En morgendagens helt – intervju med Mariken Halle

Fra innspillingen av Morgendagens helter. 

 

Mariken Halles nye film handler om teambygging, søken etter mening, og hva vi kan gjøre med klimakrisen.

Etter å ha sett de fire langfilmene du har laget, kan det virke som du med din siste film Morgendagens helter har beveget deg i en tydeligere politisk retning enn tidligere. Hvordan skjedde denne omdreiningen?

– At jeg ble kjent med Thomas Østbye og hans kunstnerskap har bidratt til at jeg har blitt mer interessert i klima og miljø. Da vi startet Filmbyrået Jack viste vi filmen Enhver har rett til (Thomas A. Østbye, 2021) som følger klimasøksmålet i Norge, og vi arrangerte mange samtaler i etterkant av visningene. Vi snakket med jurister, økonomer og klimaaktivister. Hvis vi ikke har en planet det går an å bo på lenger, spiller ikke andre problemer så stor rolle. Jeg har alltid likt å jobbe i kunstnerdrevne strukturer hvor jeg har mer frihet og kan finne egne måter å gjøre ting på. Det ligner litt på klimasituasjonen; jeg tror det egentlig finnes mange ting vi kan gjøre, men at vi føler oss fanget i et system der handlingsrommet føles lite.

De tidligere filmene har også vært opptatt av samfunnet, som i Verden venter (2014) med likestilling og hvordan man blir sett på som ung kvinne. I den forrige filmen Vi er her nå (2020) hvor vi følger babyer, er det en scene der de sitter rundt et bord …

Ja, scenen der de voksne figurene sitter rundt et bord og lager videohilsener til mennesker tusen år frem i tid. Én av dem oppfordrer etterkommerne til å ta vare på hverandre mens en annen stiller spørsmål ved om det langt frem i tid vil være noen eksistens i det hele tatt.

Ble det improvisert frem?

– Ja, og det kom ganske brått på meg. Det var ganske dramatisk det hun svarte: «Om det er noen der, da …». Jeg brukte lang tid på å klippe filmene, og underveis i den prosessen leste jeg blant annet This Changes Everything av Naomi Klein og så kom perioden der vi begynte å vise Thomas sine filmer. Jeg leste Kleins tidligere bok Sjokkdoktrinen og oppkalte karakterene i filmen etter personer fra den.

Det frie rom

Morgendagens helter. Testfilming første møte om teambuilding Guro Bruusgaard oktober 2020. 

 

Filmene dine skiller seg ut som litt alternative og friske. Har dette noe å gjøre med de lave budsjettene du jobber med?

–  Jeg trives godt med å lage film på lavere budsjetter. Da kan jeg holde på litt som jeg vil. Med høyere budsjetter, blir det mange flere som skal mene noe. Pluss at man kan bli redd selv. Lærerne på filmutdanningen i Göteborg oppfordret oss til å lage film uansett, og være i stand til å skalere opp og ned, ut fra hva økonomien tillater. Det synes jeg har vært viktig å holde fast ved etterpå. For det er smertefullt å bli gående og vente lenge på å få ja fra steder med penger.

Til Emma Clare Gabrielsen i D2 har du uttalt at «Det tar litt tid å få folk til å skjønne hva filmene mine er» og at du kaller filmene dine for ««gåter» eller invitasjoner». Du har filmet uten ferdigskrevet manus?

– Jeg synes det er viktig å snakke med dem man lager filmen med tidlig. Det kan være skuespillerne eller de som produserer den sammen med meg. På skolen i Göteborg hadde vi begrepet «kamerapennan». Vi fikk et kamera i første klasse og ble oppfordret til å gå ut og filme og så se på det i kinoen på skolen. Du måtte ikke innom manusfasen først hvis du ikke hadde lyst til det. Da jeg var barn, var det skuespiller jeg ville bli. Så det å skape frie, spennende rom for skuespillerne har jeg alltid vært interessert i. Improvisasjon er en måte å være sammen med skuespillere på som er helt fantastisk. Klippingen er skrivingen for min del.

Og sånn har du fortsatt å jobbe helt til nå?

