Z-enquete: Vold som virkemiddel

Hvilken funksjon har vold som virkemiddel og uttrykk på film? Vi spurte tre norske regissører: Mona J. Hoel, Kenneth Karlstad og Fredrik S. Hana

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 3 2025 Bestill nummeret

Relatert

Z-enquete – kortfilmskapere om norsk film

Av Ingrid Rommetveit

Z #3 2022: Z har spurt kortfilmskaperne Ida H. Eldøen, Linda Gathu og Ingrid Liavaag, Carl Georg Rødsten og Ivar Aase om synspunkter på norsk film og kortfilm, og om refleksjoner rundt arbeidet med egne filmer.

I filmskapernes egne ord

Av Thor Joachim Haga, Ingrid Rommetveit

Z #1 2023: Vi spurte et knippe godt etablerte, norske filmskapere om deres tanker rundt egen spillefilmdebut.

8 regissører om nedleggelsen av Norsk Film

Av Marius Lyngar

Z #1 2001: Z har spurt 8 norske regissører om deres syn på nedleggelsen. Blant de som reagerer sterkt og [...] | kun utdrag

Fra siste Z

Z-enquete: Vold som virkemiddel

Av Ida Madsen Hestman

Hvilken funksjon har vold som virkemiddel og uttrykk på film? Vi spurte tre norske regissører: Mona J. Hoel, Kenneth Karlstad og Fredrik S. Hana | kun utdrag

Voldsromantikk, massemedia og mainstream

Av Einar Aarvig

På 90-tallet var grov medievold en del av den filmatiske hovedstrømmen og det offentlige ordskiftet. Hvordan reagerte de norske anmelderne på kroppskrenkelsene i Wild at Heart> og True Romance og hva kan vi lære av disse kritikkene i dag? | kun utdrag

Vold som straff i slashere: Toxic masculinity, kristenmoralisme og æresdrap

Av Ida Madsen Hestman

På hvilke måter er tortur og drap vikarierende for moralsyn i slasherfilmene? Og hvem er drapsmannen? | kun utdrag

Fra arkivet

En indre kamp: Om Arne Skouens Ni liv

Av Gunnar Iversen

Z #1 1993: Få filmer har blitt så folkekjære som Arne Skouens Ni liv. Mange minnes den også som en av de [...] | kun utdrag

Inside Llewyn Davis: Djevelen ligger i detaljene

Av Helga Brekke Mathisen

Z #1 2019: Coen-brødrenes begeistring for diabolsk symbolikk åpner for en seeropplevelse på flere nivåer. Inside Llewyn Davis er dermed en film som kan skille den gudløse fra den gudfryktige, avhengig av hvor følsom man er for denne typen symbolikk. Mindre dramatisk kan man skille mellom seeren som gjenkjenner visse skikkelser fra russisk litteratur, og den som ikke gjør det. | kun utdrag