Tett på favorittregissører og film: FEFF 25

Killing Romance, Lee Won-suk 2023

 

Den særegne norditalienske Far East Film-festivalen som Zs redaktør elsker.

For de fleste er toppen av festivallykke å få dra til Cannes. For meg er det å få dra til denne mye mer avslappede festivalen i den lille norditalienske byen Udine. Der du også lett kan få slengt inn noen ord til favorittregissører om du skulle møte på dem utenfor kinosalen.

Filmfestivalen Far East Film Festival, FEFF, feiret i år 25 års-jubileum. For meg var dette min 15. tur dit (to år dessverre bare digitalt, på grunn av pandemien). Og jeg er evig takknemlig for BIFF og Bergen filmklubb, som tipset meg om denne festivalen et år jeg skulle arrangere seminar om asiatisk film for Filmklubbforbundet. Om du er nysgjerrig på ny østasiatisk populærfilm er dette festivalen å dra til. I år kunne festivalen skilte med en nydelig debutfilm om fattige, papirløse malaysiere, taiwansk film om urinnvånere, kul sørkoreansk komedie om å prøve å ta kverken på ond ektemann samt lun komedie om japansk badekultur. Og mye mer.

De fleste visningene (noen retrospektiv vises et annet sted) finner sted i den nydelige salen i Teatro Nuovo di Giovanni da Udine, som resten av året brukes til teater og konserter. Bygningen er fra 1997, men salen er bygget opp i gammel italiensk stil: Den har tre gallerier, og har plass til mer enn 1200 tilskuere. De første filmvisningene starter klokka ni, noen dager er det også midnattsvisninger, og har du akkreditering kommer du inn på akkurat de filmene du har lyst til å se. Problemet er hvor mange filmer du orker se på en dag, ofte med bare ti minutters pause mellom filmene. Og – ikke minst – hvordan du skal få tid til å spise.

I tillegg til å få sett filmer man aldri får sjansen til å se ellers, i en nydelig kinosal (ok, selve kinosetene er ikke mye å skryte av) og på stort lerret, er festivalpublikummet og stemningen i salen, også noe eget: Et velvillig publikum som føler eierskap til festivalen og er åpne for alt den har å tilby. Det smitter også over på festivalens stjernegjester. Og ja, det er litt gøy å kunne gå bort til en yndlingsregissør om så bare for å si at man liker filmene hans eller hennes. Eller høre en av gjestene, den japanske skuespilleren Shogen, fortelle at han trivdes så godt at han utvidet oppholdet sitt med tre dager.

Storebror og lillebror: Malaysiske Abang Adik

Abang Adik, Jin Ong 2023

 

Et av årets høydepunkter var den malaysiske filmen Abang Adik, av debutregissør Jin Ong. Abang og Adik (som på malaysisk betyr eldre bror og yngre bror) har vokst opp som fattige foreldreløse, uten identitetspapirer som kan gi dem rettigheter i samfunnet. De har også vokst opp som brødre, selv om de ikke har noen blodsbånd som knytter dem sammen, med prostituerte transkvinne Money som en god mammafigur.

Abang er, som navnet tilsier, den eldste av dem. Han er døvstum. Innstilt på skjebnen han har fått tildelt gjør han sitt beste for å tjene til livets opphold. Yngre Adik gjør opprør, tjener ekstra som prostituert, selger falske identitetspapirer til ulovlige innvandrere og vil tjene nok til å kjøpe seg et slikt selv. Abang prøver så godt han kan å holde styr på ham. Så inntrer en hendelse som skal påvirke livene deres drastisk.

Dette er en utrolig sterk debutfilm, både visuelt og fortellermessig, som også endrer karakter underveis. I det du lurer på om den er i ferd med å tippe over i sosialpornografi, er vi av gårde i mer melodramatiske takter. Og døvstumme Abangs monolog mot slutten av filmen, om egen skjebne, er råsterk.

