I år viet kortfilmfestivalen i Oberhausen et eget program til historiske antologifilmer. Vi tar en nærmere kikk på det særegne hybridformatet, der individuelle og gjerne svært ulike kortfilmsegmenter er satt sammen til én langfilm.
Gjennom filmhistorien har det blitt laget mange såkalte antologifilmer – filmer bestående av flere kortfilmsegmenter som til sammen utgjør én film med helaftens spilletid. Uten at de nødvendigvis har fått plass blant de høyest bejublede klassikerne eller oppnådd de aller største besøkstallene.
En tidlig antologifilm er amerikanske If I Had a Million fra 1932, med Ernst Lubitsch som den mest kjente av de syv krediterte regissørene og profilerte navn som Gary Cooper, Charles Laughton, W.C. Fields og George Raft på rollelista. Blant antologifilmer som har gjort seg bemerket i nyere tid er filmserien Cities of Love, der en rekke ulike historier utspiller seg i samme by med kjærlighet som felles tema. Cities of Love startet med Paris, je t’aime fra 2006, satt sammen av 18 kortfilmer av regissører som Gus Van Sant, Alexander Payne, Joel og Ethan Coen, Tom Tykwer, Alfonso Cuarón, Isabel Coixet, Wes Craven og Walter Salles. To år senere kom New York, I Love You, som så har blitt etterfulgt av tilsvarende filmer fra Tbilisi, Rio de Janeiro og Berlin. Minst like kjent er nok New York Stories fra 1989, bestående av tre kortere filmer regissert av henholdsvis Martin Scorsese, Francis Ford Coppola og Woody Allen. Som det stadfestes i tittelen, er også denne antologifilmen lagt til New York, her med tre (enda) mer ulike fortellinger.
I en bygård på Løkka
Av norske antologifilmer kan nevnes 1996: Pust på meg! (1997), med segmenter regissert av Eva Dahr, Oddvar Einarson, Eva Isaksen, Mona Hoel og Marius Holst, der alle historiene (skrevet av hver sin manusforfatter) utspiller seg i en bygård på Grünerløkka i Oslo i april 1996. I 2000 kom De syv dødssyndene, som bestod av syv kortfilmer med utgangspunkt i hver av de de katolske dødssyndene, regissert av Ørjan Karlsen, Margreth Olin, Maria Sødahl, Frank Mosvold, Lars Gudmestad, Marit Åslein og Dag Johan Haugerud.
I Folk flest bor i Kina (2002) var det på sin side åtte norske politiske partier som inspirerte hvert sitt kortfilmsegment, i tillegg til at filmen har en rammehistorie lagt til en bensinstasjon. Regissørene av de ulike delene er Morten Tyldum, Arild Fröhlich, Sara Johnsen, Terje Rangnes, Magnus Martens, Martin Asphaug, Ingebjørg Torgersen, Hans Petter Moland og Thomas Robsahm.
Det er også laget en mengde antologifilmer hvor de ulike segmentene er regissert av samme filmskaper(e), som for eksempel George A. Romeros Creepshow (1982) med manus av Stephen King, Jim Jarmusch’ filmer Mystery Train (1989), Night on Earth (1991) og Coffee and Cigarettes (2003), Wild Tales (2014) av Damián Szifron, Coen-brødrenes The Ballad of Buster Scruggs (2018), Wes Andersons The French Dispatch (2021) og fjorårets Kinds of Kindness av Yorgos Lanthimos.
I denne artikkelen skal vi imidlertid fokusere på antologifilmer der ulike regissører har stått for hver sin kortfilmdel.
Kollektive verk med egenartede deler
Antologifilmer – som også går under betegnelsene omnibusfilmer og portmanteau-filmer – har vært en viktig måte å få kortfilmer satt opp på ordinære kinoer, uavhengig av festivaler og lignende arrangementer. Vel så viktig har dog vært visning av kortfilmer som forfilmer, noe man lenge hadde en tradisjon for ikke minst her i Norge. Men: Når en kortfilm settes opp som forfilm, er den kun et supplement til langfilmen den vises i forkant av, som publikum egentlig er kommet for å se. I antologifilmer utgjør kortfilmene hovedforestillingen – eller hovedattraksjonen, om man vil.
Den internasjonale kortfilmfestivalen i Oberhausen ble i mai arrangert for 71. gang, og regnes som verdens eldste kortfilmfestival. Under tittelen «Travelling Companions – Omnibus Films in Film History» introduserte festivalen et nytt temaprogram viet historiske antologifilmer, som kommer til å videreføres med nye utvalg av filmhistoriske antologier i samme sideprogram i årene som kommer.
Årets initierende seleksjon konsentrerte seg om (vest-)tyske filmer fra 80-tallet (da formatet opplevde en renessanse i landet), i stor grad regissert av kvinnelige filmskapere. Også antologifilmene i dette programmet bestod av segmenter med ulike regissører.
I sin introduksjon til programmet påpekte festivalens kurator for programmet, Lukas Foerster, noen av paradoksene knyttet til antologifilmer. Et av dem er at antologifilmer er en måte å lage en langfilm, fortrinnsvis for kinodistribusjon, uten å måtte produsere og spille inn en faktisk langfilm. Isteden er de en slags hybrid mellom kortfilm og langfilm. Og, kanskje mer åpenbart, men ikke mindre interessant: Antologifilmer er kollektive verk, samtidig som de er satt sammen av egenartede, individuelle deler.
Det gjør at disse filmene ofte oppleves som noe sprikende – på både godt og vondt. Slik kortfilm som format kan gi større frihet til eksperimentering enn spillefilmer, finner man mye av det samme kreative utforskingsrommet i antologifilmer. Det synes dessuten å ha vært et format hvor kvinnelige filmskapere har fått slippe til i større grad enn innen spillefilm, i hvert fall i noen tidsperioder.
Skatter på loftet
Ikke desto mindre har antologifilmer gjerne et samlende konsept, for eksempel i form av et overordnet tema for alle kortfilmbidragene. Muligens kan man si at delene ideelt sett skal gå opp i en høyere enhet, til tross for at de kan være svært ulike i estetikk og tilnærming til temaet. I særdeleshet for antologifilmer laget av flere regissører, er dog forskjellen mellom bidragene i seg selv en vesentlig del av grunnkonseptet, så vel som en attraksjonsverdi ved filmene. Om målet hadde vært at de skal lage mest mulig like segmenter, er det strengt tatt ikke så mye vits i å engasjere mer enn en regissør.
For å vende tilbake til det innledende poenget om at antologifilmer ikke nødvendigvis har veltet billettkioskene eller blitt de høyest anerkjente klassikerne, beskrev Foerster historiske antologifilmer som en type filmer som gjerne har havnet på filmhistoriens loft. Neppe uten sammenheng med at disse filmene befinner seg i en posisjon mellom kort- og langfilm – samt at variasjonen i uttrykk og innhold nærmest uunngåelig innebærer at de er noe ujevne, kan vi tillegge.
Kuratoren framhevet imidlertid også at alle med interesse for filmhistorien, vet at det er mange skatter å finne på loftet. Det var da også en sentral motivasjon fra festivalens side for å lete i dette langt på vei bortgjemte materialet.
De syv dødssyndene fra syv kvinneperspektiv
En av antologifilmene som ble vist på festivalen var Seven Women, Seven Sins (Sieben Frauen – Sieben Sünden, 1986). Interessant nok har denne et ganske så likt grunnkonsept som den tidligere nevnte norske filmen De syv dødssyndene, med en kortfilm om hver av de fatale syndene. Som det framgår av tittelen, er det her syv kvinnelige filmskapere som gir sin fortolkning av disse. Regissørene er fra fem ulike land, og flere av dem var godt kjente: Chantal Akerman, Ulrike Ottinger, Helke Sander, Bette Gordon, Maxi Cohen, Laurence Gavron og Valie Export.
Før denne var det allerede laget to antologifilmer som tok for seg de samme syndene, så dette har vært et populært tema for slike filmer. Først ute var den fransk-italienske samproduksjonen The Seven Deadly Sins (Les Sept Péchés capitaux) fra 1952, med Roberto Rossellini som en av filmens syv regissører. Ti år senere kom en fransk film med likelydende tittel, hvor flere av landets meste profilerte filmskapere – deriblant Jean-Luc Godard, Claude Chabrol, Jacques Demy og Roger Vadim – regisserte hvert sitt segment.
Seven Women, Seven Sins ble produsert for den tyske tv-kanalen ZDF som en reaksjon på det utpreget mannlige perspektivet i disse to forrige antologifilmene om dødssyndene. Følgelig er den et klart og tydelig feministisk filmprosjekt, som også stiller spørsmål ved disse syndenes gyldighet i samtiden. Like fullt er dette en svært eklektisk samling kortfilmer, fra Sanders komiske gjengivelse av Eva, Adam og det berømmelige eplet i det innledende segmentet om fråtseri til Ottingers visuelt overdådige og symbolladede skildring av en prangende parade i den avsluttende kortfilmen om stolthet. Utukt, eller mer presist begjær, behandles av regissør Export i en futuristisk, «pønkete» og avantgardistisk film som kombinerer reklameestetikk, kapitalismekritikk og sexpositivitet, mens Akermans underfundig humoristiske film om latskap tar utgangspunkt i hennes egen bedagelighet og prokrastinering som filmskaper.
I det mest rendyrket dokumentariske innslaget har amerikanske Cohen rykket inn en annonse i The Village Voice for å komme i kontakt med sinte folk, som det angivelig skal være flere av i New York enn i noen annen by. Gjennom forfriskende, overraskende åpenhjertige og tidvis opprørende intervjuer lar Cohen et knippe New Yorkere fortelle om hvorfor de føler sinne, i det som vel er denne antologifilmens sterkeste segment. Gordon og Gavrons filmer om henholdsvis grådighet og misunnelse er på sin side de mest konvensjonelle fiksjonskortfilmene, og oppleves som noe mer daterte – uten at de dermed er svake.
Sex, romantikk og samfunnsaktualitet
Utvalget av antologifilmer i Oberhausen spente fra eksperimentelle kunstfilmer til mer kommersielt rettede produksjoner. To av antologifilmene var dessuten produsert av filmskoler, bestående av studentfilmer. Kanskje kan formatet være noe å vurdere for dagens filmutdanningsinstitusjoner, som en strategi for å få studentenes filmer til å nå et kinopublikum?
En antologifilm fra festivalprogrammet som legger seg tettere på spillefilmformatet enn de fleste slike filmer, er Felix fra 1988. I denne tyske filmen spiller Ulrich Tukur den samme tittelkarakteren gjennom fire adskilte avsnitt, som forteller om den unge mannen fra han blir dumpet av kjæresten og gjennom påfølgende møter med ulike kvinner i tiden etter bruddet. Felix er en relativt lettbeint og dialogdrevet romantisk komedie, men i sin kjerne er den også en dekonstruksjon av mannsrollen, samt av menns syn på kvinner og kjærlighetsforhold. Den episodiske filmen bærer unektelig preg av at hvert segment er signert forskjellige filmskapere, nærmere bestemt Helma Sanders-Brahms, Helke Sander, Margarethe von Trotta og Christel Buschmann. Det bidrar imidlertid også til å gi filmen et forfriskende særpreg, og Felix er så absolutt et spennende eksempel på en nytenkende anvendelse av antologiformatet.
Til tross for at antologifilmer som oftest har levd i skyggen av mer profilerte filmer, hadde sjangeren ifølge festivalkurator Foerster en form for storhetstid på 50- og 60-tallet. Særlig Italia, men også Frankrike og visse østeuropeiske land, produserte en del antologifilmer på denne tiden.
I tillegg kan man fra helt tilbake til 50-tallet se en klar tendens til at historiske antologifilmer omhandler sex, kvinner og romantikk. (Og da enda mer enn i film generelt, igjen ifølge kuratoren.) Noen har endog lagt seg tett opptil «exploitation»-sjangeren. Trolig har dette sammenheng med at antologifilmer ikke var spesielt kostbare å produsere, og ikke var blant filmene på kinoprogrammet som fikk mest offentlig oppmerksomhet. Disse eldre antologifilmene bød gjerne på en lite progressiv framstilling av kvinner, som gjør de mer feministisk orienterte filmene i Oberhausen-utvalget både bemerkelsesverdige og betimelige.
Det skal dog understrekes at det også er laget en rekke antologifilmer som tar for seg samfunnsaktuell tematikk med stor grad av alvor og politisk engasjement. Inkludert i festivalens utvalg var Out of the Blue (Aus heiterem Himmel, 1982) og The Memory Gap – Film Miniatures About the Daily Handling of Poison (Die Gedächtnislücke – Filmminiaturen über den alltäglichen Umgang mit Giften, 1983), som omhandler frykten for henholdsvis atomkrig og kjemikaler, samt tidens freds- og miljøbevegelse.
En annen antologifilm fra samme land som flere trolig kjenner til, og som ikke ble vist i Oberhausen, er Germany in Autumn (Deutschland im Herbst) fra 1978. Slik tittelen mer enn hinter om, er dette er en antologifilm om «den tyske høsten» året før, da Vest-Tyskland var preget av terrorhendelser utført av venstreekstremistiske grupperinger som Rote Armee Fraktion (også kjent som Baader-Meinhof). Germany in Autumn er regissert av flere av datidens markante filmskapere fra «New German Cinema»-bølgen, blant dem Rainer Werner Fassbinder, Alexander Kluge, Beate Mainka-Jellinghaus, Edgar Reitz og Volker Schlöndorff.
Erotikk med ikke-mannlig blikk
Men la oss igjen snakke om sex. Dette gjenvendende temaet er nemlig behandlet med en skarpt feministisk brodd i den tysk-amerikanske samproduksjonen som heter Let’s Talk About Sex i Tyskland, men ble lansert internasjonalt under tittelen Erotique. Denne antologifilmen er fra 1994, og den eneste i Oberhausen-programmet som ikke er fra 80-tallet.
Her forteller fire kvinnelige filmskapere like mange historier om erotikk og seksualitet, lagt til henholdsvis USA, Tyskland, Brasil og Hong Kong. Om enn i litt ulik grad, spiller segmentene på det tidlige nittitallets mykpornoestetikk, men lar dette være uttrykk for et gjennomgående ikke-mannlig blikk.
Let’s Talk About Sex er også tittelen på det innledende segmentet, regissert av amerikanske Lizzie Borden, om en aspirerende skuespiller og telefonsexarbeider som møter en hemmelighetsfull kunde (for øvrig spilt av Bryan Cranston, her naturlig nok i yngre utgave) for å leve ut seksuelle fantasier. I tyske Monika Treuts Taboo Parlor drar to kvinner ut på byen i Hamburg for å ta med en mann hjem for å krydre forholdet deres, med overraskende dramatiske konsekvenser. Også i Hong Kong-kinesiske Clara Laws Wonton Soup, som skildrer et par i et avstandsforhold, gjøres det forsøk på å tilføre seksualakten sterkere krydder, i dette tilfellet gjennom gamle kinesiske lærebøker.
Filmproduksjonen møtte flere utfordringer underveis, og brasilianske Ana Maria Magalhães segment skal ha blitt tatt ut av den endelige filmen i etterkant av testvisninger. Like fullt var hennes film Final Call inkludert i visningen på kortfilmfestivalen i Oberhausen. Det kan nok argumenteres for at denne kortfilmen om en affære mellom to fremmede som møtes på et tog ikke er den mest progressive sett med dagens øyne, men det er likevel vanskelig å se at den skjemmer antologifilmen som helhet.
Skrekk på rekke
I tillegg til vektleggingen av kjærlighet og erotikk, hører mange antologifilmer til under grøssersjangeren. Noen eksempler på dette er Tales from the Crypt fra 1972, der alle segmentene er regissert av Freddie Francis, den tidligere nevnte Creepshow, «found footage»-antologien V/H/S (2012) og The ABCs of Death (også 2012), sistnevnte med norske Thomas Cappelen Malling blant segmentregissørene. Også her hjemme har det blitt produsert en grøsserantologifilm, da fem regissører fra Vestlandet ble invitert til å lage hver sin korte skrekkfilm i 5 grøss fra 2007. Disse filmskaperne var Susanne Falkum Løvik, Pål Jackman, Marius Soma, Therese Jacobsen og Bobbie Peers.
Men antologifilmer begrenser seg på ingen måte til disse sjangrene og temaene. For den som begynner å lete på dette filmloftet, er det mange forskjellige slags skatter å finne.
Antologiformatet er naturligvis heller ikke et avsluttet kapittel i filmhistorien, selv om det riktignok ikke lages spesielt mange av dem for tiden. I sideseksjonen Quinzaine des cineastes på filmfestivalen i Cannes har for eksempel en antologifilm, der åtte lovende filmskapere fra et utvalgt samarbeidsland kobles sammen til å arbeide i par, hatt premiere hvert år siden 2013. Disse vises under paraplytittelen Director’s Factory, hvorav årets fire kortfilmer fra Brasil også bestod av gjennomgående feministiske fortellinger.
Og kanskje kan filmene som er trukket fram i denne artikkelen være til inspirasjon for flere kommende sammensetninger av kortfilmer?
