Det forekommer noen spennende valg av kamera og perspektiver i Put It Back. Et Wolt-sykkelbud havner i knipe når hun skal levere tilbake en mistet telefon. Alt vises gjennom overvåkningskameraer fra stedene hun er innom, eller hennes «eget» kamera som ser det samme som hun ser (om dette er festet som del av Wolt-uniformen eller et «fiktivt» regigrep, er uklart). Det skaper en form for «mockumentarisk», observerende realisme som holder på oppmerksomheten min.
Klimakset oppstår når sykkelbudet skal levere telefonen hun har funnet til dens rettmessige eier. I en intens scene i en boligblokk anklages budet for å ha stjålet telefonen – at filmen foregår i et nyrikt, corporate Bjørvika bidrar til at jeg er på hennes lag.
Det er mulig det er en kode jeg ikke har knekt i møtet med bildene, men jeg forstår ikke hvorfor det samme klippet av telefonen som blir funnet vises to ganger – i begynnelsen og slutten, kun med ørsmå nyanseforskjeller i bildekvaliteten. Er overvåkningsbildene nå bevismateriale? På et tidspunkt får vi vite at syklisten egentlig er skuespiller – har hun faktisk stjålet telefonen og iscenesatt funnet? Det virker usannsynlig av flere grunner.
På tross av en forvirrende slutt, er Put It Back en interessant stiløvelse som aktivt leker seg med filmspråklige perspektiver.