Badekultur og indiefilm

Yudo: The Way of the Bath, Masayuki Suzuki 2022

 

Etter noen år med forholdsvis svake bidrag fra Japan (japansk film har alltid hatt en ekstra stor plass i hjertet mitt) har filmene derfra de siste årene igjen blitt mer severdige. Festivalens sjarmbombe var komedien Yudo: The Way of the Bath (Masayuki Suzuki 2022), om japansk badekultur. Ikke om de eksklusive spa-stedene med varme kilder og slikt, men om de kommunale badene (sento). To brødre sitter igjen med ansvaret for det kommunale badet i bygda, etter at faren dør. Storebror, en litt mislykket arkitekt som slukøret har flyttet hjem igjen fra Tokyo, har lyst til å selge det og gjøre det om til leiligheter. Lillebror og jenta som jobber der, vil beholde det. Så oppdager storebror motvillig sjarmen og kulturen rundt badet, og gleden innbyggerne har av det. En hyllest til offentlige bad (hvor ble dere av, Sagene bad, Torggata bad, og Vestkantbadet, for allmenheten?). Og ironi over jålete baderitualer er det også, dette er en film om den folkelige japanske badekulturen.

Egoist, Daishi Matsunaga 2022

 

Den skeive kjærlighetshistorien Egoist (Daishi Matsunaga 2022) gjorde også inntrykk, om et par med et veldig skjevt økonomisk utgangspunkt dem imellom: Rike motebladredaktør Kosuke og yngre Ryuka som må gjøre det som trengs for å få penger så både han og moren hans skal overleve. Når Kosuke skjønner at Ryuka må prostituere seg for å få nok penger, betaler han ham for å få ha ham for seg selv. Men det han betaler ham er ikke nok, og Ryuka må ta på seg flere og flere dårlig betalte dagjobber for å få endene til å møtes. En vakker og rørende kjærlighetshistorie, som også tilføres en ekstra dimensjon både gjennom klasseskillene og også den uklare økonomiske delen som ligger mellom dem.

Your Lovely Smile, Lim Kah-wai 2022

 

Den lille indie-mockumentaren Your Lovely Smile (Lim Kah-wai) var både småsjarmerende og vemodig: En filmskaper (spilt av Watanabe, som selv er indie-filmskaper) reiser rundt til små arthouse-kinoer i Japan, med håp om at en av dem vil vise filmene hans. Alle kinoene sliter. Og når han endelig finner en kino som kan vise filmene hans, må han selv ut og dele ut 2000 flyere samt prøve å selge billetter til visningene. Men for de få, i hvert fall den ene, som dukker opp på visningen, setter filmene hans spor. Under rulletekstene får du også vite at dette er faktiske arthouse-kinoer på små steder i Japan, og vite mer om eierne og vilkårene deres. En hyllest til både de uavhengige kinoene og de uavhengige filmskaperne som fortsatt finnes. Også andre steder enn i Japan.

Ektemenn det er vanskelig å ta knekken på

Killing Romance, Lee Won-suk 2023

 

Det blir spennende å se hvordan det kommer til å gå med sørkoreansk film framover. På tross av internasjonal anerkjennelse: Filmindustrien har gått på en kneik etter koronaen, billettprisene har økt, og de store filmsuksessene har latt vente på seg. Resultatet har, ifølge Darcy Paquet – som kuraterer de sørkoreanske filmene på festivalen, og som også er skribent i vårt kommende nummer om sørkoreansk film– sin utmerkede tekst om sørkoreansk filmindustri det siste året (som man finner i den omfangsrike trykte programkatalogen festivalen også gir ut. Nok en grunn til å elske denne festivalen), blitt en bransje som er redd for å ta sjanser, og heller lager filmer slik de tror publikum vil ha dem. For et publikum som ikke vil betale i dyre dommer for filmer som ligner alt de har sett tidligere. Det går også rykter om at en av de store koreanske kinokjedene undersøker mulighetene for å gjøre om noen av kinoene til klatreanlegg og innendørs golfanlegg.

Men sørkoreansk film holder generelt et uhyre høyt nivå, og den mest originale filmen under årets FEFF var Lee Won-suks komedie Killing Romance (det var den sørkoreanske avdelingen av Warner Bros som tok sjansen på denne). En film du enten elsker eller hater.

Killing Romance, Lee Won-suk 2023

 

Filmen presenteres som et eventyr for voksne, fortalt på engelsk av en bestemorlignende figur. Superkjendisen Hwang Yeo-rae, modell og ikke-så-veldig-bra-skuespiller, blir sviktet av fansen, og er på vei ned. Så møter hun drømmeprinsen sin på en øy i Stillehavet, en rik forretningsmann som både redder henne fra skurker og frir til henne. Men eventyret slutter ikke der. I stedet for å leve lykkelig resten av sine dager, viser det seg at drømmeprinsen både dominerer henne totalt og er et grunnleggende ondt menneske. Når hun får kontakt med en ung student fra fan-gruppen sin, Bum-wo (som for øvrig har strøket til opptaksprøven for universitetet tre ganger), bestemmer de seg for å ta livet av mannen hennes, noe som viser seg å ikke være så lett.

I tillegg de temmelig mislykkede drapsforsøkene, er filmen fylt av absurde, komiske sekvenser som «synging som del av krigføring», Bum-wos evne til å snakke med dyr (en bieffekt av å stadig pugge til en eksamen han konsekvent stryker på), to illsinte, flyvende strutser som trenger retningshjelp for å komme seg til Afrika, glorete pastellfarger, nydelig kinematografi og en camp sensibilitet.

Filmen floppet på kino i Sør-Korea. Jeg storkoste meg, og kan ikke skjønne annet enn at den etter hvert må få en kultstatus.

Spionen(e) som måtte redde seg selv

Phantom, Lee Hae-yong 2023

 

Spionthrilleren Phantom (Lee Hae-yong, 2023) var også høyst severdig, med to kvinnelige snikmordere i hovedrollene (en av dem Parasitt-skuespiller Park So-dam, som også imponerte som superkul actionheltinne i filmen Special Delivery på fjorårets festival). Handlingen er lagt til 1933, godt inn i Koreas tid som japansk koloni. Den nye japanske generalen som skal styre kolonien Korea unnslipper akkurat et attentat, og sikkerhetssjefen tror at den koreanske motstandsbevegelsen må ha en spion, med kodenavn «Phantom», som har tilgang til den interne kommunikasjonen innad i styret. Fem mulige kandidater siles ut, og fraktes til og sperres inne på et storslagent hotell på toppen av en klippe, med torturrom i kjelleren. Så er det å finne ut hvem av dem som er spionen. Og selvfølgelig, for spionen, å redde seg selv.

Andre filmer som gjorde inntrykk var taiwanske A Day Off, om en herrefrisør av den gamle sorten som tar klientene sine på alvor. Når hun vet det nærmer seg en begivenhet i klientens familie, ringer hun for å spørre dem om de ikke trenger en klipp. Og som når hun finner ut at en gammel klient har flyttet, og i tillegg har blitt syk, drar av gårde på en road trip for å kunne gi ham en siste klipp.

Gaga, Laha Mebow 2022

 

Og Gaga om Taiwans urbefolkning (Tayal-folket), som nå utgjør 2,42% av landets innbyggere. I denne filmen brytes tradisjoner med modernitet. Mange av ritualene framvises nå for ivrige turister, de yngste vil heller spise «instant nudler» enn tradisjonelle delikatesser. Landområder man tidligere avtalte eiendomsforholdene til med et håndtrykk, blir nå gjenstand for rettstvister. Selv om det er mange alvorlige temaer som blir behandlet i filmen, er den først og fremst en varm og humoristisk fortelling om en nært sammensveiset storfamilie, med tilhørende gleder og ergrelser: Som når pappaen i familien blir besatt av lokalpolitikken, og etter hvert også tar i bruk bestikkelser og bruker opp brorens penger i tillegg. Og ikke minst: Når hans tjue år gammel datter har blitt gravid med sin new zealandske kjæreste og familien prøver å gjøre det beste ut av denne høyst uplanlagte begivenheten (noe som også inkluderer et eksotisk vielsesrituale den unge kjæresten på spontanbesøk ikke skjønner han er et av midtpunktene i: Så vennlige alle er!).

Begrepet «gaga» henviser til de moralske verdiene og normene Tayal-folket skal leve etter, og filmen viser kulturen deres med både ærbødighet og humor. Regissør Laha Mebow har laget flere filmer om Tayal-folket, med denne ble hun den første Tayal-regissøren til å vinne pris for beste regi under Golden Horse Awards 2022. Å se en av skuespillerne i filmen, familiens tøffe bestemor, stå på scenen i Udine og fortelle at det er første gang hun har vært utenfor Taiwan, og tatt fly, er også en minst like sterk opplevelse som stjernene man møter.

Det beste stedet å se østasiatisk film – utenfor Asia

Det finnes mange grunner til å elske FEFF: Østasiatiske filmer man ellers aldri ville få sett, i god miks mellom blockbustere og litt indie, sjansen til å komme inn på alle filmer man vil se. Stemningen både i kinosalen, og utenfor. Lære mer om andre kulturer. Sjarmerende middelalderby utenfor turisttråkkene. God italiensk mat, de få gangene man får tid til å spise den, hos vennlige restauranteiere som ikke forstår engelsk men prøver så godt de kan. Diskutere film med de som sitter i nabosetene og festivalvenner. Og, også: Å få øynene opp for de filmene de har programmert, som jeg ikke fikk sett. Og som jeg nå er på utkikk etter på ulike strømmetjenester. Noe både festivaler og filmklubber gjør er jo nettopp dette: Få deg interessert i filmer du ikke ante eksisterte.

Fra en tidligere festival. Å få møte regissøren av Linda, Linda, Linda (Nobuhiro Yamashita), som det året var på festivalen med to nye filmer. Ble så begeistret at jeg begynte å synge sangen for ham. I bakgrunnen: Stjerneskuespiller Matsuda Ryuhei. Foto: Kjetil Svendsen


Relatert

Z elsker FEFF: UDINE FAR EAST FILM FESTIVAL 16

Blogg: Denne bloggeren elsker Udine Far East Film Festival, og hva de prøver å gjøre for asiatisk filmforståelse i Europa. I år var mitt personlige høydepunkt det japanske mordmysteriet The Snow White Murder Tale (Nakamura, 2014), tett fulgt av de politiske dramaene The Attorney (Sør-Korea, Yang Woo-seok. 2013) og The Barber’s Tales (Jun Robles Lana, Filippinene, 2013).

FEFF Udine 2015 – Far east film festival nr. 17

Blogg: Zs blogger rapporterer fra favorittfestivalen sin.

Filmene du aldri får se – FEFF 2013

Blogg: De fleste filmer fra det fjerne østen når aldri ut over opphavslandets grenser. Noen av verdens største kommersielle filmmarkeder er strengt lokale. Udine Far East Film Festival i Nord-Italia er et sjeldent europeisk vindu til en lukket filmverden.


Fra siste Z

Forskjellige verdener

Hva vi snakker om når vi snakker om generasjoner. | kun utdrag

Vill vest-fest på femmern

Alt var bedre før? Det er bare delvis sant og hverken klokt tenkt eller uttrykt. | kun utdrag

Sex, løgn og amoral

Jeg hadde mine formative år under den amerikanske filmens andre gullalder. Men det er særlig to filmer som formet måten jeg ser film på: Den ene fransk, den andre britisk. | kun utdrag


Fra arkivet

Roy Andersson satt på en gren og så utover byen

Z #2 2012: - Jeg er ingen naturromantiker, nei det er jeg ikke, forteller Roy Andersson. Den svenske regissøren står midt i innspillingen av En due satt på en en gren og funderte på tilværelsen, den siste filmen i trilogien som begynte med Sanger fra andre etasje (2000) og Du levande (2007) - og som i følge Andersson blir hans beste. | kun utdrag

Trollmennenes lærling. Intervju med Andreas Deja

Z #1 2009: Andreas Deja holder liv i magien i Disneys rike. | kun utdrag

Sør-Koreas mest kjente skuespiller? Song Kang-ho og farsrollene

Z #2 2023: Fra debuten på andre halvdel av 1990-tallet til status som global superstjerne er det særlig én ting som har preget skuespiller Song Kang-hos karriere: De mange og varierte farsrollene på filmlerretet.  | kun utdrag