«Det som ikke finnes på film, finnes ikke» – en samtale om skeiv sex på film

120 slag i minuttet, Robin Campillo 2018. Foto: Arthaus

 

I dag drysser prisene over kritikerroste skeive filmer, og sex er skildret oftere og mer eksplisitt enn noen gang før. Kanskje var det derfor gjestene umiddelbart sa ja til å prate om skeiv sex på film?  

Rundt bordet i denne samtalen sitter filmskaper Marin Håskjold, sexolog Elisabeth Tverrli, illustratør Christa Korvald, skuespiller Petter Winther og dansekunstner Maria Sundby.

Filmhistorien er full av ensidige og til og med grusomme representasjoner av minoriteter, og er helt klart en mektig kraft i reproduksjonen og gjenskapningen av ideen om hvem vi er, og hvordan vi ser på oss selv og hverandre. Hva slags bilder av skeiv sex gir dagens filmer?

Petter: Ofte synes jeg skeive menn og sex portretteres på en måte som er brutal.

Maria: Ikke så mye forspill?

Christa: Brokeback Mountain, fra 2005 av Lee.

Petter: Ja, og God’s Own Country, 2017, også Lee. I de to: Mye ømhet, bortsett fra i sexen. Med en gang klærne er av, blir det noe dyrisk, rått og røft. Den type sex finnes jo, men jeg savner å se skildringer av sex mellom menn som ikke har den råskapen.

 

Brokeback Mountain, Ang Lee 2005. Foto: Sandrew Metronome Norge/Focus Features

 

Marin: Et positivt eksempel, i 120 slag i minuttet (Campillo, 2017) er det en helt fantastisk sexscene. Og der har du alle lagene, det er aidskrise, partneren er på vei til å dø, de har lyst på hverandre likevel.

Christa: Det er også forresten fint med 120 slag, at det ikke bare er analsex. Det er hand jobs.

Petter: Ja, og det å få se to menn ha blikkontakt mens de deler en seksuell opplevelse.

Elisabeth: Det å bli invitert inn i blikket deres, ikke bare til å se på kroppene deres. Det gir en helt annen nærhet til scenen, og mye mer transparens i forhold til hvor det er emosjonelt. Det er fint å se på kroppene, men da blir det avstand, og man blir til en kikker.

Marin: En annen utfordring i representasjonen av homofile, er denne bikarakteren som går igjen. Han som er homo og er fjolla, og fordi karakteren aldri får en backstory, skjønner man aldri kompleksiteten ved karakteren.

Elisabeth: Ja, det er sårende når streite kompiser sier at «alle homofile menn er så overfladiske». Å ikke kunne se at det er en motreaksjon, en midlertidig pause fra smerte, det opplever jeg som historieløst.

Angels in America, Mike Nichols 2003. Foto: HBO

 

Petter: Den litt snappy homoklisjeen fra 80-tallet kom jo nettopp fra en tid hvor skeive menn var i en veldig utsatt posisjon, aidskrisen kom til en ekstremt marginalisert gruppe. Og der oppstod sjargongen: «Jeg insisterer på å være meg selv og jeg kommer aldri til å angre på å være nådeløst beinhard.» Rustningen som skeive måtte ha for en del år siden. Dette formidles jo i HBO-serien Angels in America (Mike Nichols, 2003), en serie som nå har fått en ny vår.

Maria: Rosa von Praunheim skildret forholdene for homofile i Berlin i filmen It´s not the homosexual who is perverse, but the society in which he lives fra 1971. Der beskriver han hvordan homofile måtte gjemme seg, og sier «They were forced to start a relationship by having sex without a foreplay…». Ja? De hadde jo ikke lov til å vise nærhet i offentlig rom …! Så oppstod et fordømmende blikk, at homofili var noe perverst relatert til brutalitet og sex. Kanskje dette er noe som henger igjen? I mangelen på ømhet i sexscener i film?

Christa: Jeg ble litt besatt av Portrett av en kvinne i flammer (Celine Sciamma, 2019). Det de fikk til der, er at de bygget erotikken sammen, og ikke så basert på dominans som i mange andre filmer.

Marin: Ja, og det som er så bra med den filmen er at de kysser, og at vi ser spyttet.

Christa: Og at de lukter på hverandre.

Portrett av en kvinne i flammer, Celine Sciamma 2019. Foto: Arthaus

 

Marin: Men, jeg savner et større mangfold av kropper og typer. I lesbisk film er det ofte bare en type dame som er representert.

