NORSK KINOREVOLUSJON?

Det skjer mye i den norske kinobransjen for tiden. Og det er ikke bare det at kinoene blir digitale. Kino-Norge er også på full fart inn i en periode med restrukturering og kjededannelser. Kinoloven er under revisjon. Kommunene tenker kinosalg. En svensk gigant vil ha sin del av markedet og har overtatt direktøren til sin største kommunalt eide konkurrent. Hvordan vil kino bransjen se ut om noen år og vil det være noe igjen av det særnorske kinosystemet?

Digitalisering av kinoene er den største tekniske revolusjonen i kinobransjen siden lydfilmen slo gjennom sist på 1920-tallet.  I skyggen av dette er en ny kinostruktur i ferd med å ta form: det er blitt tid for kjededannelser også i denne tradisjonelt vernede bransjen. Overraskende nok er det kommunalt eide Oslo Kino som kjeder seg mest.  Gjennom sitt selskap Norsk kino driver OK kino i ni byer, de fleste i Østlandsområdet, men også i Verdal og Kristiansund. Samtidig er den svenske kinogiganten SF på full fart inn i det norske kinomarkedet med kinoer i sju byer, flest på Østlandet, men avleggere i Stavanger og Sandnes. Videre er flere lokaler kinoer i gang med å rotte seg sammen, blant annet Kristiansand kino som også driver kinoene i nabobyer som Arendal, Grimstad, Farsund og Mandal. I Nord-Norge er Tromsø, Alta, Kirkenes og Narvik kinoer gått sammen i selskapet Aurora kino.

Med unntak av SF kino er samtlige av disse selskapene offentlige selskaper eller aksjeselskap eid av det offentlige. Nå åpner imidlertid både Bergen og Oslo for salg av sine kinoselskaper. Slike salg vil kunne bringe mer kapital inn i kinoene og i en slik situasjon vil kjededannelsene og kampen om markedsandeler, sannsynligvis skyte fart.

I Oslo er det allerede bebudet kamp om retten til å bygge et gigantisk kinosenter i det gamle kloakkanlegget (!) til Oslo kommune under Akershus festning, både SF og Oslo kino har signalisert sin interesse. Et spørsmål er om SF vil konkurrere direkte med Oslo kino eller om selskapet rett og slett velger å vente til kommunebyråkratene eventuelt legger Oslo kino ut for salg og så kjøpe hele selskapet isteden. Konkurransen om å kjøpe Oslo kino blir ikke nødvendigvis så hard, kino er en usikker bransje og norske finansfolk har allerede brent seg. Mulige kjøpere kan være Thon eiendom, som selv driver kinosenter i Ski kommune eller den London baserte investoren Thomas Høegh som gjennom sitt selskap Arts Alliance har interessert seg for kinorelatert virksomhet. Danske Nordisk, som har prøvd seg i Drammen, er dessuten en mulig aktør. Forøvrig kan det virke som det er lite risikovillig kapital i denne delen av filmbransjen.  I Sverige har dette ført til at SF praktisk talt har monopol på kinodrift, noe som vel må sies å være en prinsipielt uheldig situasjon.

En interessant begivenhet når det gjelder forholdet mellom Oslo kino og konkurrenten SF inntraff i nylig da Ivar Halstvedt, direktør for Norsk kino overraskende sluttet i sin stilling. Etter det Z erfarer skal Halstvedt nå over i en ledende stilling hos konkurrenten SF. Halstvedt har lenge vært en sentral medarbeider i kinobransjen. Han har bakgrunn både som kinosjef og som byråkrat i Film & kino. I en årrekke har han så vært leder for utviklingen av Norsk kino. Nå kommer erfaringene konkurrenten til gode.

Samtidig med utviklingen ute i kinolandskapet sitter kulturdepartementet og pønsker på en revisjon av Lov om film og videogram, en lov som den digitale tiden på mange måter har løpt fra. Loven krever blant annet at den som skal drive kino må ha kommunal konsesjon, noe kommunene, så lenge dette var profitabelt, benyttet til å gi seg selv og ingen andre konsesjon for kino. En grunnlovsendring for noen år siden fratok kommunene retten til å bruke for eksempel repertoarbegrensinger som grunn for å nekte søkere kinokonsesjon. Konsesjonskravet har etter dette egentlig vært en formalitet, men har nok likevel vært medvirkende til at det har kommet relativt få søknader om nye kinokonsesjoner. Det er ikke alltid så enkelt å legge seg ut med det kommunale byråkratiet, særlig når kommunen kanskje har sine egne interesser i saken. Noe SF Kino fikk merke da de prøvde å starte kino i Trondheim for noen år siden. Det kan dermed se ut til at konsesjonskravet står for fall. Dette kan gjøre det lettere for hvem som helst å starte kino, men selvsagt lettest for de som sitter på kapital og er klar til å sette i gang byggingen.

Det kan bli store strukturendringer i den norske kinobransjen i de nærmeste årene. Spørsmålet er så hva dette kan komme til å bety for publikum og repertoaret på norske kinoer. Norge har lenge holdt fast ved det særegne kommunale kinosystemet, men undersøkelser fra de senere årene har tydet på at kinorepertoaret her i landet ikke skiller seg stort fra repertoaret i våre naboland. Det vi ikke vet er om repertoaret i dette relativt grisgrendte landet ville vært enda dårlige uten de kommunale kinoene. Det vi vet noe om er at Norge hittil har unngått den betydelige kinodøden som har rammet mange land, både her i Europa og ellers i verden. Det vi også vet er at digitaliseringen er gjennomført med deltakelse fra et rekordstort antall kinoer. Det offentlige engasjementet i kinodrift har etter all sannsynlighet vært med på å lette omstillinger og gi oss et kinotilbud selv på mindre steder. Omfordelingen av kinoinntekter gjennom det offentlige fondet som forvaltes av Film & kino har nok virket i samme retning.

Det blir interessant å se hva slags rammebetingelser sentrale og lokale myndighetene kommer fram til for den framtidige utviklingen av Kino-Norge. Ennå mer interessant blir det å se hvilke konsekvenser denne tekniske, juridiske og økonomiske utviklingen vil få for tilbudet til oss som går på kino. Jeg ønsker meg oppdaterte kinoer i de aller fleste norske byer, og et bredt filmrepertoar. Kinoer som også innbyr til noe mer enn å følge strømmen forbi popkorn og brusdispensere inn til tanketom underholdning før man kjibbes ut bakveien. Kanskje er det greit nok at kinoene kjeder seg, men det er ikke like greit om publikum gjør det samme.

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon