Generasjoner av tap og sorg blir sentralt i Azar Ebrahimis Datter. Hun filmer moren sin som hører på (noe så anakronistisk som) en kassett med sin mors stemme. Den ble sendt fra Iran til datteren i eksil i Norge for tretti år siden. Hun har ikke hørt på den siden, og nå lytter hun til sin mors ord og sang mens kameraet følger med. Både hun og datteren blir så beveget at de avbryter opptaket.
I mens blir et speil i bakgrunnen og en liten utsmykket eske forandret til ekstra skjermer med dekkbilder fra fortiden. Grynete videokassettopptak som vitner om 90-tallet. Barndomsminner av en norsk boligblokk, høyder og landskap. Et trygt hjem, en stolt storesøster med lillesøster på fanget.
Det er veldig lett å forstå hvorfor både filmskaperen og moren blir så berørt av opplevelsen. Sekvensen hvor moren hører på kassetten, som kommer helt i starten av filmen og varer en god stund, ville kanskje fremstått enda mer virkningsfull for tilskueren hvis fortellingen om eksil kom tidligere, og ikke etter et kvarter. Vi bruker mye tid på å prøve å sette oss inn i noe som er helt naturlig implisitt for både intervjuobjekt og filmskaper. Det ville gitt større innlevelse med bare marginalt mer eksposisjon.
Datter er en veldig rørende og personlig fortelling, som kanskje hadde fremstått enda sterkere og mer helstøpt med litt mer forklaring. Når det er sagt, er det en film som omfavner dokumentarformatet med uventede visuelle virkemidler og et spesielt sterkt intervjuobjekt.
