Med kjærlighet til filmkunsten

Målmannens angst ved straffesparkmerket, Wim Wenders 1972.

Wim Wenders har en sentral plass i «New German Cinema» på 70-tallet, men jeg vil påstå at Himmelen over Berlin fra 1987 er den filmen som best oppsummerer Wenders’ entusiastiske forhold til filmkunsten og viljen til å skildre en samtid i Tyskland.

Himmelen over Berlin (Lidenskapens vinger) var en «liten» film som Wenders gjorde etter sin amerikanske arthouse-suksess Paris, Texas, i oppbyggingen og finansieringen av den «store» produksjonen Til verdens ende. Men den hadde i seg alle de sidene ved Wenders’ 70-tallsproduksjon som gjorde ham til en framgangsrik og personlig filmskaper: Den eksistensielle (ensomme) hovedkarakteren, de popkulturelle referansene, veien og Amerika. Og Peter Handke.

Før Wim Wenders spillefilmdebuterte med Summer in the City (1971) hadde han laget to korte essayfilmer i 1969, 3 amerikanische LP’s og Alabama (2000 Light Years). Alle disse filmene er knyttet til tiden hvor Wenders var filmkritiker og tilknyttet filmskolen i München. Når man leser Wenders’ kritikersamling «Emotion Pictures» og ser de første filmene, oppdager man den filmskaperen som er opptatt av å se og lese amerikansk sjangerfilm i et filmatisk spenn mellom virkelighet og illusjon. En filmskaper som har en lengsel mot westernfilmens ikonografi, mot musikkens forførende kraft og veien og reisen som en dramatisk motor, gjerne med en blanding av politiske og poetiske refleksjoner. Filmene Wenders laget etter dette definerer hans plass i «den nye tyske filmen» på 70-tallet: Målmannens angst ved straffesparkmerket (1972), Alice i byene (1974), Falske bevegelser (1975), Im Lauf der Zeit (Kings of the Road, 1976) og Den amerikanske vennen (Med døden som innsats/Regel uten unntak, 1977). Wenders var engasjert i sin tyske samtid, men samtidig drevet lidenskapelig mot en slags fremmeds visjon av Amerika.

Im Lauf der Zeit, Wim Wenders 1976. Foto: Wim Wenders Stiftung

Alice i byene, Im Lauf der Zeit og Den amerikanske vennen er tre helt sentrale filmer i Wenders’ 70-tallsproduksjon, og helt sammenfallende med «New German Cinema», «Filmverlag der Autoren» og Wenders’ stadige dragning mot Amerika. Rüdiger Vogler spiller hovedrollen i de to førstnevnte, en melankolsk men ikke sentimental skildring av en ensom mann reisende gjennom et samtidig Tyskland. I Alice i byene går hovedpersonens reise fra Amerika til Europa og Tyskland, etter hvert sammen med en ung fortapt jente som leter etter sin mor eller bestemor. I Im Lauf der Zeit er han en kinomaskinist (omreisende sammenlignbart med den norske bygdekinoen), og hans reisefølge er en desperat ensom mann på randen av et sammenbrudd.

Den amerikanske vennen (løst basert romanen Ripley’s Game av Patricia Highsmith) har Bruno Ganz i rollen som den fortapte mann, en kreftsyk rammemaker som vikles inn i et drama der han blir bedt om å utføre et par drap i bytte med en helbredelse for sin sykdom. Med hjelp og assistanse fra sin «amerikanske venn» Tom Ripley, legendarisk spilt av Dennis Hopper. Hoppers karakter er en kynisk falskspiller, en mann man ikke kan stole på, en mann med kontakter langt inn i internasjonal kriminalitet. Den amerikanske vennen ble Wenders’ internasjonale gjennombrudd, og den filmen som åpnet for Wenders’ muligheter for å lage film i USA.

Nick’s Film – Lightning over Water. Wim Wenders 1979/80

Det første møtet med USA var gjennom dokumentarfilmen Lightning over Water (Nick’s Film, 1980), et strålende portrett av filmregissøren Nicholas Ray, med vekt på Rays siste uker som kreftsyk. Dette var en film Ray tok initiativ til, og både Ray og Wenders er i kompaniskap kreditert som regissører. Her ser vi noe av den gamle filmkritikeren og essayisten Wim Wenders, som i flere senere dokumentarfilmer viser nettopp sin sterke holdning til å finne temaer knyttet til kunst og kultur som han beundrer sterkt, enten det er film, foto, dans, design eller musikk.

Det neste prosjektet Wenders blir involvert i er spillefilmen Hammett (1982), en slags film noir i farger om den hardkokte forfatteren Dashiell Hammett. Wenders ble invitert og oppmuntret av Francis Ford Coppola til å lage denne filmen, men det skulle snart vise seg at han ikke fikk ha total kontroll over prosjektet. Coppola blandet seg inn i produksjonen, og hele prosjektet falt nærmest sammen til slutt. Filmen Hammett er faktisk høyst interessant, men Wenders ønsker knapt å forholde seg til denne perioden i sitt filmskapervirke. Hans film Der Stand der Dinge (Tingenes tilstand, 1982) ble laget umiddelbart etter Hammett, og handler om en europeisk filmregissør som ikke får gjennomført sitt prosjekt, der en amerikansk produsent er det største hinderet. Ikke vanskelig å se sammenhengene her.

Himmelen over Berlin (Lidenskapens vinger), Wim Wenders 1986/87. Foto: Wim Wenders Stiftung

Wim Wenders ga derimot ikke opp Amerika som åsted for en filmproduksjon. Med Der Stand der Dinge opprettet Wenders sitt eget produksjonsselskap Road Movies Productions, og det er dette selskapet (sammen med en fransk co-produsent) som henvender seg til den amerikanske dramatikeren Sam Shepard for å lage prosjektet som skulle bli Gullpalmevinneren Paris, Texas (1984). Wenders har kontroll over produksjonen, han har sine nærmeste støttespillere fra den tyske filmen på 70-tallet med seg (Robby Müller på foto og Peter Przygodda på klipp), samtidig som han får filme i et ikonisk westernlandskap og får musikeren Ry Cooder til å lage like ikonisk filmmusikk. En kjempesuksess for Wim Wenders, som etter dette ser mot enda større høyder og begynner planleggingen av filmen Til verdens ende (1991).

På veien til finansieringen av det monumentale prosjektet Til verdens ende fikk Wenders en nesten impulsiv idé om å lage en film fra sin favorittby, Vest-Berlin. En film som skulle handle om sårbare mennesker i en by omringet av en mur, om engler som kunne lese menneskenes tanker, og ikke minst en særskilt engel, Damiel (Bruno Ganz), som mest av alt ønsker å bli dødelig, å bli menneske. Wenders’ venn Peter Handke, som hadde vært involvert i flere av 70-tallsfilmene, ble med på utviklingen av manus og dialoger til filmen Himmelen over Berlin. Filmen ble laget på et forholdsvis lite budsjett der målet var å fange byen Berlin med et lidenskapelig blikk, fotografert av den franske legenden Henri Alekan.

Himmelen over Berlin (Lidenskapens vinger), 1987

Himmelen over Berlin har en helt spesiell plass i den tyske filmhistorien og ikke minst i Wim Wenders’ produksjon, fordi den er et så eventyrlig, nesten romantisk, portrett av storbyen Berlin, en dokumentasjon om en beleiret by som bare få år senere skulle se at muren ble revet bort. Og der Damiel leter etter sine muligheter til å bli menneskelig møter han en filmproduksjon med den amerikanske skuespilleren Peter Falk. Det er veldig mye i denne filmen som man med blikket bakover, ti år og mer, kan se er hele essensen av Wenders’ bidrag til den nye tyske filmen. Og at hans beskrivelse av frihet som filmskaper ofte er knyttet til de gode menneskene han samarbeider med.

Les mer om Wenders og «den nye tyske filmen (1962-1982)» i Z nr. 4 2019.