En rosa lavalampe og noen pling-plongete lyder på lydsporet. Anslaget i Åsted tar oss umiddelbart inn i et hjem, et sted for noen med forkjærlighet for artige skilt, bilder av venner på kjøleskapet, og et litt slapt forhold til å vanne monsteraen tilstrekkelig.
Det klippes til en ung kvinne liggende på gulvet. Vi ser henne direkte ovenfra, en uvant vinkel, som om vi ser henne fra en tilskuerposisjon oppunder taket. Hun ligger helt stille, øynene lukket, ved siden av en sofa. Hun har blod på hendene og i ansiktet – eller ikke blod, viser det seg, men ketchup. De er to venninner som fniser mens de organiserer, finner frem en kjøkkenkniv, finner ut hvordan de skal ligge på gulvet, med hender og føtter hit og dit. Den tredje jenta i kollektivet er på tur hjem, og de er klare for å spille henne et puss.
Åsted gjør flere fine grep for å vise frem filmens univers, for så å gradvis endre tonen. De to jentene diskuterer hvor unaturlig det er naturlig å ligge. Hvordan spiller man død på en troverdig måte, og skal det egentlig være troverdig? Eller er hele tablået gøy bare fordi de gjør det, og ikke noe som skal sette en støkk i kollektivvenninna?
Men venninna dukker ikke opp, og jo lenger de forsøker å være i vitsen de har skapt, jo mindre morsomt blir det for dem. Har det hullet i taket alltid vært der? Hva om venninna de venter på mister depositumet sitt, nå som hun skal kjøpe egen leilighet? Hva mener du med at hun skal kjøpe, skal hun flytte? Alle tre jentene i kollektivet var visst ikke orientert om at en av dem er på tur ut. Og derfra vokser krangelen.
Selv om filmen har flere utsnitt å by på, vender den stadig tilbake til jentene på gulvet. Etter hvert har en av dem krøpet opp i sofaen, og vi ser dem ikke lenger like bratt rett ovenfra. Men vi får likevel se dem i dette stuehjørnet igjen og igjen med ulik emosjonell valør. Fra fnisete og tøysete, til sittende og syrlig bitende, over i noe mer forsonende, og til slutt tilbake mot det tøysete igjen.
Mens de venter får vi også noen bilder fra utenfor leiligheten, bygårder i stadig mørkere natt, der vi kan se inn vinduet, som om vi gikk forbi og tittet inn. Men dette er først og fremst en film som viser hvor mye en liten byleilighet rekker å romme over en kveld. Det er innendørs at livet skjer. Det er her vi vokser sammen og fra hverandre. Med sparsommelig bruk av musikk, morsom dialog, særlig en karakter som er underholdende kantete, og en utstrakt ventescene som vet å utfordre hvor lenge man kan holde på en visuell vits, blir kombinasjonene kjerne for en kortfilm.
Filmen kunne med fordel vært enda litt strammere, den kunne tatt oss enda høyere opp i krangelens høyde, og holdt enda mer på spenningen i rommet som oppstår mellom dem. Like fullt er dette en kortfilm med god oppbygging, som vet hvor historien bør starte, og hvordan den gradvis kan endre karakter, samtidig som vi som ser på, er med hvert steg av veien.