– Ja, men Kanskje i morgen (2011) har store partier som er helt dokumentar, mens i de tre siste filmene er det mer rollespill. Noen har sine virkelige yrker og ligner den de er i virkeligheten, andre er skuespillere.

Til Rushprint har du sagt at «Det viktigste å lære som filmskaper er ansvaret som følger med det å lage noe».

– Ja, vi har et ansvar når vi lager bilder. Det er også deilig å komme vekk fra blikket jeg har på meg selv, ideen om jeg er en bra regissør eller ikke. Jeg fokuserer heller på ansvar for å skape noe, tørre å være modig selv om jeg er redd. Ansvar for å forholde meg til samtiden fordi jeg har barn, at jeg bryr meg.

Jeg tror mennesker egentlig vil kjenne ansvar. Vi vil kjenne ansvar i livene våre for dem vi er glad i, og vi vil ofte kjenne ansvar i jobbene våre. Fordi jeg har hatt lærere som har lært meg mye og hatt stor betydning for meg, føler jeg også et ansvar for å fortelle det videre når jeg treffer unge filmskapere. Og jeg føler et ansvar for å fortsette å praktisere det de lærte meg.

Det de ikke vet

Mariken Halle. Foto Marius Lyngar.

 

Du har uttalt til Rushprint: «Skuespillerne vet veldig lite, bare det vi vil de skal vite» og «Vi bruker uvitenhet som strategi, (…)». Praktiserer du denne strategien fortsatt?

– Jeg gjorde det enda hardere i de første filmene. Jeg tenkte mindre på om noe kunne gå galt. Ved å ikke ha et manus som alle leser og kan mene noe om, har jeg skapt en situasjon der skuespillerne og de som er med, får forholde seg nærværende til det som skjer i øyeblikket. De kan tillate seg å se hvilke ord og følelser som dukker opp. Noen ganger skriver jeg brev til aktørene for å gi dem ekstra påfyll om ting de kan snakke om eller ting de har opplevd før, som påvirker hvordan de er i scenen. Da vet de mye om sin egen situasjon, men ikke så mye om de andres. Om noe dramatisk skjer, oppdager ikke alle i rommet det på en gang. Det skjer mer flytende, som i virkeligheten.

Jeg oppdager også personene i øyeblikket når vi filmer. Jeg vet hvilken stemning vi skal inn i, som at noen skal få et sammenbrudd eller at vi skal forstå at hovedpersonen Margaret begynner å gi opp teambuildingen, men vi vet ikke akkurat hvem som skal ta oss til den følelsen. Jeg forholder meg som en dokumentarist på innspilling. Det gjør arbeidet spennende for meg underveis også.

Det er sjelden kritikere nevner skuespillet når de skriver om filmene mine, det synes jeg er litt interessant fordi det er kjærligheten til skuespillerfaget som gjør at jeg har begynt å lage film i det hele tatt. Kanskje opplever kritikere det som at jeg bare har gått ut og filmet, men det ligger mye arbeid bak. Jeg blir ofte rørt når jeg sitter og klipper og ser hvordan de ulike personene slipper seg inn i situasjonene.

Alle filmene dine har et dels dokumentarisk preg. «Vi bruker et veldig dokumentært foto for å gi en følelse av at det skjer bare en gang», sa Clara Bodén, fotografen på de to første filmene dine, til Z filmtidsskrift.

– Jeg likte veldig godt at vi på skolen i Göteborg hadde kurs i både dokumentar og fiksjon. Siden jeg ville bli skuespiller ble det å filme dokumentar for meg en enklere vei inn i foto. Det å kjenne hvor man skal være med kamera når noe viktig skjer. Å ikke bare gli inn i noen konvensjoner. Da vi lagde Kanskje i morgen hadde vi som prinsipp at vi skulle behandle de fiktive karakterene med samme alvor som de virkelige menneskene vi filmet. Jeg føler at jeg ikke har rett til å mene noe om folks karakterer selv om det er min film.

Stemmenes sammensurium

Testing av 16 mm kamera David Krøyer, Guro Bruusgaard.

 

– Du bruker en del håndholdt kamera i Morgendagens helter?

