Jujutsu Kaisen 0: filmen

Alle bilder er fra Jujutsu Kaisu 0. Seong-Hu Park 2021. Foto: Piece of Magic Entertainment BV

 

En kampfantasi for barn, eller en fantasifull, kritisk utforskning av troen på egen overlegenhet og overherredømme? Manga- og animeekspert Helen McCarthy leder oss inn i kinoaktuelle Jujutsu Kaisen 0.

Hver film er forskjellig for hver person som ser den.

Jujutsu Kaisen 0 er en «prequel» til en enormt suksessrik manga- og anime-TV-serie. Den er også, avhengig av øynene som ser, en skrekkhistorie, et high school-drama, en kjærlighetstragedie med en uventet og uvanlig slutt, en heltereise, en oppveksthistorie og en meditasjon over hvor destruktive mennesker kan være.

Filmen er alt dette. I tillegg er den også (som de fleste skrekkfilmer, og de fleste animefilmer) en måte å vise frem konflikten mellom et kroppslig og et metafysisk univers. I den metafysiske dimensjonen – når noen ikke lenger bare er et jordisk vesen, men beveger seg over i noe større – kan vesenene i like stor grad håndtere farlige gjenstander og påføre alvorlig skade som det som eksisterer i den fysiske verdenen. Historien i Jujutsu Kaisen 0 berører også feministiske emner, omsorgssvikt, urban selvtilfredshet, landlig forfall, kapitalistisk moral og magisk overherredømme på måter som bør resonnere både i filmens hjemland og i andre land i verden som har balet med lignende tematikk de siste tiårene.

Jujutsu Kaisen 0 er et mer seriøst, medrivende verk enn mange av animegenrens kritikere kanskje vil gi den kred for. Den er til og med en perfekt stevnemøtefilm. Og den er fullpakket med referanser til slåssespill, andre fortellinger om magiske kamper og annen populærkultur som vil glede nerder av alle slag. Den kan også leses som et revisjonistisk blikk på den underliggende Slytherin/Griffindor-konflikten i Harry Potter-myten. En kritikk av folk som får fascistisk overtenning og tror de er et overlegent folk, her som et produkt av et kostskolemiljø. Med andre ord, du velger selv om du tolker filmen som en kampfantasi for barn eller som et fantasifullt svar på ideene som undersøkes i Jon Røyne Kyllingstads Measuring the Master Race (om norsk forskning på raselære, rasehygiene og rasemåling i mellomkrigstiden). Valget ditt sier vel så mye om deg som det gjør om filmen.

Verden opphører, et liv av gangen

Ingen av disse ideene rundt rase og overlegenhet betyr noe om ikke filmen fungerer. Men takket være en god regissør støttet av et framragende filmteam, og spesielt den elegante kombinasjonen av bilder, musikk og lydspor, fungerer filmen helt utmerket. Jeg ser også ekko av det magiske Netflix-dramaet Ragnarök (2020) i disse konfliktfylte tenåringene filmen omhandler, tynget av både forfedre og skjebner de bare delvis kan forstå. De er også tynget av følelser som ofte er for sterke til å uttrykke, og som er enda verre å kontrollere. Begge historiene understreker at enhver kamp, selv en kamp som kan utslette verdener, bare er én begivenhet i en rekke hendelser der verden slutter å eksistere for ett og ett liv av gangen. Noe de fleste av oss ikke legger merke til, før det ene livet som tar slutt er livet til noen vi kjenner.

Den passive tenåringstaperen Yuta Okkotsu er et yndet mål for mobbere, men enhver som dytter ham over grensen utløser en forferdelig forbannelse. Kraften i Yutas forbannelse er barndomskjæresten Rika, som døde da de var ti år gamle. I Rikas liv etter døden har hun form som et skrekkinngytende monster, en H.R. Giger-lignende skapning tatt et steg for langt. Og i denne formen deler hun ut sin blodige hevn til alle som våger å true Yuta. Kraften i negative handlinger og tanker er også det som mater andre forbannelser i filmen. Følelsene til karakterene gir forbannelsene kroppslig form og energi til å invadere deres verden og lemleste, drepe og kidnappe.

For å holde forbannelsen i sjakk, overføres Yuta til en ny skole hvor han kan lære å kontrollere Rikas krefter – som et av flere barn uten familie eller beskyttere, tilfeldig flyttet rundt uavhengig av hva de selv føler. Helt til de finner trygghet der de kan. Yuta blir en del av en klasse med fire elever, en liten gruppe utrente talenter som blir brukt til å bekjempe ulike forbannelser som truer Tokyo. Håpet er at hvis han overlever disse kampene, vil han bli flinkere til å kontrollere og bekjempe sine egen forbannelse.

