Ah, verden!

Now, at Last, Ben Rivers 2019

 

Ben Rivers’ kortfilmer retter blikket mot livet slik de færreste lever det. Men med sine sterke understrømmer av sci-fi, skrekk og kult er de også en hyllest til menneskets evne til å fantasere fram en annen verden.

Filmfestivalen i Tromsø, Tromsø internasjonale filmfestival! Eller bare «filmfestivalen». Stedet framfor noe i Norge å oppdage «filmer du ellers ikke ville ha fått sett». Er det faktisk sant? Det kommer jo an på hva slags film man er opptatt av. Siden jeg selv jobbet for TIFF i perioden 2011–2016 og uansett er inhabil, hopper vi elegant bukk over videre drøfting, til fordel for et reint anekdotisk bevis for at påstanden kan være sann.

For ganske nøyaktig elleve år siden trosset jeg holkeføre og mannshøye snøfonner i Tromsø sentrum på vei til Hålogaland teater for å se Two Years at Sea (2011) av den britiske kunstneren og filmskaperen Ben Rivers. Filmen var valgt ut til TIFF og seksjonen «Kritikeruka» av Maria Fosheim Lund, (daværende) redaktør i tidsskriftet wuxia og en nøkkelperson i norsk filmformidling de siste 15 årene.

Passende nok åpner også filmen med tråkking i dyp snø, men i et helt annet landskap, nemlig i en skog et sted i fylket Aberdeenshire i Skottland. Her bor einstøingen Jake i en beskjeden, men rommelig hytte langt fra andre folk, med utedo, vedovn, parafinlamper og fiskeutstyr, hjemmelaga dusj, og et knøttlite speil som gjør barbering teoretisk mulig. Gjennom snøfonnene og etter hvert gjennom fire årstider, har han filmskaper og kamera på slep.

Knapt et ord blir sagt i løpet av filmens nitti minutter. Da jeg etterpå tumlet ut i kvelden var jeg sikker på å ha gjort nettopp en sjelden filmoppdagelse. Alt ved Jake, og alt ved filmen, stråler av troen på at noe annet er mulig. At et liv i isolasjon og med sjølberging er like selvsagt berettiget som sivilisasjon og overflod. Og at å vise Jakes verden i all sin detaljrikdom, med like oppslukende oppmerksomhet og kjærlighet som han ser den med, er nok til en briljant film.

Den ukjente Ben Rivers

Ghost Strata, Ben Rivers 2019

 

Bortsett fra denne gjesteopptredenen på TIFF for ti år siden er Ben Rivers et sørgelig ubeskrevet blad i norsk sammenheng. Så vidt jeg vet, er ingen av filmene hans hentet inn til andre norske festivaler. A Spell to Ward Off the Darkness, en langfilm fra 2013 laget sammen med Ben Russell, er vist på Kunstnernes Hus Kino i Oslo, og er en slags reiseskildring fra forsøk på å etablere utopiske samfunn i Estland, Finland og Nord-Norge. Mens The Sky Trembles and the Earth Is Afraid, and the Two Eyes Are Not Brothers fra 2015 inneholder noen ganske så fantastiske performance-sekvenser (stikkord: blikkboks-kostyme, avkutta tunge, marokkansk ørken) og er aldri vist i Norge.

Two Years at Sea er varmt anbefalt og finnes lett tilgjengelig på DVD. En vel så god introduksjon til Rivers’ dristige og perspektiv-utvidende filmskaping er imidlertid den splitter nye Blu-ray-utgivelsen «Worlds: Collected Works by Ben Rivers» (utgitt på labelen Second Run). Denne dobbelt-disken inneholder et raust utvalg av kortfilmer, som er Rivers’ foretrukne format, og spenner fra superkorte to-minutters eksperimenter fra starten av kunstnerskapet til nesten timelange og seinere produksjoner der Rivers jobber sammen med et (litt) større crew.

Der ingen skulle tru?

This Is My Land, Ben Rivers 2006

 

Særlig de tidlige filmene fram til rundt 2012 viser to særtrekk som gjør Ben Rivers til en så fascinerende filmskaper. Det ene er hans forkjærlighet for å portrettere mennesker som har valgt alternative livsformer, eller som er like opptatt av utopiske tanker og livsformer som Ben Rivers selv virker å være. Noen av dem er forskere. Andre er menn som bor avsides, på gårder eller i hytter uten den komforten som kjennetegner streiting-tilværelsen, og som kan reparere en traktor om det trengs. Noen er begge deler.