– Ja. Vi har en liten rigg, men jeg liker godt det å kjenne i situasjonen hvor det føles riktig å være. De to siste filmene har jeg filmet selv, med drahjelp fra Alexander K. Brucki og David Krøyer som har filmet noen deler, men da vet jeg også hvordan jeg pleier å klippe. Det er veldig ofte jeg klipper på lyden. Jeg kan spare litt tid òg ved å filme selv, men jeg savner å filme med Clara Bodén for det var et helt fantastisk samarbeid.

– Du har et spennende lydbilde i filmene dine ved at stemmer kommer oppå hverandre samtidig som det av en eller annen grunn ikke blir forstyrrende. Ofte er lydkilden utenfor bildet. Det foregår samtidig og i samme rom. Hvordan utviklet du denne stilen?

– Vi gjorde det første gang med Verden venter. Jeg tror det var en kombinasjon av at det var første gangen vi filmet store scener med mygger på mange personer samtidig, og det at jeg var veldig grundig på den tiden. Vi hadde en klippelærer som sa at du absolutt må se gjennom alt du har av råmateriale. Jeg hørte gjennom alt råmateriale med fem forskjellige mygger, og ble fascinert av at nå snakker noen om noe et sted, og noen andre om noe annet, og det er to helt fantastiske samtaler på én gang. Så da ble det med i filmen. En annen ting er at jeg var gravid da jeg filmet den, og både Verden venter og den neste har mye av slike doble lydkilder. Det har vært perioder hvor jeg har vært i et småbarnsliv hvor simultankapasitet er viktig. Du må følge med på at barnet ikke skader seg samtidig som du gjør andre ting. Kanskje har dette påvirket filmspråket også. Det føltes kjedelig å bare ha et lydspor av gangen da jeg klippet disse filmene.

– Så du redigerer mye på lydsiden?

– Ja, jeg jobber mye med lyd under klippingen. Hvis det er lange partier som «funker» veldig bra på lyd, velger jeg kanskje heller det og trikser det litt til med bildene. Det er ikke så ofte vi tar tagninger om igjen, for skuespillerne formulerer seg gjerne på en litt annen måte da.

Tilbake til naturen

Morgendagens helter. Mariken Halle 2025.

 

– Vil du si at kommunikasjon mellom mennesker er noe av tematikken i filmene dine?

– Ja, jeg er veldig interessert i det, og i det at man kanskje har lyst til å bryte ut av et aller annet, at man kan være i en høflig samtale og lengte etter noe annet.

–I din siste film kommer menneskene inn på et veldig alvorlig, eksistensielt tema under pandemien. Vi følger Margaret som i filmens åpningsscene vet at hun vil noe nytt i livet.

– Guro Bruusgaard spiller henne veldig fint. Hun har en jobb hvor hun har ansvar for teambuilding, og så har hun hele tiden en egen lengsel etter noe mer. Akkurat som jeg selv de siste årene har meldt meg på andelsgård og lignende, uten helt å ha tid til det. Så en del av det hun holder på med er hentet fra mitt eget liv. Jeg føler at jeg burde leve nærmere naturen, og så er det så mye som skjer og man har så liten tid.

– Men hun driver med økonomi, litt ulikt ditt eget liv?.

– Ja, det foregår på en økonomihøyskole, men jeg tenker at det kunne vært litt hvor som helst. I This Changes Everything skriver Klein om klima; det at vi ikke får gjort noe særlig effektivt hvis vi ikke forstår mer av de økonomiske strukturene vi lever i og konfronterer dem. Så jeg ville også lære meg mer om økonomi gjennom å lage filmen.

Samfunnsøkonomen Marie Storli som medvirker i filmen er en person jeg er blitt kjent med gjennom visning av Thomas Østbye sine filmer. Jeg oppdaget at det finnes mange økonomer som har ideer om hvordan vi kan strukturere samfunnet så vi ikke kjører inn i en klimakollaps. Hvorfor styrer ikke politikerne etter deres ideer? Det tror jeg blir neste film.

Kraften i å bli sint

Vi er her nå. Mariken Halle 2022.