I begynnelsen er Yuta den mest passive hovedpersonen i en anime siden Evangelions Shinji. Når han innser at medelevene hans er mennesker (ok, en av dem er en panda) med sine egne problemer, men at de likevel er villige til å hjelpe ham når ting blir farlige, blir han også mer selvsikker. Han begynner å tro at han kan kontrollere Rikas dødelige ånd og fjerne forbannelsen som ligger over ham.

Døden kler henne ikke

Barndomsminnene hans med Rika er lykkelige – en liten jente som smilte til ham da de begge var på sykehus, som lekte med ham og ble hans beste venn, og som drømte om at de skulle vokse opp og gifte seg. Men i døden er Rika en helt annerledes person enn den søte jenta med det vakre smilet. Når hun smiler nå, har hun mange flere tenner, alle klare til å rive fiendene hans i biter.

Både tilbakeblikk og fargevalgene i disse tilbakeblikkene brukes effektivt for å vise de ulike gradene av risiko og fare barna utsettes for når de skal bekjempe ulike forbannelser. Når vi ser flashback til Yutas ulykkelige barndom ser vi han for eksempel i en bokstavelig talt blekere og mer utvisket utgave. Bortsett fra når han er sammen med Rika.

Et annet effektivt kunstnerisk valg skjer i bildeutsnitt. Dette brukes til å begrense eller utvide karakterens synspunkt – og dermed vårt – for å vise sinnstilstanden deres. Yuta på sitt mest frakoblede legger knapt merke til resten av verden. Men etter hvert som han får mer selvtillit blir også synet hans skarpere og videre. Slik får han med seg viktige ledetråder, og klarer lettere å se nært forestående farer.

Og forestående og overhengende farer er det rikelig av, skildret i velregisserte tempofylte actionsekvenser. Den originale mangaen ble kritikerrost for Akutamis evne til å mane fram vold og fare bare gjennom hvordan og hvor hardt han tegnet bevegelsene på papiret, og regissør Park og teamet hans gjør sitt ypperste for å gjenskape dette i animeform. En kan kanskje av og til føle at magi-utøvere burde være i stand til å finne mer komplekse måter å kjempe på enn å la sine forbannelser ta fysisk form og sprute blod i alle retninger, samtidig som de jevner alle bygninger i en hundremeters radius med jorda. Men det hadde sannsynligvis ikke interessert tenåringsguttene i filmens målgruppe like mye.

Bygningene som jevnes med jorda er ofte like vakre som kampene som bekjempes er frenetiske. Digitale teknologier muliggjør animasjon av både vakkert lyssatte bylandskap og motion capture-sekvenser av karakterer i full fart. Og både Tokyo og den gamle hovedstaden Kyoto blir nydelig skildret, før de grundig ødelegges.

Jujutsu Kaisen 0 er vakkert komponert og skutt, og alle lag med kampstøy og gørr kan ikke overskygge det fantastiske fargedesignet og lyssettingen, som er på høyde med hva som helst i en live action-film. Jeg så filmen dagen etter å ha sett Marvels Doctor Strange in the Multiverse of Madness, og fant ekko av den ødelagte mystiske helligdommen Kamar-Taj i Kyotos og Tokyos ruiner. Magi krever tydeligvis store fysiske ødeleggelser og mye kanonføde.

Det farligste vesenet

Den største faren i Jujutsu Kaisen 0 er imidlertid ikke overnaturlige krefter eller ondartede forbannelses-monstre. Den største faren kommer fra menneskets behov for, og lengsel etter, å bli akseptert. Denne lengselen etter å være trygg og føle tilhørighet blir farligst når den blir fordreid til en beslutning om å beskytte seg selv og de man er glad i gjennom herredømme og kontroll. Slik minner den om en annen filmfranchise, Fantastic Beasts and Where to Find Them, som også konkluderer med at de farligste skapningene her i verden er menneskene. Og at det farligste tankesettet er den absolutte overbevisningen om ens egen rasemessige overlegenhet.

Jeg syns Fantastic Beasts-filmserien er mindre ærlig og mindre snill enn Akutamis, skjønt andre vil kanskje komme til en annen konklusjon. Det er i hvert fall innafor å si at begge filmuniversene tydelig skildrer farene ved overherredømme. Likevel syns jeg at det i Akutamis univers er en større erkjennelse av årsakene til slike tanker, og hvordan de får utvikle seg. Og den presenterer løsningen som empatisk, heller enn magisk: At vi må være ærlige om, og akseptere vår egen tilkortkommenhet. Og vi må være villige til å være åpne for andre, uavhengig av deres eller egne blodsbånd. I denne sammenhengen var det eneste jeg hadde problemer med i filmen en liten replikk om Yutas familieopphav, en setning som skurret for meg, og som kaster skygge over hvordan filmen ellers tar et oppgjør med overherredømme.

Jeg er imidlertid villig til å overse denne skuffelsen på grunn av et nydelig øyeblikk av både selverkjennelse og tilgivelse i kjølvannet av filmens siste store kampscene. Vi vet selvfølgelig at dette ikke vil være den siste store kampen, filmen er jo en prequel til en saga med mange senere kamper der Yuta ikke lenger er den sentrale hovedkarakteren. Men i denne scenen får han vite at den velkjente fiksjonstropen, om forbannelsen fra den døde kjæresten, er noe helt annet. Vi får se at skremte barn lager seg fortellinger i former de kan forstå og akseptere, men basert på ufullstendig informasjon og mye frykt. Og at vår jobb, som filmskapere, kunstnere, voksne – er å lose dem mot bedre, ærligere og mer inkluderende fortellinger, der de kan leve uten magiske vesener til å forsvare dem fra en verden som bare er fryktelig, frem til de lærer å forstå den.

Jujutsu Kaisen 0 er bare en del av et stort, kjent mangaunivers. Anime-tv-serier basert på populær manga genererer ofte en hel mengde spinoff, gjerne også flere spillefilmer, så lenge karakterene fortsetter å tiltrekke seg et publikum. Så hva er neste steg for Jujutsu Kaisen? Et live sceneshow kommer i Japan i juli 2022, en ny anime-tv-serie i 2023. Mangaen filmen bygger på er for tiden tilgjengelig på engelsk på Shueishas Manga Plus-nettside og app, og i papirutgave fra Viz Media. Viz har også skaffet rettigheter til to andre japanske Jujutsu Kaisen-bøker som kommer på engelsk.

Så hvis du liker å besøke Yutas verden, er det mange andre måter for deg å utforske den på.

Oversatt av redaksjonen

Helen McCarthy er anime- og mangaekspert, foredragsholder og forfatter.  Hun har skrevet en rekke bøker om japansk anime og manga, blant annet den første engelskspråklige boka om anime: Anime! A beginners guide to Japanese animation (1993).

Note:

Kyllingstad, Jon Røyne Measuring the Master Race: Physical Anthropology in Norway, 1890-1945, Cambridge, Storbritannia: OpenBook Publishers, 2014,  https://doi.org/10.11647/OBP.0051

Engelsk utgivelsestittel: JUJUTSU KAISEN 0

Japansk utgivelsestittel: Jujutsu Kaisen Zero Tokyo Toritsu Jujutsu Koto Senmon Gakko (Oversatt japansk tittel: Jujutsu Kaisen 0 Tokyo Metropolitan Curse Technical School)

Opprinnelig skaper: Gege Akutami (pennenavn, de/dem)

Regissør: Sunghoo Park (han)

Produksjon: MAPPA

 



Din kommentar


Relatert

Japansk animasjonsfilm – også for voksne

Blogg: Japan produserer enorme mengder animasjon, her i Vesten kjent som anime. Japansk animasjon utgjør faktisk ca. 60 % av det globale animasjonsmarkedet. Generelt har anime hatt en mye mer liberal holdning til framstilling av vold, seksualitet og andre tabubelagte temaer enn vestlig animasjon. Hvorfor?

Satoshi Kon: Animepioneren som hadde verden i sin hule hånd

Blogg: Fra Perfect Blue til Paprika: Satoshi Kon rakk i løpet av sin korte karriere å trollbinde animefans verden rundt med sine surrealistiske visjoner.

Tegnende, avkappa og uavhengige hender: Litt japansk filmhistorie

Blogg: Internettverdenskrise og nettnerdens rødmefylte neseblod: Årets filmfaglige seminar i Filmens Hus, «Fokus Japan», i regi av Filmklubbforbundet i samarbeid med UiO og Norsk filmkritikerlag, starta med en komisk audiovisualisering av globale problemstillinger og kulturspesifikke særegenheter.


Fra siste Z

Å forhandle med troen

Er vi forbi stereotypiene nå? Amna Mahmood ser nærmere på tre dokumentarfilmer om muslimsk religiøsitet og kjønn.

Håpet er en pølse med lompe

Selv om den er blottet for kristent språk og erfaring, er Maria Sødahls Håp den mest interessante skildringen av religiøsitet i nyere norsk film. | kun utdrag

Grittualer

Hvem, hva, hvorfor og hvordan er Gritt? En dialogtekst om norsk films mest komplekse religiøse skikkelse – og om livets og filmskapingens tro, tvil og ritualer. | kun utdrag


Fra arkivet

Levende bilder som historisk kilde

Z #2 2006: Det 20. århundre har på mange måter vært de levende bildenes århundre. Utallige øyeblikk av [...] | kun utdrag

Den okkulte Kurosawa

Z #3 2002: En ny Kurosawa har våknet i øst. Den japanske regissør Kiyoshi Kurosawas thriller-mutasjoner [...] | kun utdrag

Hard core circus or Deep Throat on thin ice in Norway

Z #4 2000: When in the fall of 1998 bookers for two theatres in Bergen and Oslo, Norway, began to draw up bold [...] | kun utdrag