MONEY TALKS

Det har kanskje alltid vært sånn, men nå er det blitt sånn også: Oslo kommune skal melke kinoen for alt den er verd.

Høsten 2011 laget byrådet i Oslo nye retningslinjer for sine virksomheter, deriblant for Oslo Kino AS, landets største kinoselskap som (ennå) eies av Oslo kommune. Kommunen har delt sine selskaper inn i to kategorier: De rent forretningsmessige og selskaper med såkalt sektorpolitisk siktemål. For de rent forretningsmessige er målet slik: «Her er bedriftsøkonomisk verdioptimalisering hovedmålet, herunder god industriell utvikling. Byrådet forventer god avkastning av kommunens verdier i disse selskapene i form av utbytte og/eller økt aksjeverdi. Selskapene driver etter bedriftsøkonomiske prinsipper, og selskapenes investeringsprosjekter bør minst innfri eiers krav til avkastning. Kommunens utøvelse av eierskapet i disse selskapene skiller seg lite fra private eiermiljøer.» Blant selskapene med sektorpolitisk målsetting er for eksempel kollektivtrafikkselskapet Ruter og Oslo Nye Teater. Her er det altså de gode formålene kollektivtransport og teaterkultur som skal tilgodeses. Blant de rent forretningsmessige tiltakene er Oslo Kino.

Jeg har sett få reaksjoner på det faktum at Oslo dropper enhver tanke om kulturpolitiske målsetninger for sin kinovirksomhet. SV-politikeren Ivar Johansen har sendt ut et nyhetsbrev om saken, Morgenbladet har konstatert at det er slik. For øvrig virker det ikke som noen bryr seg. Kanskje ikke så rart? Selv om kinovirksomhet har vært ansett som et slags kommunalt ansvar siden den første kinoloven ble vedtatt i 1913, har kommunene mesteparten av tiden sett kinoen som økonomisk melkeku snarere enn et middel for kulturell utvikling. Ja, også gjaldt det selvfølgelig å skjerme barn og unge for filmens mulige skadevirkninger. Fram til rundt 1960 ble kinoinntektene til idrettsbygg og svømmehaller rundt omkring i kommunene. Kinosjefene ble ansatt ut fra politiske meritter snarere en kompetanse på film og kino området. Og slik gikk nå dagene, helt til fjernsynet gjorde sitt innrykk på arenaen og effektivt fjernet mesteparten av kinoenes økonomiske overskudd. I likhet med mange virksomheter og bedrifter som ikke lenger kan leve av sin opprinnelige næringsvirksomhet omdefinerte kinoene seg etter hvert til å bli «kultur».

At film er kultur var for så vidt ikke noe nytt. Allerede på 30-tallet startet en sammenslutning av kommuner med Oslo Kinematografer i spissen produksjonsselskapet Norsk Film med produksjon av norske filmer som pedagogisk og mediekulturell målsetting. Staten på sin side utviklet fra 1940-tallet og utover kulturpolitisk motiverte støtteordninger for norsk film. Den nye bølgen i fransk film definerte fra slutten av 1950-tallet filmen enda klarere enn før som en moderne kunstform og impulsene herfra slo også rot i det norske filmpolitiske miljøet. En rad med kulturmeldinger gjennom 70-, 80- og 90-tallet holdt fast ved definisjonen av film og kino som virksomhet innenfor kunst- og kulturområdet.

Fra årtusenskiftet og framover har vi igjen sett en dreining i politikken på filmområdet. Kulturminister Trond Giske gjennomførte i løpet av 2000-tallets første tiår en sterk offentlig satsing på filmen, men vred samtidig fokuset over fra filmkunst til filmindustri. Målet var ikke lenger bare å lage verdifull filmkunst som var med å definere norsk kultur og gjenspeile det norske samfunnet. Nei, nå skulle den norske filmen erobre verdens filmmarkeder og bli en bærekraftig næring. Kultur og næring hand i hand, er noe det er bred politisk enighet land og strand rundt for tiden.

Så kanskje ikke så rart da, at ingen gråter over den lokale kinoens manglende kulturpolitiske målsetting? Både borgerlige og sosialdemokratiske politikere har lang erfaring med kino som inntektskilde, selvsagt må den drives etter sunne bedriftsøkonomiske prinsipper.

Eller er film også noe annet og mer enn inntektsbringende underholdning? Jeg vil påstå at det er det. Og benytter anledningen til å linke opp mot Ingrid Rommetveits utmerkede Z-blogg «Noe med kultur. Om vitsen med film og meningen med livet», som sier noe om akkurat dette. At Oslo kommune ser på sin kinodrift som ren kommersiell virksomhet er en skam og en kulturpolitisk skandale. I hvert fall om man skal tolke det som at filmkulturelle tiltak: bredde i filmrepertoaret, å ta seg av de små, nyskapende filmene, å støtte og samarbeide med festivaler og lignende, ikke skal være en del av Oslo kinos ansvarsområde. Og slik må det jo tolkes, siden kommunen åpenbart ser annerledes på teatervirksomheten: Teater er kultur, film er kommers.



Din kommentar


Relatert

NORSK KINOREVOLUSJON?

Blogg: Det skjer mye i den norske kinobransjen for tiden. Og det er ikke bare det at kinoene blir digitale. Kino-Norge er også på full fart inn i en periode med restrukturering og kjededannelser. Kinoloven er under revisjon. Kommunene tenker kinosalg. En svensk gigant vil ha sin del av markedet og har overtatt direktøren til sin største kommunalt eide konkurrent. Hvordan vil kino bransjen se ut om noen år og vil det være noe igjen av det særnorske kinosystemet?

KAMPEN OM KINO-NORGE

Blogg: Oslo kino styrker seg med innkjøp av filmdistributør. Vi venter spent på neste trekk fra konkurrenter i inn- og utland, staten og kommunene. På kino kan hva som helst skje.

ARTHOUSE-KINO I OSLO?

Blogg: Salget av Oslo-kinoen er blitt et rått spill om kino-Norge og det antydes endog at en av konkurrentene har satt ut rykter om mulig salg av SF Kino til et grådig investeringsselskap. Kampen står om et nytt privat kinomonopol. Men, kanskje kommer det noe godt ut av catfighten?


Fra siste Z

En kortfilmkurators bekjennelser – intervju med Torunn Nyen

Hva har Rørosheimen, Anton Corbijn og Ruben Östlund til felles? De er alle en del av festivalveteran Torunn Nyens beste minner fra Kortfilmfestivalen. Nyen har vært tilknyttet festivalen nesten helt siden begynnelsen. I anledning årets 40 års-jubileum har vi spurt henne ut om festivalens historie, dens nåværende rolle og framtida.

Festivalfjes 2017

Hva kommer man til å huske fra årets Kortfilmfestival, og hva håper man på for framtiden? Og hva er egentlig den aller beste norske kortfilmen som fins? Vi har spurt ut noen av dem som gjorde seg bemerket i Grimstad i år. | kun utdrag

Norsk kort 2017

I sitt førtiende år har Kortfilmfestivalen hatt hele 53 norske kortfilmer på programmet. Hvilken bedre måte å feire på? Vi i Z-redaksjonen har gått løs på oppgaven med å anmelde hver og én av dem med stor entusiasme. | kun utdrag


Fra arkivet

Norske manus – fra danskebåten til fag

Z #1 1995: Alle norske filmfolk drømmer om å bli regissører! Manusarbeid er lavstatus og en bijobb for [...] | kun utdrag

Den norske barnefilmtradisjonen

Z #2 1992: Artikkelforfatteren tar for seg begrepet barnefilm og diskuterer norske filmer fra perioden 1945 [...] | kun utdrag

Swingin’ London

Z #1 1983: I november ble den 26. London Film Festival avholdt, denne gangen nesten tre uker til ende. [...] | kun utdrag