Lucky

John Carroll Lynchs Lucky er en varm, sår og rørende film om vår forgjengelighet. Men også om vennskapene som hjelper oss gjennom livene våre. Og en verdig avskjed med fantastiske Harry Dean Stanton – i en av sine beste rolleprestasjoner.
Anslaget viser et ørkenlandskap, og lar oss følge en landskilpaddes møysommelige vandring gjennom en ørliten del av det. Så er vi inne i et hus, og ser i nærbilder brokker av en eldre kropp utføre sitt morgenrituale. En gammel, senete kropp gjør gymøvelser. Gamle hender kler seg. Lager kaffe. Nærbildene bringer oss ikke nærmere personligheten i denne kroppen. Det gjør derimot resten av filmen.

Handlingen foregår i en liten by nær grensen til Mexico. Den kjederøykende ateistiske 90-åringen Lucky – Harry Dean Stanton – har funnet rutiner i hverdagen han trives med. Morgengym og kaffe, frokost på stamkafe, en god dose vandring for å holde seg i form (inkludert forbi en portal der han hver dag stiller seg opp et kort øyeblikk for å rope «cunts!»), favoritt game-show på tv, favoritt-vannhull om kvelden. Så en dag faller han i bakken. Uventet, uten å ha vært svimmel. Når han går til legen forklarer legen ham at det ikke feiler han noe som helst. Han er bare gammel, og kommer – som oss alle – til å dø etter hvert. Så må Lucky prøve å leve med denne nye erkjennelsen – og dimensjonen – i livet sitt, og vi følger ham på denne ferden …
Taglinen til filmen på IMDB er «The spiritual journey of a ninety-year-old atheist.». Det stemmer, dette er en film om å måtte takle egen skrøpelighet og dødelighet. Men det er også en film fylt av lavmælt humor, med rørende og sterke scener.

Filmen er karakterdrevet, med fantastiske skuespillerprestasjoner bak hver eneste skikkelse vi møter. Og vi møter bare mennesker vi blir glade i. Som f. eks. Howard (David Lynch) som må hanskes med at bestevennen hans President Roosevelt (en hundre år gammel landskilpadde) har stukket fra ham i det han var ute og hentet posten («Where’s your mailbox, in Europe?» er en av kommentarene han får når han forteller dette), den tøffe bareieren Elaine (Beth Grant) og kjæresten (James Darren) som for hundrede gang forteller gjestene hvordan de møttes. Den jointrøykende medarbeideren på frokoststedet (Yvonne Huff), medkrigsveteranen Fred (Tom Skerritt). Til og med den vanligvis forhatte forsikringsagenten (Bobby Lawrence) får et menneskelig ansikt. Og selvfølgelig – ikke minst – Lucky selv. «Alone» er ikke det samme som å være ensom, forklarer Lucky. Det kommer fra «All one». Og einstøingen Lucky har kanskje akkurat de menneskene han trenger i livet sitt.

Filmen er John Carroll Lynchs (selv anerkjent skuespiller) debut som regissør. Han forteller – ikke uventet – at manusforfatterne lagde dette manuset spesielt for Harry Dean Stanton. De brant for å jobbe med ham, og ville også inkorporere sine inntrykk av ham inn i rollefiguren (en av grunnene til at «Lucky» da – som Harry Dean Stanton selv – tjenestegjorde som kokk ved Okinawa-slaget under andre verdenskrig.) Ingen Harry Dean Stanton, ingen film.
Lucky er en lavmælt, upretensiøs liten perle av en film. Jeg opplever den også som klok. Og hvilken annen film kan lære deg om vennskap og kjærlighet generelt gjennom forholdet en mann har til landskilpadden sin, eller få deg til å reflektere over «realisme»-begrepet gjennom diskusjon blant stamkundene i en bar? Heldige oss som både får oppleve Harry Dean Stanton i en siste rolle, og heldige oss som får sjansen til å se akkurat denne filmen. Anbefales på det varmeste.
***
Intervju med Lynch om Harry Dean Stantons betydning for manus finnes her.
TweetRelatert

Afroamerikansk film fra Jesus til Beyoncé
Blogg: Helgen 7. og 8. oktober er Z medarrangør for et seminar om afroamerikansk film i Filmens hus i Oslo. Som forelesere har vi blant annet invitert Jaqueline Stewart og Mia Mask, to av verdens ledende eksperter på området. Her er en liten guide til seminaret og den afroamerikanske filmen.

Citizen Iversen om Professor Marston and the Wonder Women – 17. rapport fra Ottawa
Blogg: Den utrolige historien om professor Marston, mannen bak tegneserieheltinnen Wonder Woman.

«Hell is a teenage girl»: kvinner i uvanlige kvinneroller
Blogg: Genrefilmer der jentene helt naturlig inntar hovedrollene er ikke dagligvare. Bortsett fra i Karyn Kusamas filmunivers.
Fra siste Z

Folkemord på 90 minutter
Et frokostmøte i Berlin i 1942 gjorde Holocaust mulig å gjennomføre. Wannsee-konferansen fra 2022 følger grusomhetene minutt for minutt, og etablerer seg som en av tidenes krigsfilmer. | kun utdrag

Feldmann-saken
Det var i forbindelse med manuset til en podkast om Carl Fredriksens Transport, at jeg kom over Feldmann-saken; et dobbeltdrap fra krigen som er utgangspunktet for Bente Erichsens film | kun utdrag

Om visualiseringen av Holocaust: Mellom bildebevis og bildeforbud
Den største forbrytelsen er en av de første norske filmene om Holocaust. Anne Gjelsvik ser nærmere på filmens forhold til fotografiet – og hvordan Holocaust-filmer veksler mellom hva vi må tåle å se – og når det er bedre å ikke vise.
Fra arkivet

Mellom liv og død: Vinduene i Jerry Zuckers Ghost
Z #4 2020: Kulturhistorisk fremstår vinduer som symbolske møtepunkter mellom 'inne og ute', 'død og liv'. Hvordan kommer dette til uttrykk i 90-tallsslageren Ghost?

Norsk kortfilm 2002
Z #4 2002: Førpubertale følinger og innadvendte poetiske filosoferinger? | kun utdrag