Hustruer ti år etter er Anja Breiens oppfølger av filmen Hustruer fra 1975. Til tross for mange ytre likheter er filmene svært forskjellige. Denne artikkelen tar for seg noen forskjeller i dramaturgi og billedbruk. Samtidig antydes det at Hustruer ti år etter ikke lenger ser kvinnenes problemer isolert, men som en del av et problemkompleks der mangelen på kommunikasjon står sentralt. Kan moderne medier og kommunikasjonsmidler stå i veien for menneskelig kommunikasjon? Er den formelt perfekte film i stand til å formidle informasjon om noe annet enn seg selv?
