, flykter 14 år gamle Elle-Marja fra rasebiologiske undersøkelser, og mobbing pga. sin samiske identitet, i 30-tallets Sápmi. Til slutt må hun legge fra seg sin samiske identitet av frykt for å bli utstøtt av det svenske samfunnet sørpå.
Forskjellsbehandlignen gjentar seg i Ellos Eatnu – La elva leve, da Ester flytter til Alta som lærervikar i 1979. Hovedpersonen må holde sin samiske bakgrunn hemmelig for å tilpasse seg lærerværelsets luner, og bli akseptert i et Norge med et diskriminerende syn på samene. Filmen og Ester løsriver seg i mellomtiden fra skammen, og sparker i gang kulturkampen. Det hele med opphav i virkelighetens dramatiske folkeaksjon, hvor tusener protesterte mot statens oppdemming av Altaelva i løpet av 1970- og 80-tallet.
En rekke nyere dokumentarfilmer har fulgt ungdomslivet på Grønland og Færøyene på tett hold. Også her konfronteres fortiden, for eksempel i Kampen om Grønland (Kenneth Sorent Dichmann, Kenneth Sorento, 2020), der vi følger fire unges kurs gjennom debatten om selvstendighet og identitet, som bare har blitt mer opphetet i tiden etter filmen kom. Tsumu – hvor går du hen med dine drømme? (Kasper Kiertzner, 2022) fremstiller en annen konflikt på Grønland, hvor det er vanskelig for unge mennesker i utkantområdene – ikke minst de sårbare – å realisere drømmene sine langt fra hovedstaden. En lignende konflikt preger danks-færøyske Skál (Cecilie Debell, Maria Guldbrandsø Tórgarð 2021), hvor hovedpersonen Dania er fanget mellom kunsten og den tunge, kristne arven.
Klimakrise, kjærlighet og nye kulturelle verdier
Klimabevegelsen står fortsatt sterkt blant Nordens unge, men samtidig spøker en ny politisk bevegelse i samfunnet – høyrevridningen – som kaster skygger over fellesskap og aktivisme. Det understreker svenske Nipster (Sunniva Eir Tangvik Kveum, 2026), hvor den maktesløse 17-åringen Chris radikaliseres av en økofascistisk organisasjon i jakten på samhold. Gruppedynamikken utforskes videre i de danske videregåendeskole-filmene Smuk (Tilde Harkamp, 2022), Smukkere (Mogens Hagedorn, 2025), Smukkest (Mogens Hagedorn, 2027). Her blir kjærligheten satt på prøve i en grenseoverskridende ungdomskultur, mens radikalisering, rasisme og tilhørighet aktualiseres i retrospekt i den norske Drapet på Benjamin Hermansen (Ingvild Søderlind, 2026).
Takket være nye, sterke filmtiltak som Grønlands Filminstitutt (Kalaallit Nunaanni Filminstitutti) og Internasjonalt Samisk filminstitutt (ISFI), blomstrer både grønlandske og samiske fortellerstemmer i det nordiske filmlandskapet. Tiden går, verdier forandrer seg.
Anngeerdardardor (Tyven, Christoffer Rizvanovic Stenbakken, 2025) er den første kortfilmen fra Øst-Grønland. Filmen, som høstet lovord på Berlinalen i 2025 for sin nyanserte fortelling, er laget i tett samarbeid med lokale unge i Tasiilaq. Unge filmskapere står også bak en helt ny kulturell strømning fra nord med serier som Vi lover et helvete (Kittilsen, Lystad, Vestreim, 2023–) og Oro Jaska – Hold kjeft (Bjørsmo, Burgin-Borch, 2024–). Settingen er Nord-Norge, hvor det ikke lenger er historien som definerer de unge, men de unge som definerer historien. Kultur og identitet er ikke kun konfliktmateriale. Det er en særlig kvalitet,
Isen er brutt i den nordiske fortellingen – i hvert fall fra et filmperspektiv. Likevel er det en mangel på nordisk bevissthet i følge Nordisk Minsterråd, og de unge selv etterspør bedre språklig forståelse. Fellesspråk skaper samhold, og filmspråk er et fellesspråk.
Da kan det være at fortellingen om Norden tiner enda mer.
