«Symmetri er barnslig», sier en stemme, før en munter, synthaktig lyd gir en liten jingle, som om vi har skrudd på en futuristisk datamaskin. Vi ser tregrener dekket av snø, og et blinkende, blått lys.
Denne korte kortfilmen trekker oss rett inn i et surrealistisk univers, som et dikt bildelagt med en collage, med et lydbilde som vrir og vrenger. Noen ganger høres voiceoveren ut som den er inni en metallboks, noen ganger får vi nesten metallisk frijazz, andre ganger mer lystig synth-klang, der lydene leker oppå hverandre.
I en passasje ser vi en gammel, rød 90-talls fasttelefon stå i en bekk. Vannet sildrer forbi, og vi hører pipelydene av at noen slår et telefonnummer. Så kommer en liten klode opp av telefonen, vi hører en mumlete samtale, med underlige stemmer, som om vi blir oppringt av et romvesen.
Dette er en film det er lett å flyte rundt i, her er vann som renner, alt er i bevegelse, jordkloden spinner rundt som en vinylplate. Her er overflod av påfunn og visuelle finurligheter, en hai som er delt i to og henger sammen med en grønn strek. Strømmaster, føtter som vifter forsiktig, før det stråler lilla og rosa ut av tærne. Samtidig som voiceoverens poetiske fremføring ikke er like lett å feste seg ved. Her er det interessante fraser og vendinger, men teksten går fort, og i hvert fall hos meg henger bildene igjen lenger enn teksten. (Skjønt «Allergi mot oddetall» er et bruddstykke av voiceoveren som jeg er sikker på vil resonere hos flere av oss).
