Ida Eldøen har også tidligere vist at hun kan lage varm, morsom film om det å være skeiv, med animasjonsfilmen Hvem er Katharina, som var med på Kortfilmfestivalen i Grimstad i 2022. Å filmatisere sorg, særlig i et format som kortfilmen, blir ofte tungt på labben, fordi så mye skal pakkes inn på kort tid. Men Eldøen viser her at 19 minutter er tilstrekkelig for å lage en taktfull fortelling om å gradvis begynne å nærme seg livet igjen, etter å ha mistet noen.
Camping forbudt åpner med en kvinne i et telt. Hun ligger påkledd i teltet og leser. Det regner på teltduken, vi hører søtladen, melankolsk gitar. På soveposen ligger det en kopp, og en bok, kjærlighetsbrevene mellom Virginia Woolf og Vita Sackville West. Men så, når noen forsøker å åpne glidelåsen til teltet, er kvinnen snar på labben, og holder fast glidelåsen fra innsida. Gitarmusikken er brått borte. En kvinnestemme sier at Ellinor ikke kan ha teltet sitt her. Ellinor protesterer. Det står ikke noe om at camping er forbudt. Ellinor har et alvorlig fjes, store øyne. Nå er det også en annen kvinne i teltet. Hun smiler varmt. Men når vi ser litt mer av teltets interiør, er det bare Ellinor der likevel, som smiler tilbake mot stedet der kvinnen satt. En annen kvinnestemme utenfor teltet sier at teltet ødelegger blomstene hennes.
Det viser seg at Ellinor har satt opp teltet sitt midt mellom to gravsteiner. Hun camper ved siden av steinen til sin nylig avdøde kone. Presten og andre i lokalsamfunnet forsøker forsiktig å dytte henne mot at det er på tide å komme tilbake til livet, tilbake i jobb, Men Ellinor veksler mellom gravalvor, og innimellom noe mer forrykt. Dette balanseres fint opp mot karakterene rundt henne, som gir oss en lun, morsom og finstemt film. Her er også nydelig foto, som løfter naturomgivelsene på kirkegården, som dyrker grønnfargene i de frodige trærne og blåfargene i Ellinors klær og øyne. Til og med fargene inne på den avdøde konas gamle kontorfellesskap er duse grønne, og skaper mer fargespill og harmoni enn man forventer å finne på et kommunekontor.
Filmen er også full av fine detaljer som bygger oppunder Ellinors karakter. Det viser seg at hun jobber i en bokhandel, og alle savner den. Matildes gamle sjef sier hun veldig gjerne skulle hatt Virigina Woolf-boka Bølgene, men at det sjelden er noen som har den. Perfekt lokkemat for en sørgende bokhandler. Selvsagt er butikken hennes et sted som bugner av bøker og ting og tang, full av personlig egenart. Vi ser så vidt en utstoppet ugle med solbriller, og et gammelt, vakkert eksemplar av Kaptein Mansana av Bjørnstjerne Bjørnson (en novelle om en mann som drives av store følelser og kompromissløs viljestyrke).
Katja Brita Lindeberg gjør en utsøkt rolletolkning som Ellinor, og Eldøen tegner opp et univers som holder balansen i sorg og varme, slik at det aldri bikker over i det bunnløst triste, eller i det søtladne.