For eksempel er Astika et portrett av en dansk bonde som jobber etter en slags tilfeldighets-biodynamikk: La alt på gården vokse, og se hva som skjer. I Know Where I’m Going skildrer en reise til Mull Island i øygruppa Hebridene, hvor britiske Powell og Pressburgers film av samme navn fra 1945 er spilt inn; sistnevnte er sterkt kritisk til forbrukersamfunnet og handler blant annet om et slott som kaster en forbannelse over besøkende. Underveis til øya møter Rivers den eksperimentelle geologen Jan Zalasiewicz, som har forsket på hvordan jorda ser ut om 100 millioner år og vi mennesker er borte. Mens This Is My Land er et mini-portrett av eneboeren Jake fra Two Years at Sea, og i praksis et forstudium til den seinere langfilmen.

Dette kan høres mistenkelig ut som kunstfilmversjoner av «Der ingen skulle tru at nokon kunne bu», men selv om Rivers interesserer seg for både individuell psykologi og kollektiv sosiologi, er han aldri ute etter å analysere menneskers livsvalg eller komme «tett på» mennesker. Det er fenomenologien, verden slik den framtrer for oss, som opptar ham: Gjenstander, natur, stemninger, små situasjoner, tida som går. Rivers søker seg sjelden mot nærbilder av mennesker, men prøver heller å fange røyken som velter ut fra et bål, et skiftende skydekke som får skogkledde åser til nesten umerkelig å skifte farge, eller hva slags knute man må bruke for å sette en snare. I den grad han intervjuer sine film-subjekter, får refleksjonene deres aldri heve seg over omgivelsene, men vokser fram fra dem.

The Sky Trembles and the Earth Is Afraid, and the Two Eyes Are Not Brothers, Ben Rivers 2015

 

Filmene utforsker ikke bare utopiske livsformer, de er små utopier i seg selv. Ben Rivers’ vei inn i filmen var som maskinist på en undergrunnskino, lenge før digitaliseringens tid, og med skrekkfilm og sci-fi som en viktig del av repertoaret. I de første, korte filmene som er samlet på «Worlds», har Rivers brukt lydspor hentet fra obskure skrekkfilmer og lagt på i etterkant. Selve opptakene, ofte av forlatte bygninger og mennesketomme landskap, er gjort med analogt håndsveivet 16mm-kamera, og i fremkallingen har Rivers eksperimentert med over- og undereksponering, slik at bildet flakker og flimrer, dekkes av flekker og forstyrrelser.

Resultatet er filmer som motsetter seg reinhet, ryddighet og gjenkjennelighet som ideal. Noen av dem, som Old Dark House (4 min, 2003), We the People (2 min, 2003) og House (5 min, 2005) er små studier i manipulering av lyd og bilde som vekker uhygge og fremmedgjøring. Flere andre er poesifilmer der dikt blir «fargelagt» på en ny måte av Rivers’ opptak. Uansett effekt er filmene spekulative, i positiv forstand: De oppfordrer oss til å bruke fantasien og forkaste vante svar på hvordan tilværelsen skal se ut. Hva om den heller så sånn ut? Eller sånn, eller sånn?

Mennesker og andre arter

Origins of the Species, Ben Rivers 2019

 

Et høydepunkt på «Worlds» er Origin of the Species (2008), et 15 minutter langt portrett av eneboeren S, en eldre mann. I tillegg til å brødfø seg selv har han brukt de siste tjue årene på å fordype seg i Charles Darwins verker. Filmen er Rivers’ første film i farger og løfter kombinasjonen miljø- og menneskeportrett til et enda mer fullendt nivå enn i tidligere filmer.

Akkurat som S. tilbrakte Charles Darwin de siste årene av sitt liv i spekulasjon over jordas tilblivelse og utvikling. Origin of the Species er et slags forsøk på å visualisere slike tankesprang. Filmen foregår i sin helhet på den ett mål store jordlappen S. bebor. Men ved å utnytte detaljrikdommen i omgivelsene – fra bregneblader som kaster skygge inn gjennom en vindusåpning til ørsmå sopp tett på skogbunnen – pirrer den fantasien min i en annen retning. Hva om dette er en film om noe helt annet? Hva om de inngrodde tomatsausrestene i denne steikepanna er en «ursuppe» fra milliarder av år siden? Hva om S. er det siste mennesket på jorda? Eller det første i et parallelt og nesten identisk univers?

