Fallets anatomi – diktning og dom

Alle bilder er fra Fritt fall, Justine Triet 2023. Foto: Another World Entertainment

 

Er det mulig å finne en endelig sannhet om hvordan to mennesker har hatt det sammen? Den kritikerroste Fritt fall gjør et mesterlig forsøk på å vise oss kunstens betydning for vårt forhold til virkeligheten – og til hverandre.

«Det finnes ingen fakta, bare fortolkninger», sier Nietzsche, 1800-tallets fremste kritiker av sannhetsbegrepet. Ingen film behandler denne tematikken bedre enn Fritt fall (2023), fjorårets Gullpalme-vinner, regissert av franske Justine Triet. Filmen evner det bare god kunst evner, nemlig å la vårt forhold til virkeligheten tre frem for oss som et mysterium.

Er det noe å klage på når det gjelder denne filmen, så er det nok bare den norske oversettelsen. For filmen handler ikke om noe fritt fall, men om en anatomisk utredning av en hendelse; en ektemann og far som faller i døden. Spørsmålet er: var dette en ulykke, et mord eller et selvmord? Det blir tydelig for oss etter hvert at begrepet anatomi får en mangefasettert betydning. Hva slags anatomi har et ektepar som nærmer seg avgrunnen? Hvordan ser anatomien til en depressiv mann eller en morder ut? Dette er eksistensielle spørsmål. De yter en motstand som tvinger oss til å lete der mennesket alltid har lett for å kunne forstå der det empirisk gitte kommer til kort: I diktningen.

Forklaringens tilkortkommenhet

Det er den ubestridelig faktuelle virkeligheten som blir utgangspunktet for å finne ut av «hva som har skjedd». Dette er det første epistemologiske nivået. Lite er så entydig som en blodflekk i snøen, som en synlig skade på kroppen. Diverse eksperter legger frem sine hypoteser i rettsalen. Verken ulykke, mord eller selvmord kan utelukkes. Men alle tre byr på forklaringsproblemer.

Ekteskapets historie skisseres så opp gjennom diverse vitnesbyrd. Den blinde sønnen, Daniel, må gi en beskrivelse av tonefallet på foreldrenes samtale rett før hendelsen. Ektemannens psykiater forteller om en mann som var klar til å ta tilbake sin tid og sin autonomi. Hans kone skildres som et selvsentrert kunstner-ego, som nærmest skal ha frarøvet ham livet. Men, som den tiltalte Sandra påpeker, terapirommet er en mediert situasjon. Der får vi ett perspektiv. Der får følelsesladede projeksjoner av ens egen maktesløshet fritt spillerom.

Lukkede virkeligheter

Rettsaken når sitt klimaks i avspillingen av et lydopptak som er gjort dagen før Samuels død. Vi hører mannen anklage sin kone for å ikke dele byrden av familieforpliktelsene: det er han som jobber med renoveringen av huset og som holder økonomien i balanse. Og det er han som tar ansvar for hjemmeundervisning av sønnen – som ble blind i en ulykke han selv føler seg skyldig i. Han trenger, sier han gråtkvalt, tid, noe hans selvsentrerte kone ikke kan gi ham. Motargumentet hennes er enkelt: gjør hva du vil med din tid, jeg skylder deg ingenting.

Denne scenen eksemplifiserer en form for sannhetsregime som blir veldig interessant når det skal tolkes i en rettssak. Det intime forholdet blir emblematisk for en sannhet som ikke er der ute i verden, men som må forhandles mellom subjekter. Denne diskursformen er bare mulig ved at partene snakker som om de deler en felles referansegrunn som de kan måle sine oppfatninger opp mot. Den ligner strukturelt på Kants estetiske dom: der snakker subjektet «som om» skjønnhet var en egenskap ved objektet. Dette muliggjør en appell til universalitet. Men fordi vi ikke snakker objektivt om det som er, men subjektivt om det som trer frem for oss, kan vi ikke tvinge den andre til å slutte seg til vår dom. I dette lydklippet er viljen til å se fra den andres perspektiv borte. De to partene blir til solipsistiske individer stengt inne i sin egen opplevelse av virkeligheten. Da slutter også ordene og den fysiske volden, som tydelig høres på opptaket, begynner.

Blåmerker

Når forsvarsadvokaten og anklageren skal gjøre rede for hva vi hører i klippet, går tolkningene i diametralt motsatte retninger. Sistnevnte hevder vi hører en mann som er klar til å ta livet tilbake fra kvinnens grep, og at et selvmord dermed må utelukkes. Forsvareren, derimot, hører et siste desperat skrik før avgrunnen. Fra de rent åstedstekniske bevisene har vi nå begynt å bevege oss inn i spekuleringens domene. Et interessant moment er også at lydklippet selv er tatt opp av mannen med tanke på et litterært prosjekt. Krangelen er altså iscenesatt av ham – noe som likevel ikke frarøver den oppriktighet.

Sakte forvandles rettsalen til et atelier der fantasien begynner å gestalte den tvetydige virkeligheten. Og den eneste som faktisk skjønner at det er det som foregår er den anklagde selv, forfatteren. Krangler, uttalelser i terapirommet og blåmerker er fragmenter av en helhet som fundamentalt sett er og forblir ambivalent og åpen. Hun forstår dette – derfor skriver hun også romaner.

Også utdrag fra Sandras roman leses opp: en av hennes protagonister skal ha fantasert om å ta livet av sin ektemann. Da merker dommeren riktignok at spekulasjonene går for langt. «Forhold deg til omstendighetene», sier hun til anklager, når sistnevnte har lest opp passasjer av tiltaltes roman. Men omstendighetene er jo nettopp enkeltstående såkalte fakta som tvinger anklager og advokat til å lete videre. De søker å fylle avstanden mellom blodspor i snøen, på den ene siden, og et mord eller et selvmord, på den andre siden.

Om sannhet og diktning

Til å begynne med kan filmen fremstå som en krimfilm. Vi prøver å trekke konklusjoner på bakgrunn av noen indisier og en folkelig psykologiforståelse. Interessen for krimgåten blir etter hvert sekundær. Da trer et dypere menneskelig mysterium frem, nemlig det vaklende fundamentet til det vi kaller virkelighet. Sannheten i det mellommenneskelige settes i relieff til rettsinstitusjonens krav om en tydelig og utvetydig representasjon. Men dette kan ikke lykkes, for denne virkeligheten er fundamentalt ambivalent, ustabil. Virkeligheten kan bare skimtes i diktningen.

I Fritt fall er det ikke lyset som er sannhetens metafor, men natten. Det er når vi trekker oss tilbake fra evidensen – som betyr både «bevis» og «det som er åpenbart for øyet» – og ser ting fra flere perspektiver samtidig – dette Kant kalte den utvidede tanken ­– at vi kan dikte noe som ligner på sannhet. Interessant i så henseende er at den blinde sønnen får det siste ordet. Han er nemlig den eneste som setter seg inn i både farens og morens perspektiv, og som dermed kan gi en helhetlig fremstilling av hva som kan ha skjedd. Hans blindhet blir tilgangen på en sannhet som bare finnes i natten, når vi ikke er blendet av det åpenbares gjenskinn.

Filmen er en meditasjon over virkelighet og diktning. Vi har å gjøre med et kunstverk som selv illustrerer kunstens betydning for vårt forhold til virkeligheten. Det er dette som gjør den så interessant. Men den er også svært vakker og rørende. Ikke rart den vant Gullpalmen.

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon