Farvel til argentinsk film

Trenque Lauquen, Laura Citarella 2023

 

Argentina gjennomgår en økonomisk krise, og den nye presidenten Javier Milei mener det første som må ryke, er støtte til kultur. De siste årenes kreative, argentinske filmer, kan være de siste vi ser på en stund. Mirko Stopar fremhever noen av de beste filmene det er verdt å se – kanskje også som en politisk protest.

En av de mest alvorlige konsekvensene av at den eksentriske og farlige Javier Milei har blitt Argentinas president, er regjeringens systematiske nedbrytning av landets kultursektor. Milei hevder at kultur er en utgift staten ikke har råd til å prioritere midt i den dype krisen landet gjennomgår. Denne handlingen er imidlertid mindre motivert av økonomiske nødvendigheter enn av hevnlyst og ideologisk radikalisering, utført med en autoritær tilnærming. Den argentinske filmindustrien har også blitt hardt rammet og har vært lammet i flere måneder, med en dyster og bekymringsfull fremtid i vente.

Mileis metode er å plassere uerfarne byråkrater i ledelsen av institusjoner de ikke har kjennskap til, med et mandat om å revidere, offentlig diskreditere, avfinansiere og til slutt avvikle dem. I det argentinske filminstituttet (INCAA) har denne rollen blitt overtatt av ingeniøren Carlos Pirovano, en mann med økonomibakgrunn, som på bare noen få måneder har iverksatt drastiske tiltak som ikke bare truer filmproduksjoner, men også eksistensen av landets viktigste filmfestival, statens filmskole, kinoer og distribusjonsplattformer.  Dermed settes fremtiden til de rundt 600 000 menneskene som er avhengige av filmindustrien, i fare.

Billettavgift, rett tilbake til filmproduksjonen

Trenque Lauquen, Laura Citarella 2023

 

Selv om staten dekker INCAAs utgifter, som lønn til ansatte, drift av den statlige filmskolen ENERC, og arrangeringen av Filmfestivalen i Mar del Plata – Latin-Amerikas eneste «kategori A»-festival, – finansieres ikke filmene i Argentina med skattebetalernes penger slik som i Norge. I stedet får filmene støtte (i form av kreditter eller subsidier) fra en pott som skapes gjennom en skatt på alle solgte kinobilletter og tv-reklame. Med andre ord er det billettinntektene fra Hollywood-blockbustere som delvis finansierer argentinske arthouse-filmer.

Mileis argument er at staten ikke bør involveres i filmproduksjoner «som ingen ser», en holdning som reflekterer en kulturkrig ført av store deler av den argentinske høyresiden gjennom angrep på filmindustrien med falsk informasjon og svertekampanjer. Disse angrepene har fått fotfeste hos mange og skapt ideen om at argentinske filmer, eller kultur generelt, kun er en virksomhet som en korrupt, progressiv elite drar nytte av. Ifølge denne logikken har kulturen ingen berettigelse, med mindre den kan finansieres privat og gi økonomisk avkastning. Det er den samme logikken Milei anvender på alle områder av sin politikk: Ting har kun verdi dersom de blir godkjent av markedet. Dessverre ser det ut til at dette slaget er i ferd med å bli vunnet.

I flere måneder har den argentinske filmindustrien stått stille, og fremtiden er usikker. De varslede tiltakene innebærer en betydelig reduksjon i antall filmer som skal produseres, med støtte nesten utelukkende reservert til store produksjonsselskaper rettet mot det kommersielle markedet. Dette vil i stor grad eliminere auteurfilmene som har preget det argentinske filmlandskapet de siste 25 årene.

Siden noen av disse argentinske filmene fortsatt er i distribusjon – produksjoner fra de to årene før Mileis inntreden – skal jeg fremheve noen titler som viser kvaliteten og mangfoldet i argentinsk film, for å sette dem på kartet for norske filminteresserte og skape bevissthet i filmmiljøet om det tomrommet som kan oppstå dersom Mileis destruktive politikk får gjennomslag.

Fri, uforutsigbar og original

Trenque Lauquen, Laura Citarella 2023

 

Trenque Lauquen ble kåret til Cahiers du Cinéma’s beste film i 2023 og er månedens film på Cinemateket i Oslo nå i september. Regissøren Laura Citarella, er medlem av El Pampero-kollektivet, hvor Mariano Llinás er den mest kjente representanten. El Pamperos filmer kjennetegnes ved at de alltid lages av et lite, fast team som veksler på rollene, og de preges av en litterær, nesten «Borgeansk» stil, samtidig som de bruker pampaslandskapet som setting. I dette tilfellet er handlingen lagt til Trenque Lauquen, regissørens hjemby. Filmen er en over fire timer lang slow-burner, delt i to distinkte deler, og vever et mysterium inn i et annet, med to kvinner som hovedkarakterer. På samme måte som El Pamperos mesterverk, den overdådige 13 timer lange The Flower (La Flor, Mariano Llinás, 2018), leker Trenque Lauquen med sjangre og skifter register, fra romantisk komedie til mysterium og til og med monsterfilm. Få våger å lage filmer som er så frie, uforutsigbare og originale som denne, noe som kanskje er dens største fortrinn.

Rodrigo Morenos The Delinquents (Los Delincuentes) er noe kortere (190 minutter) og også delt i to svært forskjellige halvdeler. Filmen, som ble presentert i fjorårets «Un Certain Regard» på Cannes-festivalen, henter inspirasjon fra den klassiske argentinske filmen Hardly a Criminal (Apenas un Delincuente, Hugo Fregonese, 1949) og kan minne om en kuppfilm laget av Godard. Handlingen følger en grå bankfunksjonær som bestemmer seg for å stjele en sum tilsvarende all lønn han har igjen før pensjonering, for å kunne leve et liv i lediggang. Han legger en enkel plan der en kollega skal passe på pengene mens han soner en kort fengselsstraff, men ting går ikke som planlagt. Filmen har en poetisk tone som kan minne om Kaurismäki, og kaster raskt fra seg krimelementet for å bli noe mer løs og nybølge-aktig, før den til og med våger seg mot en western-slutt. Moreno lagde allerede i 2006 en bemerkelsesverdig film, The Custodian (El Custodio), men dette er definitivt hans mest markante verk.

Uventet lokal suksess

Puan, María Alché og Benjamín Naishtat 2023

 

Litt mer konvensjonelle er Puan (2023) og Alemania (Maria Zanetti, 2023). Den førstnevnte, co-regissert av María Alché og Benjamín Naishtat, to regissører med respektable karrierer, handler om striden mellom to rivaliserende professorer om en akademisk stilling. Det mest interessante med filmen er settingen, Facultad de Filosofía y Letras de Buenos Aires, kjent som Puan etter gaten hvor fakultetet ligger. Filmen gir en innsiktsfull tilnærming til den akademiske verden og dens politiske, sosiale og ideologiske utfordringer. Selv om filmen kunne hatt et mer dokumentarisk preg, à la The Student (El Estudiante, Santiago Mitre, 2011), velger Puan en komisk vri som kler den svært godt, takket være den strålende Marcelo Subiotto i rollen som taperprofessoren.

Alemania er en klassisk coming-of-age-film satt til slutten av 1990-tallet. Den berører på en svært lavmælt måte en psykiatrisk krise og begynnelsen på den økonomiske krisen som skulle føre til Argentinas totale kollaps i 2001. Regissør María Zanetti, en nykommer, skapte med Alemania en uventet lokal suksess, til tross for filmens lave budsjett og minimale publisitet. Denne typen film risikerer å forsvinne helt hvis nedskjæringene hos INCAA fortsetter over tid.

A Ravaging Wind, Paula Hernández 2023

 

A Ravaging Wind (El Viento que Arrasa, 2023), regissert av Paula Hernández, er en filmatisering av en Selva Almada roman, som finnes i norsk oversettelse som Vinden som ligger øde (Camino forlag, 2023). Filmen ble vist på filmfestivalen i Tromsø og er en typisk samproduksjonsfilm, med både chilenske og spanske skuespillere i hovedrollene. A Ravaging Wind prøver visuelt og narrativt å gjenskape hva romanen antyder, men subtilt utelater, og lykkes til en viss grad. Mot slutten utvikler den seg imidlertid til en historie om religiøs fanatisme av en type vi har sett hundre ganger før.

Selv om navnet kan antyde det, har Simon of the Mountain (Simón de la Montaña) ingen bibelske eller religiøse overtoner. I stedet utforsker filmen, regissert av debutanten Federico Luis, temaet annerledeshet på en helt spesiell måte. Filmen vant Grand Prix under kritikeruken i Cannes og handler om en ung mann som, for å unnslippe sin dysfunksjonelle familie, later som om han er funksjonshemmet og blir venn med en gruppe outsidere. Den er spilt inn i fjellene i Mendoza, et eksotisk sted sjelden sett i argentinsk film, og byr på en strålende prestasjon av Lorenzo Ferro, kjent fra hovedrollen i The Angel (El Angel, Luis Ortega, 2018). Det er en litt vanskelig og sær festivalfilm som sannsynligvis vil ha utfordringer med å få en bred kommersiell lansering utenfor Argentina.

Kunne vært laget av Joachim Trier

About 30, Martin Shanly 2023

 

About 30 (Arturo a los 30, 2023) er en fremragende indiekomedie og den andre filmen av Martin Shanly, som også spiller hovedrollen. Vist på Berlinalen i 2023, følger filmen en ung mann som nærmer seg 30-årsalderen, mens han ser familie, sosiale bånd og arbeidsliv smuldre opp i tiden før pandemien. Dette er en film som Joachim Trier kanskje kunne ha laget i Norge for noen år siden. Det som gjør About 30 bemerkelsesverdig, er dens upretensiøse tilnærming og evne til å le av seg selv. Med letthet underholder den samtidig som den berører, en balanse som sjelden oppnås i slike filmer.

The Major Tones (Los Tonos Mayores, 2024) stammer også fra El Pampero-kollektivet og er Ingrid Pokropeks debutfilm. Filmen hadde verdenspremiere i Berlin i år og forteller om en 14 år gammel jente med en merkverdig gave som gjør at hun kan kommunisere med sin avdøde mor gjennom morsevibrasjoner. Det magisk-realistiske universet er behandlet med imponerende dyktighet, og til tross for sin tilsynelatende enkelhet, klarer filmen å fenge til siste slutt. Likevel lider den av noen unødvendige fyllscener, for til tider kan man føle at regissøren anstrenger seg litt for mye for å skape en «søt» film.

When Evil Lurks, Demián Rugna 2023

 

Når det gjelder sjangerfilmer, er den mest fremragende argentinske filmen fra det siste året utvilsomt When Evil Lurks (Cuando Acecha la Maldad) av Demián Rugna, som vant hovedprisen på Sitges Film Festival. Dette er en bemerkelsesverdig gore-skrekkfilm som skiller seg ut, ikke nødvendigvis for selve fortellingen, men for sin originale setting på den argentinske landsbygda, noe som gjør filmen til en stemningsfull og effektiv lokal variant av folk horror. Den minneverdige sluttscenen i en landsbyskole fremkaller assosiasjoner til klassikeren Who Can Kill a Child? (¿Quién Puede Matar A Un Niño?, 1976). Filmen klarte å tiltrekke seg et rekordstort publikum – og det i et land hvor skrekkfilmer tradisjonelt har hatt marginal oppslutning.

Prisbelønnet hybridfilm

The Klezmer Project, Leandro Koch og Paloma Schachman 2023

 

Verdt å nevne er også den høyst originale The Klezmer Project (Adentro Mío Estoy Bailando) av Leandro Koch og Paloma Schachman: en hybridfilm som elegant beveger seg mellom dokumentar og fiksjon, og som ble prisbelønnet i Berlin i fjor. Filmen begynner som en romanse mellom en ung musiker og en filmstudent, men utvikler seg til en roadmovie, der paret på reise gjennom Moldova dokumenterer restene av den tradisjonelle Klezmer-musikkstilen fra jødiske samfunn i diasporaen, med kjærlighetshistorien mellom regissørene som en rød tråd.

Endelig har vi Something Old, Something New, Something Borrowed (Algo Viejo, Algo Nuevo, Algo Prestado, 2024), som ble presentert på «La Quinzaine des Réalisateurs», eller Directors’ fortnight, i Cannes, og som potensielt kan være årets beste argentinske film. Regissør Hernán Rosselli, som tidligere utforsket den kriminelle underverdenen i Buenos Aires med sin solide debutfilm «Mauro», tar et nytt skritt med denne uvanlige dokufiksjonen. Filmen følger en ekte familie som driver med ulovlig gambling, og som spiller manusskrevne dobbeltgjenger-versjoner av seg selv i en historie om kjærlighet, hevn og vold, dog uten spor av dysterhet. Resultatet er en helt unik «quiet thriller» som minner om tidlige verk av Scorsese, både foruroligende og fascinerende på samme tid.

Disse filmene viser noe av mangfoldet og kvaliteten i argentinsk film. Noen av dem kan man finne «der ute», mens andre kanskje vil bli vist på Film fra Sør eller Cinemateket, som Trenque Lauquen. Å dykke ned i argentinsk film kan fungere som en legitim form for motstand mot de brutale angrepene fra Milei mot kulturen.

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon