Det likner en kropp føyer seg inn i en tradisjon for utforskende fortellinger om skeive karakterer, der indre konflikter presser seg frem mot overflaten. I begynnelsen får vi gjenfortalt en hendelse i Svolvær, der hovedpersonen ble utsatt for trakassering. Tematikken og eksposisjonen bærer bud om noe man har sett varianter av mange ganger før.
Så tar Hamid Waheeds kortfilm en uventet vending; mot en magisk realisme, noe overnaturlig, der kroppen gjennomgår en transformasjon – muligens mot en ny erkjennelse av seg selv. Slik vokser også filmen seg videre, inn i et mindre utforsket terreng.
Waheed spiller selv hovedrollen, som en norskpakistaner på tur i Lofoten med kjæresten. Landskapet spiller også en vesentlig rolle, som et sted der tanker og følelser får utfolde seg, på godt og vondt. I en sekvens – over poetiske innklippsbilder fra Lofoten og en sex-scene – forteller hovedpersonen om den kubansk-amerikanske kunstneren Ana Mendieta, som skapte bilder der kroppen hennes ble en del av landskapet.
For den bærende karakteren i Det likner en kropp går naturen sakte fra noe man ser på og er i, til noe som en blir en del av. Transformasjonen bidrar til konflikt, internt i hovedpersonen og overfor kjæresten, men er bare en katalysator for noe dypere, som får sin forløsning i naturlandskapet.
Som film er Det likner en kropp noe uforløst, men blir interessant nettopp av samme grunn, etter hvert som den slipper taket og beveger seg inn mot det overnaturlige.
