Den stille motstanden

Alle bilder: Takk for at du venter (2024, Laila Abbas). Foto: Fidalgo filmdistribusjon.

 

Takk for at du venter … viser oss hvordan hverdagsliv i Palestina kan se ut. Uten bomber og granater, men der sorg og tap blir en uunngåelig del av livet.

I en tid preget av krig, polarisering og politisk støy, trenger vi historier som minner oss på det menneskelige. Takk for at du venter… (2024) av Laila Abbas, gjør nettopp dette. På overflaten kan filmen oppfattes som en enkel familiefortelling, men under lagene av personlige relasjoner og hverdagslige konflikter rommer dype politiske og eksistensielle spørsmål. Og det som først fremstår som en personlig sorgfortelling, viser seg å være et tilbakeholdent portrett av hvordan kvinner står i krysspresset mellom egne behov og kollektiv forventning. Dette er en lavmælt fortelling om familie og sorg, men også om motstand, håp, den desperate trangen etter frihet, og ikke minst – kvinnene som bærer ansvaret når alt rakner.

Filmen skildrer en palestinsk familie som prøver å finne en ny balanse etter et stort tap. Etter farens død må de to døtrene sammen kjempe mot de patriarkalske lovene som gjør at broren, som forlot landet for mange år siden, nå stiller sterkest i arveoppgjøret. Søstrene tvinges til å konfrontere både juridiske og sosiale strukturer som favoriserer menn, og på tross av tidligere uenigheter blir de enige om en plan for å overbevise banken om at faren ønsket å overføre alle pengene sine til dem – de to som har vært der og tatt vare på ham i alle år, mens broren har startet et nytt liv et sted langt borte.

Inn i det indre

I Takk for at du venter … fortelles det store i det stille. Dette er en observerende og nøktern, men aldri distansert eller kjedelig, film. Her får kamera hvile lenge på ansikter og hverdagslige handlinger, og bruken av naturlig lys og et langsomt tempo gir en stillhet og enkelhet som skiller seg ut i en hverdag hvor vi bombarderes av nyheter, kriser og store ord. Endelig får vi en film som lar oss stoppe opp og kjenne på følelsene. En film som tør å være stille, samtidig som den sier mye.

Morgensolen som skinner inn gjennom skitne vinduer, lyset fra en tv som flimrer i mørket, barn som spør mer med øynene enn med munnen, en kropp som synker sammen i et hjørne, en hånd som forsiktig stryker over en dørkarm – slike valg skaper en sårbar og intim stemning som inviterer publikum inn i karakterenes indre liv. Men stillheten er aldri tom – den bærer stor emosjonell tyngde og er fylt med mening. Stillestående komposisjoner, halvtomme rom og åpne flater minner oss om det som en gang var eller aldri ble. Den sparsomme bruken av musikk og lyd forsterker følelsen av realisme og nærhet. Dette tvinger oss rett og slett til å være til stede, til å føle, og til å lytte.

Mellom linjene og i stillheten gis det rom for det usagte. Her viser filmen hvordan det er å stå i sorgen, bære hverdagen og å drømme om et annet liv – handlinger som trosser samfunnets forventninger og systemets begrensninger. Med ømhet og presisjon peker filmen på hvem det er som bærer, venter og, til tross for all motstand, aldri slutter å håpe.

Omsorg først

I de sentrale rollene finner vi kvinner. De to søstrene Noura og Mariam gjør på ulike måter sitt beste for å skape gode liv i en komplisert hverdag full av sorg og urettferdigheter. Noura, som forsøker å bevare struktur og trygghet for både mann, barn og andre rundt seg, men i dette er i ferd med å miste seg selv. Og som i sin forsiktige motstand mot kaoset oppleves som et kraftsentrum. En annen søster; Mariam, som har rettet all sin omsorg og energi mot faren som nå er død, og som på tross av sinnet rettet mot både broren og samfunnets kvinnefiendtlige holdninger og regler, ikke har mistet håpet om et nytt og bedre liv. To kvinner som gjør alt de kan for å skape trygghet for både andre og seg selv i en virkelighet som er alt annet enn trygg.

På subtilt vis avslører filmen de patriarkalske strukturene som merkes aller best når krisen treffer: Alt ansvaret som legges på kvinnene, og forventningene om at de setter omsorg og stabilitet foran sin egen lykke. De rydder opp, glatter over og tar vare på, ofte på bekostning av egne behov og ønsker, og uten å få noen anerkjennelse i retur. Noura blir irettesatt av sjefen for å prioritere farens sykdom over jobben. Mariam forsøker iherdig å holde familien samlet, selv når hun møter motstand og respektløshet fra både ektemannen og sønnen. Og når søstrene til slutt bare ber om det de har rett på – en rettferdig andel av arven – tvinges de til å ta i bruk ulovlige midler fordi lovverket ikke anerkjennes deres krav. Uansett hvilke valg de tar, møtes de med kritikk, svik eller et system som systematisk undergraver dem. Og i en verden der det forventes at de skal være limet i relasjonene, ender de likevel ofte opp som de som får skylden når alt rakner.

