Regi: Marius Rolfsvåg | Manus: Øystein Stene, Marius Rolfsvåg | Med: Ines Høyseter Asserson, Naomi Lien Hasselberg, Randin Mikael Kummeneje | Prod: Rose Aker, Sindre Austad 2025 | 24 min

Marius Rolfsvågs post-apokalyptiske Animalia er basert på Øystein Stenes bokserie (Pustens lov, Drømmenes orden og Tankenes rett). Vi befinner oss i en fremtid hvor naturen har gjenvunnet kontroll over menneskene via luftsmitte. Kortfilmen er engasjerende, og tidvis emosjonelt forstyrrende – og jeg vil bare ha mer. I påvente av det, har jeg allerede begitt meg ut i litteraturformatet og leser Stenes førstebok for å få mer ut av det spennende universet.

Få filmer og serier her til lands har dykket ned i et liknende sjangerlandskap, om man ser bort fra floraen av katastrofe- og monsterfilmer. I sci fi-land har vi eksempler som famøse Lies Inc. (2004), NRK-kultserien Blindpassasjer og HBO-produserte Beforeigners, mens Sweetwater (1988) nok er det nærmeste vi kommer en norsk post-apokalyptisk film. Kanskje vil også Fredrik S. Hanas kommende Planet vanke i samme gate. Animalias solide underholdningsverdi gir meg assosiasjoner til verker som Alex Garlands Annihilation (2018), fjernsynsseriene Silo (Apple TV+), The Rain (Netflix) – og kanskje aller nyest selve alfafigurene i Danny Boyles kinoaktuelle 28 Years Later.

I Animalia er menneskearten (slik vi kjenner den i dag) i kraftig mindretall, forårsaket av et luftvirus som forvandler mennesker til «maper» – en tilstand av dyriskhet, som sender oss tilbake til steinalderen og mer til i atferd og intellekt. Alm (Ines Høyseter Asserson) skal lede et uteteam med oppdrag å hente en høygravid mape i forbindelse med fødsel. Forhindrer de spedbarnet i å inhalere utelufta, vil de berge det fra smitte. Men oppdraget byr på utfordringer, og Alm konfronteres med en uhyggelig realitet, der rasjonelle avgjørelser går på bekostning av empati og moral.

Kortfilmen er dynamisk fortalt, med et sterkt samspill mellom foto, klipp, lyd og spill. Premisset etableres raskt, og har pulserende driv fra start til slutt. Vi er hele tiden nært på Alm i møte med omgivelsene, som gjør at vi lever oss inn i avgjørelsene hun tar. Klippen veksler mellom brutale, dramatiske øyeblikk, drømmeaktige sekvenser og det sanselige nuet – hvor Alm kommer i kontakt med naturen, utforsker mose, bladverk og insekter. Det hele er vakkert skutt av Jonathan Bjerstedt, og filmens lydbilde er like variert som narrativet selv, takket være Johan Pram på lyddesign og komponist Edoardo Petracci. Mellom spenningsmusikk og sakrale, eteriske toner er hele tiden pusten der som ledemotiv.

Helheten er med andre ord solid og vekker sterke følelser underveis! Omgivelsene i det post-apokalyptiske Norge er kreativt løst med overgrodde bygg, frodige landskap og bilvrak, som et streifende gjenkall av fjern fortid. Mapene i seg selv er kanskje hakket for karikerte i sin huleboer-liknende form, og pustedraktene til uteteamet mangler en taktilitet for å bli helt overbevisende. Dette er likevel budsjettrelatert pirk, og mens jeg blar meg videre i Stenes boktrilogi, ser jeg frem til den filmatiske fortsettelsen. Blir det film, eller serie? Jeg er offisielt smittet (av begeistring).

Kristine Tingvik Aas