Dette var tiåret da virkeligheten glitchet og virtuelle verdener ble vår popkulturelle religion.
Mennesket har alltid lett etter mening. Enten det er i stjernene, i religiøse skrifter, gjennom mikroskopets linse, eller i bunnen av en ølboks, har vi alltid vært på jakt etter noe større som gir tilværelsen retning, forklarer hvorfor vi er her og hva det hele skal bety.
Men på 1990-tallet gjorde teknologiske fremskritt så store hopp at det utløste en digital eksplosjon som gjennomsyret alle deler av samfunnet, og jakten på meningen med livet fikk en digital vri. Man forutså en fremtid der virtuelle verdener kom til å bli så realistiske at man ikke lenger ville kunne skille dem fra virkeligheten. Og dersom alt vi opplevde var en kunstig konstruksjon, måtte også alle våre handlinger, valg og livsløp være et produkt av den underliggende koden. Det ville bety at illusjonen om fri vilje bare var et spill der valgmulighetene var begrenset av fastlåste algoritmer, og meningen med tilværelsen var programmert inn fra øvre hold.
Og så kom bomben: Hva om vi allerede lever i en simulert verden, og det vi tror er virkelighet egentlig bare er en digital kulisse?