Petter: Dag Johan Haugerud er jo veldig god på å tenke utenfor boksen. Se for dere Som du ser meg, fra 2012, castet med staute menn og nette damer. Det ville ikke endret storyline.

Marin: Nei, men som regel, hvis man har en litt annerledes kropp, blir man castet til stereotypen av det man er. Jeg tenker mye på hun butche lesba jeg aldri får se, som jeg gjerne skulle sett både ha sexscener, og gråte.

Maria: En elskerinne bemerket at hun var lei av hvordan skeiv sex vises fram på film. Hun var provosert og nevnte seksualiseringen av lesbiske. Kulturens forestillinger om sex er jo med på å forme identiteten vår. Men så higer vi etter å skape nye, frigjorte identiteter som bryter med utdaterte forestillinger og maktstrukturer. Jeg kan ikke la være å nevne Simone de Beauvoir, som skrev Det annet kjønn hvor hun snakker om aksept for annerledeshet og individets rett til å skape sin egen identitet. Noe som blir ensomt og vanskelig så lenge filmindustrien forbeholder muligheten for gjenkjennelse til en majoritet som mangler kunnskap om «de andre».

Blå er den varmeste fargen, Abdellatif Kechiche 2013. Foto: Arthaus

 

Petter: Et annet problem er at mange gode skeive skuespillere ikke får de store rollene, fordi det finnes andre mer profilerte streite skuespillere. Verden fråtser litt i det der, – Åh, han er så butch og nå skal han spille en sånn vimsete skrullete karakter. Også vanker det alltid noen priser. Det hadde vært mindre problematisk, om det oftere også gikk den andre veien.

Marin: Ja. Men jeg likte Blå er den varmeste fargen (Kechiche, 2013) veldig godt. Den snakket til meg, og jeg hadde lest tegneserien. Jeg tror det var mangelen på å tilhøre et miljø, og lengselen, at den kunne representere noe jeg også kunne lengte etter. I ettertid kom all kritikken om filmingen av sexscener, og jeg følte nesten litt skam fordi jeg hadde likt den så godt.

Elisabeth: Hvorfor skammet du deg over det?

Marin: Jeg var jo i starten av tjueårene, også kom det masse feminister og kritikk om «the male gaze».

Petter: Det der skjer med meg hele tiden.

Elisabeth: Jeg lurer på om man har internalisert «the male gaze» i sitt eget begjær på en måte?

Marin: Ja, selvfølgelig har man det.

It´s not the homosexual who is perverse, but the society in which he lives in, Rosa von Praunheim 1971

 

Maria: Men «male gaze» og «female gaze», kan de smelte sammen også?

Elisabeth: «The female gaze» kom jo som en respons på «the male gaze» som er en teori om at kvinner på film blir portrettert som passive objekter, både gjennom handling og kamerablikket, for å «please» det mannlige heteroseksuelle blikket. Det var filmteoretikeren Laura Mulvey i 1975 som først kritiserte Hollywood-filmen for dens mannlige blikk, i sin nå klassiske artikkel «Visual Pleasure and Narrative Cinema».

Jeg håper ikke «the female gaze» handler om å reversere rollene og gjøre menn til seksuelle objekter (man-jectify à la Magic Mike, fra 2012, av Steven Soderbergh), men heller gi publikum muligheten til å føle med det karakterene opplever. At karakteren blir et helt menneske. Men vi trenger nye fortellinger. Det som ikke finnes på film, finnes ikke.

Petter: Problemet er kanskje ikke egentlig filmene som finnes, men da alt det vi ikke får se?

Marin: Ja, alle historiene som mangler; hvem skal lage de filmene? Der har jeg et ansvar.

Peter: Men dere! Et eksempel på et «gaze» som gjorde noe for meg. Da jeg var 12 så jeg Franco Zeffirellis filmatisering av Romeo & Julie fra 1968. Den var en sensasjon! Det gikk et lys opp for meg i voksen alder, da jeg leste at Franco var homo. Et eksempel er balkongscenen, og måten kameraet hviler på Romeo. Det er faktisk han som er mest objektivisert i filmen. Jeg ble så intenst romantisk investert i den da jeg var ung, det var en opplevelse av å bli forelsket i Romeo. Jeg fikk se ham med det blikket som regissøren så ham med, jeg fikk låne noens blikk.

Å få se noe, med et annet blikk enn sitt eget, er jo både filmens potensielt forløsende kraft, og selvfølgelig, som vi har sett så ofte i hvilke blikk vi faktisk tilbys, dens mulige fallgruve.

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon