Jag kan ha smittat dig er en slags smeltedigel – eller tidskapsel? – av samtida vår på nett. Narrativt tar vi utgangspunkt i en vennegjeng, bestående av Markus (Sander Helgesen), Gabriel (Derick Alif) og Rossmann (Are Haukaas). Sammen har de en live stream, hvor de reagerer på ting som seerne sender inn. De interagerer med kommentarfeltet, og havner i en diskusjon om norske OnlyFans-kontoer, før Gabriel får et epileptisk anfall. Når kompisene justerer kameraet for å bedre fange anfallet på live-streamen, ønsker ikke Gabriel lenger å ta del i innholdsskapingen deres. Identiteten deres blir dessuten stjålet av kinesisk KI, som overgår originalkontoen i underholdningsverdi.
Herfra følger vi guttene over i de private sfærene og soverommene deres. Rossmann beskrives som en incel, som utforsker seksuell dominans og ytre høyre-meninger på Reddit, mens Markus har forelska seg i Maya (Elise Jahnsen Øie) – en norsk OnlyFans-konto, som entrer dagdrømmene hans med gitar, Creedence Clearwater Revival-referanser og rabattkoder. Når Markus faktisk oppsøker den unge kvinnen på dagtidsjobb i en bokhandel, virker det imidlertid som om hun verken kjenner igjen ham som abonnent eller OnlyFans-kontoen han sikter til.
Kortfiksjonen er skrevet og regissert av Mattis Kristian Hansgaard og Mateo Jimenez Tilrem, som lar virkelighet, fantasi og iscenesettelse smelte sammen fra start til slutt. Det spilles på humor og uhygge underveis, i et tempo og overganger med god flyt. Estetikken er jevnt over gritty og i tråd med de drømmeaktige sekvensene, som i Jag kan ha smittat dig både utforsker og tematiserer identitet og seksualitet hos en generasjon som er oppvokst på digitale flater – på nett og på skjerm.