 

– Til Oda Bhar i Z filmtidsskrift har du uttalt at «Jeg liker tanken på å slutte i noe som er slitsomt å forholde seg til. Da tror jeg filmen lever videre etter rulleteksten.»

– Det er litt annerledes med Morgendagens helter fordi den faktisk slutter mye mer positivt enn de tidligere filmene, og det er luksus for min egen del, ler hun. Kanskje i morgen slutter aller mest brutalt, men det får en til tenke at noe må skje, at vi må deale med det på en annen måte. Aggresjon kan være kraftfullt. Jeg opplever at det er veldig mye glede og håp i slutten i min nye film.

– Du castet en filmregissør i den ledende rollen i din siste film, Guro Bruusgaard, og velger ofte kjente skuespillere i mindre roller som Kristofer Hivju i bakgrunnen i Verden venter. I kortfilmen Trygve med hjertet i postkassa (2005) spiller asylsøkere fra Etiopia nordmenn i en typisk norsk oppvekstfilm. I Vi er her nå spiller voksne Niklas Gundersen en baby. Og i Hva skjer’a Jonatan (2007) spiller et elitelag med eldre skuespillere, med din farfar teaterregissør Barthold Halle i spissen, ungdommer på leirskole i Lofoten. Det går mot en konvensjonell realisme.

– Jeg liker å blande ting som kan føles veldig realistisk med noe som åpenbart ikke er virkelig, som at kjæresten i Kanskje i morgen spilles av mange forskjellige og at en voksen spiller en baby i Vi er her nå. Jeg liker at publikum skal vite at det er fiksjon. Selv om det kan virke veldig uvirkelig, er det en annen tanke bak det.

– Hvordan preget skolen i Göteborg deg? Du har sagt til Rushprint at «filmskoler først og fremst må lære bort ansvar.» Til Natt&Dag har du uttalt, «(..) hos oss er det helt sentralt at det personlige alltid kommer først. (…)» Du uttrykte i samme intervju at du ikke synes produksjoner fra Den norske filmskolen var så bra. «Jeg snakket med noen folk derfra da vi møttes i vinter. De snakket om at de skulle lære håndverk i tre år og så bli personlige etter det, og det er sånn … vi ble stående og skrike til hverandre.»

– Jeg tror jeg dro på litt der, ja, men jeg var sikkert heftig engasjert.

– Hva synes du om kinofilmen i Norge?

– I Göteborg sa de at «Det är ni som är branchen, ni har ansvaret för det ni tycker borde bli annorlunda.» Det ligner mer på en holdning som finnes på kunstakademier der man skal utvikle sitt eget kunstnerskap. Det som kan være viktig for én, kan være helt feil for en annen. I beste fall får du støtte fra lærere og noen tips til filmer å se, eller folk å samarbeide med, selv om du egentlig helst jobber alene. Lærere burde ikke ha ideer på forhånd om hva slags filmer studentene skal lage. Hvis vi skal ha en levende filmkultur, så vet studentene mer enn lærerne sine om det.

Å kreve plassen sin

Første testfilming oktober 2020 Ingrid Eielsen Halle, Charlie Røyseland, David Krøyer.

 

– Du har sagt til Dagbladet at «Noe av det mest spennende med å komme til Sverige, var å høre både menn og kvinner snakke om feminisme som noe de syntes det var spennende å utforske». Moren din arbeidet i Likestillingsrådet. Harald Eia var en barndomshelt som du tok et oppgjør med i pamfletten Min middag med Harald Eia (2013), og du hadde en samtale med ham i Samtiden. Du var skuffet over programserien Hjernevask (2010). Du ble særlig opptatt av det kulturelle perspektivet da Eia løftet frem det biologiske.

– Det handler også litt om hvor vi traff hverandre. Han var sikkert i en viktig oppdagelse for seg selv som gikk i én retning fordi det hadde gått mye i en annen retning før. Jeg var i en feministisk oppvåkning og kjente at det var viktig å si fra. Den feministiske oppvåkningen gjorde også at jeg turte å ta plass etter skolen og starte eget selskap, og søke penger fra Filminstituttet med en gang og skrive debattinnlegg når jeg fikk avslag. Jeg ble oppmerksom på at kvinner lettere blir undervurdert enn menn. At det oppleves som mer risiko å gi mange millioner til to unge kvinner som har startet et selskap, enn til to unge menn. Jeg fikk litt ekstra motor, for jeg tenkte at jeg gjør det ikke bare for meg selv. Det trengs at mange kvinner tar mer plass og krever det de synes de skal ha.