Samtidig er ikke disse kvinnene ofre. For selv om kvinnene i filmen bærer ansvaret for å rydde opp i andres rot, er de langt fra passive. De tar ansvar, de lytter, de trøster og de ordner opp. De er handlende subjekter – kloke, sinte, kjærlige – som navigerer et urettferdig system med både verdighet og vilje. Omsorgsarbeidet, følelsesarbeidet og forsøket på å holde livet sammen blir i seg selv en form for motstand. I stedet for et høylytt opprør velger de å gå stille og rolig imot samfunnets patriarkalske strukturer. De velger å sette sine egne konflikter til side for å stå samlet i møte med urettferdigheten, og understreker med det viktigheten av solidaritet blant kvinner i kampen mot strukturell diskriminering. Sammen tar de aktive valg for å endre sin situasjon, og til slutt klarer de å oppnå nettopp dette.

I lyset av krigen

I lyset av det pågående folkemordet i Gaza får filmens tematikk og spørsmål en ekstra dimensjon. Hva skjer når retten til å sørge, til å drømme og til å leve et normalt liv blir tatt fra deg? Uten å si det direkte, viser denne filmen tydelig konsekvensene av krig og frihetsberøvelse. Tapet, usikkerheten, kampen for å holde fast i verdighet og håp – alt dette gjenspeiles i filmen, og parallellen til dagens virkelighet i Palestina blir umulig å overse. Midt i alt det vonde finner vi kvinnene som – på tross av marginalisering – holder familier og samfunn oppe. Kvinnene som kjemper både for sine barns liv og for retten til sin egen kropp, stemme og framtid.

Abbas har laget en lavmælt, men ekstremt kraftfull film. Gjennom det rolige visuelle språket løftes fortellingen om sorg, utholdenhet og kamp fram. Ikke som vi kanskje er blitt vant til – på barrikadene – men heller i hverdagslivets mest grunnleggende erfaringer. Den observerende stilen, hvor scenene får utspille seg uten unødvendig inngripen, gir både karakterene og oss muligheten til å puste. Dette, kombinert med kvasse kommentarer, små humoristiske stikk søstrene imellom, og øyeblikk av galgenhumor, balanserer og mykner opp det alvorlige tematiske bakteppet.

Blikk og pust

Skuespillet i Takk for at du venter … er som resten av filmen lavmælt, men kraftfullt. Regissøren gir rom for nyanser – både i kroppsspråk og uttrykk – noe som lar karakterenes kompleksitet tre tydelig frem. Når Noura legger frem sin plan om hvordan de skal hente ut arven, hviler kameraet i stor grad på Mariams ansikt. Vi får ikke høre umiddelbare innvendinger – men vi ser, i detaljene i blikk og pust, hvordan hun kjemper med følelsene. Sorg, skepsis og tvil glir sakte over i en form for resignert aksept. Alt dette formidles uten at ett ord blir sagt. Kontrasten til Noura, som er mer målrettet og emosjonelt kontrollert, gjør scenen enda sterkere. Der Mariam er stille og søkende, er Noura effektiv og nesten uttrykksløs.

Filmen gir tid og rom til begge disse reaksjonsmønstrene, uten å dømme eller rangere dem. Dette spenningsfeltet mellom dem – mellom det synlige og det usagte – gir filmen en emosjonell dybde. Hele veien lar regien disse følelsene få plass, enten gjennom subtile gester, blikk og bevegelser, eller gjennom presist ladede replikker. Det gjør at relasjonene mellom karakterene oppleves ekte og levende, og det er nettopp denne dobbeltheten som gjør filmen så sterk.

Gjennom karakterene får vi et nært og sårt innblikk i den tause frykten og den stille motstanden i å fortsette å elske og drømme i en verden som forsøker å knekke deg, og styrken som kreves for å fortsette å kjempe når alt jobber imot deg. Filmen viser ikke bomber eller soldater, men heller hvordan sorg og tap integreres i hverdagslivet, og hvordan det å lengte etter frihet kan bli en form for motstand. I denne filmen – som i dagens Palestinske virkelighet – er det å fortsette å leve, dag etter dag og på tross av marginalisering og motstand, en radikal handling i seg selv. For det er kanskje nettopp i stillheten at vi finner den største motstanden.

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon