Av Thor Joachim Haga

Michelangelo Antonionis betydningsfulle overflater

L’avventura, Antonioni 1960. Foto: Nasjonalbiblioteket

 

I Michelangelo Antonionis filmer snakker rollefigurer og steder med hverandre. Når noen trer inn i et rom, vil rommet på sin side ikke bare reflektere deres sinnstilstand, men også skyte nytt innhold inn i vår opplevelse av dem. Regissørens fascinasjon for fremmedgjøring og identitetskrise er alltid dypt sementert i naturen og arkitekturen som omgir dem.

Denne artikkelen er publisert i fulltekst i Z Nr. 4 2020 Bestill nummeret



Relatert

Ingen relaterte saker.


Fra siste Z

Sulten etter å høre til

Av Anne Kyong Sook Øfsti

Om mat, minner, tilhørighet og sorg i den sørkoreanske filmen Little Forest. | kun utdrag

Markens grøde

Av Øyvor Dalan Vik

Lite trumfer følelsen av å ha funnet en skatt. Agnès Vardas Samlerne og jeg er en skatt i seg selv. | kun utdrag

Det handler ikke bare om å spise, men om convivenza – å leve sammen.

Av Kristin Gjerpe

Kristin Gjerpe i samtale med Astrid Nordang, Camilla Chams og Francesco Bentivegna. | kun utdrag


Fra arkivet

Zett zykoanalytisk

Av Jørgen Stensland

Z #1 1993: Behovet for selvransakelse i anledning Zs 10-årsjubileum gjør at vi mot bedre vitende velger å [...] | kun utdrag

Musikkvideo: Et knippe til glede og forargelse

Av Kyrre Tromm Lindvig

Z #1 2012: Zs gjesteredaktør presenterer et utvalg av egne favoritter på musikkvideofronten, som en smakebit [...] | kun utdrag

Verdens beste kinosystem som myte og virkelighet

Av Arild Kalkvik

Z #3 1997: Det norske kinosystemet strir ikke bare mot «fattigdommen», men nå også mot private [...] | kun utdrag