Til Natt&Dag uttalte du: «Jo mindre plass i livet jeg lar det biologiske ha, jo sannere og morsommere og mer spennende opplever jeg at livet blir. (…) Derfor er jeg helt med når kjønnsforskere sier at de ikke opplever det som et poeng å studere biologien siden vi uansett ikke kan påvirke den. At de setter søkelyset på det kulturelle i stedet.»

– Det med gener får vi ikke gjort så mye med, mens ideen vi har om mennesker; den er åpenbart veldig ofte feil. Det er for eksempel kort tid siden man trodde at kvinner ikke kunne være leger og så videre. Det fine er å praktisere en feminisme som er åpen for alle og hvor ambisjonen er at alles rom skal være friere. Folk som dominerer eller holder andre nede med taktikker som skal gi frykt; de er sikkert redde for at noen skal komme og ta dem eller si fra.

– Har komikeren Harald Eia inspirert deg på noe vis, til den absurde humoren som ulmer i filmene dine? Babyen spilt av en voksen i Vi er her nå? Den middelaldrende kvinnen som innbiller seg at hun er en politietterforsker i Kanskje i morgen?

– Absolutt. Det at det fantes på NRK da jeg var ung: Det var en fri, fantastisk ventil. Dette var mye morsommere enn alt annet som prøvde å være morsomt. Da vi hadde en samtale i Samtiden noen år etter, hadde jeg gått inn i en krisetid og kjente på dårlig samvittighet over å skrive en sånn bok hvor jeg var så sint på noen jeg egentlig ikke kjenner.

Inn i filmhistorien

Foto: Marius Lyngar.

 

– Til Rushprint har du uttalt at John Cassavetes, Anja Breien, Bo Widerberg, Roy Andersson, Margreth Olin og Ulrich Seidl er inspirasjonskilder. Til Z har du lagt til Ruben Östlund, Lars von Trier, Peter Aalbæk, Werner Herzog og Agnès Varda samt Abbas Kiarostami.

– Særlig John Cassavetes, Bo Widerberg, og Anja Breien er fantastiske.

– Så du mange av disse filmene før du begynte å studere film selv?

– Ikke før jeg begynte, med unntak av Widerberg. Lust og fägring (1995) husker jeg spesielt. Jeg så Cassevetes’ Woman under the Influence (1974) i Kabelvåg, og da jeg kom til Göteborg så jeg meg mer opp på Cassavetes og leste mange bøker. Anja Breien så jeg ikke før på filmutdanningen i Göteborg, og da ble jeg ganske sjokkert over at jeg ikke hadde sett Hustruer (1975) før. Jeg følte det som – norsk skole, hva er det dere holder på med? En som er kommet med på lista i senere tid er Adam McKay. Don’t Look Up (2021) er en fantastisk film – apropos det å være i samtiden. De man så mye av akkurat da man holdt på å bli formet som filmskaper, de sitter godt i.

– Det er mange independent-regissører og skandinaver.

– Ja, og det med Cassavetes … én ting er filmene og skuespillet, men det er også produksjonsmåten. Mitt inntrykk er at han var en slags indie-far som de andre kom og hentet inspirasjon fra, med Scorsese og flere. Det at han kjørte på den måten, åpnet et rom for mange flere – at man kunne filme i sitt eget hjem, at man kan bruke det man har lett tilgjengelig. Det gjorde at jeg fikk en trygghet i at jeg alltid kan lage film.

Det kunstneriske på siden

Verden venter. Mariken Halle 2014.

 

– Bestefaren din var teaterregissør og faren din jazzmusiker, og du har en onkel som er dramatiker. Hvordan formet oppveksten deg til å bli en kunstner selv?