For selv om S.’ resonnement på lydsporet er pessimistisk hva angår jordas framtid («jeg kan ikke forestille meg at jorda slik vi kjenner den, vil overleve»), på grunn av menneskets enorme appetitt på ressurser, får den også fram hvor sårbart og vilkårlig vårt levevis er. «En mutasjon kan skape endringer lenge etter at den først oppsto (…) (…) Noen ganger er det ørsmå, subtile endringer som får store konsekvenser», filosoferer S. om evolusjonsteorien, mens kamera hviler på eksospipa til den gamle traktoren hans og en taubane han har spent opp mellom noen trær. Innimellom alt det grønne og viltvoksende på tomta, ser teknologien skrøpelig ut. Men den inngir også håp: Hvis ett enkelt menneske kan være så driftig – hvem vet hva for noe genialt vi kan finne opp rundt neste sving?

Trees Down Here, Ben Rivers 2018

 

Origin of the Species er også et godt eksempel på det vi kan kalle Ben Rivers’ post-humanistiske blikk på verden: En konsekvent vilje til å se mennesket og våre handlinger «utenfra» og unngå å gi menneskets perspektiver forrang. Noen av disse handler om andre arter. Ett eksempel er Now, at Last! (2019), en 40 minutter lang film om dovendyret Cherry, som etter rehabilitering hos mennesker etter en ulykke nå lever i det fri på Costa Rica. En annen er Trees Down Here (14 min, 2018), hvor trær, en ugle og en slange ser ut til å ha overtatt de arkitekttegnede studentboligene Cowan Court på det britiske Cambridge-universitetet. Mens de tre korte filmene i den såkalte «Urthworks»- trilogien, som i 2021 ble vist på Kunstnernes Hus i Oslo som installasjoner, gjør perspektivet mer uttalt samfunnskritisk ved å forestille seg alternative sivilisasjoner etter at nåtidas har brutt sammen.

Plastomslag?!

Urth, Ben Rivers 2016

 

De fleste filmene på «Worlds: Selected works by Ben Rivers» er skutt på analog film, og uten at jeg har sett noen av dem i en kinosal, er nok dette helt klart å foretrekke. Filmklubber som vil vise filmene, kan finne kopier hos den britiske distributøren Lux.

Noen av dem er tilfeldig tilgjengelig på nettet (for eksempel kan Origin of the Species ses på Youtube, i ganske dårlig kvalitet). Noen kortfilmer er tidligere vist på strømmetjenesten MUBI, men filmene ville neppe funnet veien til noen plattform på permanent basis – og i alle fall ikke samlet i sin helhet. Det finnes en liten underskog av nettsteder som kunne tatt sjansen (for eksempel den europeiske dokumentarplattformen Doc Alliance), men den eneste sikre muligheten per i dag er altså å bestille dem på Blu-ray eller DVD.

Det fysiske filmformatets tilbakekomst var nylig tema for episode i Morgenbladets kulturpodkast og redaksjonen i Montages har i flere år viet egne podkastutgaver til film på fysisk format. Utvalget, særlig på større digitale plattformer, er så dårlig og skiftes ut på så kort varsel at et filmelskende menneske i 2024 ikke kommer utenom DVD og/eller Blu-ray.

For filmklubbentusiaster kan Morgenbladets vinkling «Hjelp – DVD-en er tilbake» virke forsert tabloid og smått absurd (noe Elise Dybvig og Aksel Kielland i podkast-studio selv poengterer). Mange som elsker film har aldri sluttet å kjøpe fysisk film og har selvsagt spilleren stående fremme i stua koblet opp til storskjerm eller lerret og projektor. Likevel er Morgenbladets konklusjon helt på sin plass. Å ha en film på fysisk Blu-ray betyr å kunne eie den permanent uten å være avhengig av uforutsigbare strømmetjenester, i tillegg til andre fordeler som bedre lydkvalitet og tilgang til ekstramateriale.

Et hjertesukk til slutt, likevel: Også i et bærekraftperspektiv kan det være like bra å kjøpe en holdbar gjenstand. En strømmefilm er tilgjengelig for deg og for millioner av andre abonnenter. Det krever energi til serverparker som må operere døgnet rundt, mens en Blu-ray-spiller varer i mange år og bruker bare strøm når du ser filmen (les mer om karbonavtrykk fra strømming og fysisk format her). Derfor er det så synd at Second Run fortsatt sverger til utgivelser med plastomslag i stedet for resirkulert papir eller papp!

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon