Et raskt klypetak i stumpen utløser det som tilsynelatende er en klein og komisk Kortfilmfestivalen-sketsj man har sett mange varianter av tidligere. Vi er på fest, og i forbindelse med en «god historie» om en slange i toalettskålen, klyper Gard venninna si i parmaskinkene uten forvarsel.
Det viser seg imidlertid at Det var slangen har mer å spille på, når premisset utvikler seg til et overraskende troverdig dykk ned i Gards skamfølelse og frykt etter rumpeklypet. Metoo og grensesetting har vært utforsket i flere norske kortfilmer de siste årene, men det psykologiske portrettet av «gjerningsmannen» er her både forfriskende og klokt.
Steinar Klouman Hallert er perfekt castet som den nevrotiske Gard. Allerede under historien om slangen blir man usikker på om han kommer til å hale den i land, før den litt overraskende avslutningen kommer. Når venninnen reagerer negativt, men uten å gjøre et spesielt stort nummer ut av det, kan man raskt avlese skammen og følelsen av å bli dømt i Hallerts ansikt. Gard klarer ikke gi slipp på reaksjonen til venninnen, han projiserer og overdriver betydningen av hendelsen. I en særlig god scene – i et forsøk på subtil og indirekte retorikk – fletter han inn renvaskelsesbehovet sitt i en helt annen historie om trakassering på Oslo-klubben The Villa.
Det var slangen starter med et frekt nærbilde av en rumpe i glitterbukse. Det er flere gjennomtenkte valg av utsnitt, særlig i hvordan kamera isolerer hovedpersonen(e) fra de andre gjestene og det øvrige som foregår på festen. Nøyaktig hva som er tema for kvelden er uvisst, men det ser ut til å være en utkledningsfest, og et stykke ut i filmen har Gard passende nok fått på seg en redningsvest. Han er på dypt vann, og jeg både føler med ham og ønsker at han skal stoppe, der han forsøker å redde seg inn.
