Filmfotograf Fredrik Haslev Martinsen regidebuterer med sin første narrative fiksjonskortfilm, Varme veier, som han også har skrevet, skutt og produsert. Resultatet er en fin, ærlig og sårbar debut om vennskap og veivalg. Vi følger to unge menn, spilt av Jakob Maanum Trulsen og Philip Edvardsen, på en kjøretur gjennom Lillehammer. Den ene returnerer til hjembyen etter å ha hoppet av filosofistudiene, og plukkes opp av barndomsvennen som kan fortelle at han snart skal bli far.
Kontrasten i hvor de jevnaldrende kompisene plutselig står i livet, fører til en spesiell stemning i bilen. Jovial sjargong erstattes med mimring, stillhet og tankerekker. Famlende forsøker de å sette ord på følelser og eksistensielle spørsmål, om mening, retning og fortid. Noen refleksjoner tenderer mot det klisjéfylte, men fremstår troverdige – som at dette er hvordan to unge menn ville ha ordlagt seg, varsomt og prøvende. Åpenbart sårbare, men med frykt for å vise det.
Varme veier blir der – i bilen, på veien og ved de korte mimrestoppene. Martinsen er god på å skape tilstedeværelse i sidelangs vakre tablåer av en frodig Lillehammer-sensommer, hvor sol og regn omfavner hverandre, og dagen går mot rosa himmel og solnedgang. Kjøreturen ender opp ved hoppbakken, hvor utsikten åpenbarer seg til Herman Granlunds musikk som legger en luftig, salig stemning over skuet. Uttrykket bikker nesten over i det søte, som suketter i teen. Men mest av alt oppleves det oppriktig, som noe som rører – rundt tvil og fremtidsutsikter. Det blir også relevant å spørre seg hvordan vennskapet deres vil utvikle seg, når livet trekker dem i ulike retninger. Men uansett hva som skjer, forandrer det ikke det som har vært – og alt de har delt.