– Moren min var veldig sosial. Vi har vært mye sammen med venner av foreldrene mine og deres barn på ferier da vi var små. Da lekte vi ofte gjennom å lage små forestillinger. Da jeg var femten fikk jeg filmkamera, så vi begynte å lage filmer og vise dem for foreldrene våre. Jeg kjenner meg veldig trygg i det å organisere grupper med mennesker, og at vi jobber mot en visning for et publikum. Jeg har òg vært vant til at faren min hadde en frilansjobb. Det gikk alltid bra på et eller annet vis.

På filmhøsten er det mange filmskapere fra øvre middelklasse representert. Å lage et samfunn hvor det er mulig for mange ulike mennesker å uttrykke seg, for å få mange forskjellige historier, kunne vi blitt mye bedre på.

– Du har medvirket som skuespiller i Marin Håskjolds kortfilm Hva er en kvinne? (2020), og hatt roller i egne filmer. Hvordan har dette påvirket din rolle som regissør og personinstruktør? Du ville opprinnelig bli skuespiller. Lengter du ofte etter å spille mer?

– Jeg vil gjerne spille mer. Så kjenner jeg at å jobbe som regissør nesten er som å spille det òg. Det er like spennende som det å stå foran kamera eller på en scene, men det er ganske få timer av døgnet som faktisk er å ha regi med skuespillerne. Det blir derimot en del e-poster.

– Du gir tydeligvis skuespillerne dine mye frihet.

– Jeg gir dem mye frihet, og jeg prøver å bli godt kjent med dem som skal ha større roller. Jeg liker at folk synes det er gøy å være med. Det smitter. Noen liker formen min veldig godt, og det vet man ikke før vi står der. Også det at de ikke vet på forhånd hva slags regi jeg kommer til å gi, at det oppstår i øyeblikket sammen med skuespillerne – og det er derfor jeg liker å ha såpass små team. Hvis det er noe som blir stivt og rart, og jeg vil røske opp i ting, så kan jeg snu meg fort rundt.

Mål

Kanskje i morgen; Mariken Halle 2011.

 

Til Wuxia og Utflukt har du skrevet: «Det å få vist en film på kino kan være et mål. Det å utvikle seg mest mulig som filmskaper er et annet mål. Det som er viktig er det andre målet.» Du stilte i samme omgang spørsmål ved betydningen av å vinne priser.

– Det er nå mange fine filmskoler i Norge og spennende ting som skjer. Jeg var sensor på Lillehammer for litt over et år siden og da synes jeg det var kjempefine arbeider; på Kortfilmfestivalen likeså og på kunstfilmskolen i Kabelvåg, der jeg ofte underviser, lages det utrolig mye bra. Mye av det jeg synes er mest spennende er nettopp det jeg har sett på en eksaminasjon.

Så er det alltid kjempegøy med et kunstnerskap som Dag Johan Haugerud som nå vinner mange priser. Det er superfortjent og på tide. Med Ruben Östlund er mine største favoritter De ufrivillige (2008) og Play (2011). Jeg tenker det kunne vært spennende å se han lage en film med lavt budsjett i Göteborg igjen. Priser kan gjøre at folk oppdager en film. Mange av de filmene som betyr mye for meg, vet jeg om nettopp fordi de vant en pris på en festival. Men Filminstituttet har mye å gå på når det gjelder å se arbeidene til folk ordentlig og tenke hvordan de kan støtte opp om dem.

– Synes du Filminstituttet burde tenke mer individualistisk på filmskaperne heller enn den nasjonale filmen?

– Ja, de burde være våkne når det dukker opp ting som de bør kunne støtte opp om. Det å ha systemer som er fleksible. Franciska Eliassen med Den siste våren (2023) trengte 400 000 kroner til etterarbeid, og det klarte ikke de å bla opp. Selv ikke med en profesjonell produsent som brukte mye tid på å søke om det. Så kom filmen med i Locarno … Det bør finnes mennesker i NFI  som kan gjenkjenne stor filmkunst fra en som kommer rett ut av en filmskole.

