Det tilbakeskuende rettssalsdramaet – loven tar loven i egne hender
Dommen i Nürnberg, Stanley Kramer 1961
Utropet Det er ikke lov! er kanskje det mest umiddelbare i møte med skildringer av Holocaust. Det er selvsagt ikke strafferetten man viser til. I dag har utropet likevel hjemmel i internasjonal lov, nærmere bestemt folkemordkonvensjonen. Hva forteller historiske rettssalsdramaer om hvilke lover vi bør rette oss etter?
TweetRelatert
Han føler, hun forklarer – når filmskilsmissen havner i retten
Z #2 2015: Hva skal til for å enes om skilsmisse på film? Ser vi de svært ulike Kramer vs. Kramer, Mrs. Doubtfire og Vivianes kamp opp mot hverandre, ser det ut som nøkkelen ligger i å lytte. | kun utdrag
Moral mot feighet i rettsalen
Blogg: Stikkordene i både The Caine Mutiny Court-Martial og Juror #2 er knallgode skuespillere, sterkt manus og medrivende monologer. Og moralske dilemmaer som både engasjerer og gir rom for ettertanke.
Fra siste Z
Z-enquete: Vold som virkemiddel
Hvilken funksjon har vold som virkemiddel og uttrykk på film? Vi spurte tre norske regissører: Mona J. Hoel, Kenneth Karlstad og Fredrik S. Hana | kun utdrag
Voldsromantikk, massemedia og mainstream
På 90-tallet var grov medievold en del av den filmatiske hovedstrømmen og det offentlige ordskiftet. Hvordan reagerte de norske anmelderne på kroppskrenkelsene i Wild at Heart> og True Romance og hva kan vi lære av disse kritikkene i dag? | kun utdrag
Vold som straff i slashere: Toxic masculinity, kristenmoralisme og æresdrap
På hvilke måter er tortur og drap vikarierende for moralsyn i slasherfilmene? Og hvem er drapsmannen? | kun utdrag
Fra arkivet
Inmensa nostalgia invade mi pensamiento
Z #1 2015: Ry Cooders filmmusikk til Paris, Texas (Wim Wenders, 1984) | kun utdrag
Martin Asphaug: En humorist med «stil»
Z #1 1987: Martin Asphaug intervjuet av Sissel Sundby | kun utdrag
Jeg er nyfiken, blå. Blue Velvet
Z #2 2011: I dag, 7. februar 2011, er det over ti år siden mitt forrige møte med Blue Velvet. Hadde den på VHS og så den på Cinemateket. Når jeg ser den igjen i kveld blir det for fjerde eller femte gang, tipper jeg. Men før jeg kommer så langt, tenkte jeg å dele det jeg husker, formidle hvilke minner som knytter seg til den blå fløyelen, hva som sitter igjen snaue tjue år siden vi satt i stua til mora til Arne, en alt for lys vårdag i 1992.
