Vold som straff i slashere: Toxic masculinity, kristenmoralisme og æresdrap

Scream VI, Tyler Gillett/Matt Bettinelli-Olpin. Foto: SF

På hvilke måter er tortur og drap vikarierende for moralsyn i slasherfilmene? Og hvem er drapsmannen?

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 3 2025 Bestill nummeret

Relatert

Moral, straff og hevn på film

Av Margrethe Bruun Vaage

Z #4 2022: Filmviter Margrethe Bruun Vaage kaster i denne artikkelen lys over en de mørke avkrokene i menneskesinnet som får fritt spillerom når vi ser underholdningsfilm: Tilfredstillelsen i å se noen bli straffet. | kun utdrag

Nasty girls i skrekkfilm

Av Alison Peirse

Z #2 2024: Hvordan kan en feministisk filmviter få glede av skrekkfilm? En reise inn i hva skrekkfilmen egentlig kan gi oss, og inn i hva vi ser og ikke ser i Prano Bailey-Bonds Censor. | kun utdrag

Monsterbølgen

Av Kristian Krogstad

Z #2 2023: To monsterfilmer fronter en egen underbølge i den nye sørkoreanske filmen. Vestlig film var inspirasjon, men med tilføyd lokal tematikk og særegenheter ble de både nasjonale og internasjonale suksesser. | kun utdrag

Fra siste Z

Z-enquete: Vold som virkemiddel

Av Ida Madsen Hestman

Hvilken funksjon har vold som virkemiddel og uttrykk på film? Vi spurte tre norske regissører: Mona J. Hoel, Kenneth Karlstad og Fredrik S. Hana | kun utdrag

Voldsromantikk, massemedia og mainstream

Av Einar Aarvig

På 90-tallet var grov medievold en del av den filmatiske hovedstrømmen og det offentlige ordskiftet. Hvordan reagerte de norske anmelderne på kroppskrenkelsene i Wild at Heart> og True Romance og hva kan vi lære av disse kritikkene i dag? | kun utdrag

Vold som straff i slashere: Toxic masculinity, kristenmoralisme og æresdrap

Av Ida Madsen Hestman

På hvilke måter er tortur og drap vikarierende for moralsyn i slasherfilmene? Og hvem er drapsmannen? | kun utdrag

Fra arkivet

Cut to the Chase – om Tom Tykwers sjangerbevissthet og underholdningsvilje

Av Jan Grue

Z #2 2005: De siste femten årene har spennende ting skjedd med etablerte underholdningssjangere på begge sider av Atlanteren, kanskje først og fremst innen gangsterfilm og noir. Som generasjonen som debuterte i kjølvannet til Quentin Tarantino har vist, kan imidlertid lek med sjangerkonvensjoner forbausende raskt bli til nye og like rigide regler. Tom Tykwer utmerker seg derimot som en av de europeiske regissørene som best har utnyttet underholdningsfilmens kreative muligheter, og Lola er hans beste prestasjon i så måte.