Det er tragisk at mange er helt låst i at de må ha penger derfra. Da går mye av folks tid med til å prøve å forstå hvordan de skal skrive en søknad eller et manus for å få penger derfra. En stor økning av Fond for lyd og bilde kunne vært veldig sunt for norsk film. For det er noe som allerede finnes og som gir penger til kortfilm og dokumentarfilm, og som er fagfellevurdert; det sitter kunstnere i komiteen og vurderer. Alle vet at det finnes mindre penger der, men hvis potten hadde vært større tror jeg det er et sted som kunne forløst mye mer av norsk filmkunst.

For enkelt å la barna fikse det

Vi er her nå. Mariken Halle 2022.

 

– Etter en visning av din siste film på Vega i vår hadde du med Marie Storli i panelet, som er opptatt av at flere skal delta i samtalene om økonomi og at det finnes mer bærekraftige modeller enn de som dominerer nå. Du sa du trolig vil lage en film om klima?

– Ja, den nye jeg er i gang med nå handler om å undersøke klimadesinformasjon på en kjærlighetsfull måte, om psykologien i det å fornekte og lyve. Det er mange alternative økonomer som har alt klart. Hvorfor styrer vi ikke samfunnet etter disse modellene sånn at vi ikke utvinner mer naturressurser enn planeten tåler? Da kommer vi ganske fort inn på at det er store kapitalkrefter som prøver å hindre oss fra å bevege oss vekk fra olje og hindre alternative økonomiske ideer.

Samtidig kan Norge risikere å bli saksøkt av land om vi ikke holder vår del av Paris-avtalen. Det var nettopp et søksmål nå som gav medhold til ungdommer som bor på øystater som kan forsvinne, og en internasjonal domstol sa de hadde rett til erstatning fra aktører og land som ikke holder Paris-avtalen. Bildet av at alt det positive ved det norske samfunnet – som gratis helse- og skoletilbud – er avhengig av olje, er ikke et premiss, og nå er det også mest oljefondpenger vi er avhengige av. Å åpne nye felt for leting nå, føles som at vi bor i et land hvor det er en galning bak rattet.

– Har du hatt et tydeligere manus eller en idé med din siste film enn det du har hatt tidligere?

– Nei, men vi følger Margaret fra start til slutt og det er litt mer konvensjonelt. Hun har en veldig tydelig personlig utvikling. Så er det del to av filmen hvor min film møter et kunstverk av Lisa Lie. Den delen har jeg ikke like stor kontroll over. Jeg valgte verket fordi jeg har opplevd det selv og elsket det. Den interaktive forestillingen heter Vake og pågår gjennom en hel natt. Publikum blir invitert mer og mer inn. Å få leke på den måten i så mange timer i strekk hadde jeg ikke opplevd siden jeg var barn. Selv om jeg har et skapende yrke går jeg litt inn og litt ut, men her blir man i leken så lenge og dypt. Som å koble på en del av deg som du har glemt litt, men som du har savnet og trenger. Selv om jeg ikke hadde sovet, var jeg helt høy dagen etter. Jeg hadde masse energi.

Da jeg gikk i gang med Morgendagens helter, som da hadde en annen tittel, så jeg for meg at det var barna som skulle komme og redde oss. De leker og river i stykker kontraktene og skaper noe nytt. Underveis i prosessen kjente jeg at det egentlig er slemt å legge ansvaret på dem. De bør få være barn og det er vi som bør gjøre noe. Så derfor ble del to så stor, der de voksne leker og må forholde seg til hverandre på en ny måte. Den måtte bli like lang som den første delen.

– Vil du fortelle noe mer om ditt neste prosjekt?

– Jeg har begynt å testfilme, og synes det er spennende med danskene som har startet Dogme 25. Vi hadde et treff på Kunstnernes hus to dager etter det nye dogme-manifestet kom. Jeg ble veldig gira av det, særlig det her med å ikke bruke internett i kreative prosesser hørtes fantastisk ut. Også det å ikke ta imot penger fra folk som vil styre over innholdet. Noen av punktene deres vil ta filmen tilbake til kunstnerne. Vi er flere som snakker om hva vi skal prøve å hekte oss på av de reglene og lage noen norske dogme-filmer, men da er det sånn at klokka begynner å tikke fra du skriver det første ordet for hånd. Så skal det ta maks ett år før filmen har premiere. Det skal bli deilig å komme i gang med det.

 

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon