Jeg er nyfiken, blå. Blue Velvet

David Lynch var avgjørende for min filminteresse. Det begynte med tv, Twin Peaks hver fredag kveld, gjerne søndag på SVT også. TP ble en del av gjengmentaliteten, eller gjengens «ånd», om du vil. Det var også Raga Rockers, dansebandplakater (ikke spør) og svarte klær, men Twin Peaks var for demokratisk, for tilgjengelig, folkelig og utbredt til å bli en definerende markør, noe som gjorde deg kul. Det var bare der og vi tok villig i mot. Var det man kaller «fans» av serien. Lenge før noen satte stempler med forstavelsen «kult-» på det. Men (frivillig?) redde for skogen ble vi, selv den som lå midt inne i byggefeltet.

På tide å avansere. Leie Wild at Heart i stedet for den sedvanlige actionfilmen vi ironiserte infantilt over. Innse at man er femten og ikke kan gjøre narr av hockeysveis, «fighting-face» og usammenhengende historier resten av livet. (Favoritter: Ninja Thunderbolt og Stone Cold.) Wild at Heart satt akkurat der den skulle, godt hjulpet av en rocka Nicolas Cage og falsett-metallen til Powermad, hvem de nå var. Full av mysterier, stump vold og kjenninger fra Twin Peaks. Ble sett flere ganger etter hverandre. «Excuse me for referring to guys as homosexuals», trollmannen fra Oz, Laura Palmer som snill heks, maskulin, Leiber/Stoller-akkompagnert romantikk. Komplekst da, kanskje mer banalt i dag. Men sultne på mer ble vi, og hva var vel mer naturlig enn å leie Blue Velvet neste gang?  Film ble anskaffet og vi dro til mora til Arne.

I dag, 7. februar 2011, er det over ti år siden mitt forrige møte med Blue Velvet. Hadde den på VHS og så den på Cinemateket. Når jeg ser den igjen i kveld blir det for fjerde eller femte gang, tipper jeg. Men før jeg kommer så langt, tenkte jeg å dele det jeg husker, formidle hvilke minner som knytter seg til den blå fløyelen, hva som sitter igjen snaue tjue år siden vi satt i stua til mora til Arne, en alt for lys vårdag i 1992. Det følgende er altså Blue Velvet-minner etter egen hukommelse, uten bruk av imdb eller andre hjelpemidler. Jeg lukker øynene, flyter av sted, og husker:

IN DREAMS

Åpningsscenen, så klart. Middelklasseidyll som sikkert ville fått stempelet «småborgerlig» hvis ikke hagelandskapet var så umiddelbart amerikansk. Der hever de seg over den slags. Harmonien som brytes idet plantevannende mann dør og kameraet går under jorda, der biller og larver kravler skrapende rundt, kanskje klare til å ta over hele planeten. En gjøende hund? Husker ikke musikken, men vet at scenen hintes til i Lost Highway fra 1997. Når Balthazar Getty er løslatt, har kommet hjem til foreldrene og debriefer i hagen til tonene av «How Insensitive», er detaljene de samme, med hageslange og greier.

Dennis Hopper, også ganske selvsagt. Motstanden mot snobbeølet Heineken. Replikken «Fuck you, you fucking fuck» som ble, ganske morsomt, oversatt til «din nissetufs» i VHS-versjonen. Er hans Frank Booth en forstadsutgave av Henry Fondas Frank i Ondt blod i vesten? Kyle MacLachlans fortvilte replikk: «Why are there people like Frank» resulterte forresten i en quiz jeg lagde i min tid, der alle spørsmålene dreide seg om karakterer eller skuespillere ved navn Frank.

Musikken. Roy Orbisons «In Dreams», som vel aldri har blitt den samme igjen, hvis jeg i det hele tatt har noe minne om den fra før denne filmen. Nå er film og sang uløselig knyttet sammen. «In Dreams» har fått en mørk skygge av David Lynch over seg; den har fått en popkulturell behandling som gjør at selv den som ikke har sett filmen føler Blue Velvets nærvær når de hører den. I hvert fall hvis de er født etter ca. 1965 og har en noenlunde intuitiv forståelse for det postmoderne.  Om låta ble brukt i hyggelige settinger før, benyttes den nå utelukkende i sammenhenger man vil tilføre en viss mystikk. Livet imiterer altså kunsten, hvem vet hvordan den nære kulturhistorien hadde sett ut hvis Lynch hadde valgt en annen Roy-låt («Pretty Woman»?), eller en sang av en annen artist.

Også tittellåta, da. Vet at originalartisten er polskættede Bobby Vinton, en crooner som fikk uventet vind i seilene på nullnulltallet, etter å ha blitt samplet av folk som Akon og Röyksopp. Husker faktisk ikke hvordan den brukes i filmen, tipper den synges av Isabella Rossellini. Julee Cruises «Mysteries of Love» (er det rulletekstlåta, tro?) gjenoppdaget jeg forresten i sommer på Spotify, en mørk, romantisk og sval, akkurat passe sviskete perle. Erindrer også svakt at Chris Isaak også bidrar musikalsk.

Ellers? Det avkuttede øret. Peeping tom-sekvensen der Kyle er den unge elskeren i skapet mens Isabella Rossellini har seg med Dennis Hopper. «Baby wants to fuck» – en svært forstyrrende replikk, Kyles uskyldige, ungdommelige blikk på det skitne voksenlivet.  Laura Dern som trivelig nabojente.  Kyle som bankes opp på en parkeringsplass. Dean Stockwell med lampe som mikrofon. Astmainhalatoren som sender tankene til Hannibal Lecters ansiktsmaske i Nattsvermeren. Den gir, sammen med Hoppers skremmende intense spill, skurkeskikkelsen sin ikonstatus. Dessuten vet jeg at filmen gikk så lenge på Klingenberg-kjelleren at maskinisten ikke trengte referansemerke for å skifte akter. Han tok det på dialogen. Og at Kristopher Schau valgte filmen i Cinematekets sommerprogram i 2000 eller noe, og brukte sin plass i programkatalogen til å tyne en norsk kulturjournalist med hestehale.

Ok, det var noen løse assosiasjoner. På tide å se filmen igjen.

NOW IT’S DARK

Hovedpersonen er det første som må revurderes: Jeffrey Beaumont, som Kyle MacLachlan heter i filmen, har kanskje et ungdommelig blikk på det skitne voksenlivet, men du verden som han liker å se. Jeg husket ham som mer uskyldig og naiv, han er snarere en fyr som ber om bråk. Der snushaner i klassisk noir-film er motivert av penger og en viss rettferdighetssans, er det umiddelbar tilfredsstillelse av skopofili (lyst ved å se) og nysgjerrighet som får Jeff til gang på gang å oppsøke situasjoner han burde holdt seg unna. Hva gjør han for eksempel etter at yndige Sandy, rollenavnet til Laura Dern, har fortalt ham om sin drøm om frigitte rødstruper og kjærlighetens blendende lys? Jo, han drar rett til Isabella Rossellinis plagede nattklubbsangerinne og lar seg forføre. På ny.

Til å begynne med er vår unge hovedperson tilsynelatende drevet av middelklassekjedsomhet. Han tilhører den snusfornuftige kjøpmann/ håndverkerstanden, men elsker mysterier og det gjør sannelig Sandy også. «Er du detektiv eller pervo?» spør hun. Jeff svarer med skjevt smil og eplekjekk, selvsikker mine at det må hun finne ut av selv. Uansett: Funnet av et øre setter ham på sporet av en uhyggelig verden under den friksjonsfrie og harmoniske småbyfasaden, og det er Sandy som tipser om filmens offer/skjøge, nattklubbsangerinnen Dorothy Vallens. Men Jeff motiverer seg selv mer enn han blir pusha. Kommer seg inn i leiligheten hennes, forkledd, symbolsk nok, som insektutrydder. Senere er det fullt privatetterforskeropplegg gående: Med stor selvfølge spør Jeff seg rundt og overvåker Dorothys hus mens han tar bilder med en hjemmelaget, ikke så rent lite nerdete, fotoinnretning.  Når den skakkjørte fristerinnen Dorothy omsider kaster seg over ham og truer ham til sex er han ikke like friskusaktig. Ikke når han blir vitne til enda mer ytterliggående avvikende seksualitet fra sin kikkerposisjon i skapet heller. «Du så mye på én kveld», sier Sandy senere. På tide med noen ord om henne.

A NEAT GIRL

Sandy er en slags engel. Hun er blond og fager, med drømmer om lyset som seirer over mørket. Scenene med Sandy og Jeff akkompagneres gjerne av sakral musikk, hun bor i et kirkelignende hus og er datter av sheriffen, han som opprettholder den tekkelige delen av Blue Velvet-universet i Lumberton. Scenen med ikoniske replikker som «You saw a lot in one night», «Why are there people like Frank» og den tilbakevendende «It’s a strange world» finner sted utenfor en kirke, orgeltoner lyder høystemt i bakgrunnen. Laura Dern har et ansikt som kler både fortvilelse og yndighet – der har man vel mye av grunnen til at David Lynch ville ha henne som Sandy.  Faren hennes, etterforskeren Williams, håndhever forøvrig loven etter boka på en måte som sender tankene til Coen-brødrenes Blood Simple (1984). Stiv, brun dress, ordknapp ansvarlighet og bootsa på bordet.

IT’S A STRANGE WORLD

Nysgjerrigperen og grisegutten Jeffrey tilhører i utgangspunktet denne verdenen. Han kommer fra byen Lumberton, som med sin tømmerindustri (han blir banka op på et sagbrukrelatert sted og ikke en parkeringsplass) og uberørte femtitallsmentalitet har sterkere geografiske paralleller til Twin Peaks enn det jeg kunne huske. Den hjemvendte Jeff lar seg lokke av tanken på det skjulte før han blir forført og kanskje forledet av filmens andre kvinnelige ytterpunkt, Dorothy Vallens.

Dorothy: Utrygg i egen elegante, men lite påkostede bolig, har en øreløs mann som er kidnappet sammen med sønnen. Hun blir misbrukt, og besitter et naturlig forhold til seksualisert vold, eller voldelig sex.  Hun er offer og fristerinne, en djevelsk kombinasjon som understrekes med et dyrisk lydteppe under seksualakten og drømmesekvenser der hun assosieres med ukontrollert flammehav. Flammer de blide brannmennene som hilser til kamera i åpnings- og avslutningssekvensen nok vil ha problemer med slukke, for å si det litt lettkjøpt. Det problematiske ligger i hvordan hun tennes av offerrolle og maktesløshet og vil at Jeff skal slå henne, som Frank. Frank vekker noe dyrisk i Dorothy, hun gjør det samme med Jeff.  Scenene der hun knivtruer Jeff til oralsex er fortsatt ganske sexy, på sitt forstyrrende, men kanskje primale vis. Det finnes kvinner som har modellert seg selv kraftig etter Isabella Rossellinis karakter etter å ha sett filmen i formative år, kanskje ikke altfor konstruktivt. Ekstremt bra spill, dog, modig å hente frem slike følelser, et mørkt og plaget begjær, ute av kontroll. Når hun står ydmyket og naken foran kamera i gangen til Williams-familiens hus kommer også de menneskelige sidene ved henne til overflaten. Hun er en person som trenger omsorg. «You put your disease in me», sier hun, en understrekning av at det er menns behandling av henne som har gjort henne til den hun er, redusert henne. Tilliten og samarbeidet mellom Rossellini og Lynch resulterte forøvrig i en forlovelse som varte frem til 1990.

Frank: En syk og farlig person, sier Jeff. Dyrisk vilje og kraft. Uhemmet aggressiv og seksuell energi, ikke ulikt det langhåra åndevesenet Bob i Twin Peaks. «Du er som meg», sier han til Jeff. Skal vi ta ham helt alvorlig, betyr det at også Jeff lider av en, eller høyst sannsynlig flere, alvorlige sinnslidelser: schizofreni, antisosial/ narsissistisk personlighetsforstyrrelse og et ukontrollerbart, svært aggressivt ødipuskompleks. I tillegg til en god porsjon pur ondskap, glede over andres ulykke. Det er kanskje greiere, mer behagelig til og med, å lese ham symbolsk. Som en advarsel, greit å like mysterier og mørke, liksom, men ikke bli helt Frank. Han er lik trøbbel og destruksjon, beveger du deg i nærheten blir du merket for livet.

ÅTTITALLSFEMTITALLET/FEMTITALLSÅTTITALLET

Da Blue Velvet hadde norgespremiere i oktober 1986 lå Cutting Crew, a-ha og Bruce Springsteen øverst på VG-lista. High Concept-filmer som Top Gun, Karate Kid og Crocodile Dundee toppet besøkslistene på kino. Reagan var president. Det er lite som minner om det fargerike åttitallet i filmen, 25 år etter oppleves den fremdeles som tidløs, en aldri så liten bragd. Sveisen til Kyle MacLachlan kan kanskje karakteriseres som business på toppen og dagsåpeopera i nakken, men det skal man ikke henge seg for mye opp i. I gjensynet med filmen lanserte jeg tidlig en (feilaktig) teori om at Frank og gjengen representerte ”den nye tid”, at de stod for noe moderne som ødelegger femtitallsidyllen. De er snarere, best eksemplifisert av Dean Stockwells Roy Orbison-mimende galning, uttrykk for en slags dekadanse. Hvis femtitallsidealene er Romerriket blir Dean Stockwell filmens Caligula eller Nero.

Blue Velvet er også filmen der David Lynch for alvor spikret flere av sine senere konvensjoner og kjennetegn: Røde gardiner, sexy kvinne i trøbbel, bilder av gule veistriper opplyst av billykter i natten, ensomme Edvard Hopper-aktige leilighetstablåer, mystisk ondskap som lurer under overflaten, drømmene. Et intenst og intuitivt lyddesign, konstruert av Lynch selv, i Blue Velvet forsterket av det avkuttede øret. Den har i tillegg inspirert filmer som Hvem lurte Roger Rabbit, Robocop 2 og ikke minst vår hjemlige fattigmannsversjon, Pål Sletaunes atskillig mer grunne Naboer fra 2005. Og den har som sagt påført Roy Orbisons «In Dreams» en aura den nok aldri helt blir kvitt. Man kan ikke si det samme om Heineken, selv om ølmerket nevnes rundt fem ganger, ikke minst pustet hoderystende ut av hovedpersonen mens han later vannet.

I dag fremstår filmen som ikonisk, som et referansepunkt, en del av allmenndannelsen. Den har fortsatt kraft og ubehag, og gir en uro som ikke forstyrres for mye av noen scener der Jeff og Sandy legger planer mens knipsevennlig «noir»-jazz går i bakgrunnen. Litt johan, akkurat det der.  Selv om – eller kanskje nettopp fordi – filmen etablerte etter hvert velbrukte konvensjoner og standarder, føles den frisk, vond og tidløs, og verken sex- eller voldsscenene oppleves som unødvendig spekulative. Skal ikke bruke mer tid på å konkludere eller felle en 2011-dom. Ikke har jeg plass til å fundere rundt insektsymbolikken, freudianske mor/far/barn- paralleller og betydningen av «den gule mannen» heller. Eller utdype «coming of age»-aspektet og likhetene til Catcher in the Rye. Kan vi ikke bare bli enige om at den er klassiker?

Tilbake til 1992, da jeg skulle se filmen for første gang. Det var en flott vårdag, sola skinte på tv-en og VHS-kopien var dårlig. Ingen hadde konsentrasjon og det ble ungdommelig bajaseri i stedet. På et tidspunkt rett etter at øret ble funnet. Vi valgte hverdagsligheten fremfor mysteriene. Der ligger det muligens en slags moral. Hvis du lytter på det øret.



Relatert

«Blue Velvet»: Dagdrømmer og mareritt

Z #3 1987: Med filmer som Eraserhead, Elefantmannen og Dune har David Lynch markert seg som en filmskaper [...] | kun utdrag

Blue Velvet: Dagdrømmer og mareritt

Z #4 2008: Fra Z arkivet: Kalle Løchens analyse av Blue Velvet, skrevet da filmen kom på kino i 1986.

Antiintellektualisme i en post-feministisk tidsalder

Z #4 1992: «Feministisk filmanalyse» er tema for denne artikkelen som bl.a. er et svar på Dag [...] | kun utdrag


Fra siste Z

Z-enquete – 4 kortfilmskapere om norsk film

Z har spurt kortfilmskaperne, Izer Aliu, Det sporadiske filmkollektivet, Mona Hoel og Kolbjørn Haugen/Jon Sindre Fjellvang Klonteig om synspunkter på norsk film og kortfilm, og om refleksjoner rundt arbeidet med egne filmer.

Verdenskort

Utvalgte favoritter fra årets internasjonale kortfilmprogram. | kun utdrag

Norsk kort 2018

Alle kortfilmene fra det norske kortfilmprogrammet i Grimstad anmeldt. | kun utdrag


Fra arkivet

13 norske regissører

Z #4 1986: På de følgende sidene presenterer vi et utvalg av de regissørene som har laget film i Norge på [...] | kun utdrag

Om å drepe farsfiguren: Historien om Qiu Ju og Hero av Zhang Yimou

Z #4 2006: Det løper en rød tråd gjennom Zhang Yimous allsidige filmproduksjon – blant både [...] | kun utdrag

Rapport fra Cannes 1994

Z #3 1994: Litt om Cannes og det man ikke fikk sett. | kun utdrag