Film og virkelighet

 

Det vi kaller virkelighet er en viss relasjon mellom de opplevelsene og de minnene som omgir oss samtidig.
Marcel Proust

Wim Wenders har i Im Lauf der Zeit en scene der hovedpersonen beskriver hvordan han i enhver situasjon finner seg selv nynnende på en amerikansk «hit» eller rockelåt som omhandler samme temaet. Han lar denne personen komme med følgende replikk (omtrentlig): «Før sendte de ut tanks og militære for å beleire oss, det trengs ikke lenger. Amerikanerne har kolonialisert vår underbevissthet».

Jakten på virkeligheten
Diskusjoner rundt fiksjonsfilmens forhold til virkeligheten har en tendens til å ende opp i et teoretisk virvar, fordi begrepene vi tar utgangspunkt i er temmelig problematiske. Vi har en naiv oppfattelse av film som fiksjon, og derfor som noe adskilt fra virkeligheten. Ut fra en slik tankegang vil diskusjoner rundt filmens plass i samfunnet fokusere på temaer som: Skal filmen forføre eller bevisstgjøre? Skal filmen vise virkeligheten slik den er, eller skal film være ren underholdning? En slik problematisering tar utgangspunkt i fiksjon som noe skapt eller forfalsket, og definerer fiksjon som et motstykke til virkelighet. Postmodernistisk inspirerte teorier har derimot problematisert fiksjonens forhold til virkeligheten, og etter å ha lest tilstrekkelig slik litteratur kan en sitte igjen med en vag oppfatning av at virkeligheten er mer eller mindre oppløst og omgjort til «fiksjoner», «tekster» og «språkspill».

Både den naive og den mer sofistikerte postmodernistiske virkelighetsvarianten havner i ulykkelige dilemmaer fordi de prøver å definere fiksjon i forhold til en slags objektiv, naturvitenskapelig beskrevet virkelighet. Den naive varianten definerer fiksjonen ut av denne virkeligheten. Den postmodernistiske varianten klarer ikke å gripe denne virkeligheten og definerer derfor hele virkeligheten bort. Begge disse synspunktene er etter min mening uholdbare. Med Wenders sitat som ankerpunkt vil jeg prøve å gå nærmere inn på andre utgangsposisjoner for å utforske forholdet mellom film og virkelighet .

«Amerikanerne har kolonialisert vår underbevissthet». Sitatet dukker opp i meg nesten hver gang jeg får en reklamesang fra kino eller tv på hjernen. Men medieformidlede inntrykk gir seg for meg andre uttrykk. Regnfylte tåkelandskap får meg til å assosiere til Tarkovskij, problemfylte mellommenneskelige forhold gir meg Bergmanske assosiasjoner. I andre situasjoner kan jeg plutselig få en ubehagelig følelse av at virkeligheten ligner en dårlig amerikansk fjernsynsfilm.

For meg som filmelsker er film naturligvis en del av hverdagen, filmopplevelser hører hjemme på et selvbiografisk plan. Noen av filmene jeg har sett har jeg gjort til mine. Jeg samler dem som personlige skatter, ikke på video, men som personlige opplevelser. De lever i meg på samme måte som enkelte romaner jeg har et nært forhold til – og også dikt, musikk, mennesker jeg kjenner, tanker og ideer. Det gjelder stort sett enkelte filmer som helheter, men også enkelte scener fra ellers uinteressante filmer, replikker, regissører.

Andre filmopplevelser gir meg ikke fullt så positive opplevelser, for eksempel kvinnebildene jeg på et eller annet vis må forholde meg til gjennom de fleste filmer jeg ser, på tvers av genre og kunstneriske ambisjoner. Enkeltvis kan jeg analysere og forholde meg til disse bildene, samlet føles de som en ugjennomtrengelig mur, og sammen med kvinners posisjon i resten av media gir de en opplevelse av at dette er bilder, til dels ureflekterte holdninger, som gjennomsyrer hele vår kultur. Å ta disse holdningene som ren fiksjon jeg ikke trenger å forholde til min egen virkelighet blir absurd.

Vår umiddelbart meningsfylte verden vil alltid være infiltrert av tekster. Dette er ikke et nytt postmodernistisk fenomen som har inntrådt med framveksten av de moderne massemedier, men en konsekvens av at vi er mennesker som vokser opp og inn i en kultur. Det snevert naturvitenskapelige virkelighetsbegrepet vi opererer med definerer bort det faktum at vi er mennesker som lever i en over 2000 år gammel skriftkultur. Vi lever i en kultur med et kollektivt minne. Vårt hverdagsliv er innvevd i en historisk virkelighet formet av menneskelige handlinger, tanker og verdier. Vi lever på mange vis fanget i ulike nettverk av mening . Religioner og ideologier har påvirket menneskers handlinger og bidratt til å forme verden slik den ser ut i dag. I dagliglivet kan vi snakke om Janteloven, familiens sorte får, en Don Juan eller en Don Quijote. Uttrykk og ord fra Freuds skrifter fra århundreskiftet har gått inn i hverdagen og i dagligspråket som del av det viset vi forstår oss selv og omverdenen på. Og hans begreper er igjen påvirket av greske myter. Intertekstualiteten er en viktig del av vår kultur og dermed av den virkeligheten vi lever i. Å adskille denne intertekstuelle verdenen fra en påstått ufortolket virkelighet er på et vis å kaste barnet ut med badevannet.

Sosiologene Berger og Luckmann hevder i sin bok The Social Construction of Reality at vi lever i ulike sfærer av virkelighet, disse sfærene består også av drømmer, minner, fantasier – egne, eller skapt av andre. Disse sfærene blir forskjellige domener som vi prøver å forholde til hverdagen vår. Hvordan møtes og lagres virkelighetens forskjellige domener? Og hvilken plass i virkeligheten innehar fiksjonsfilmen, i grenselandet mellom massemedium og kunstart?

For å prøve å gå nærmere inn på disse problemstillingene vil jeg ta utgangspunkt i forholdet mellom film og tilskuer, mellom film/identifikasjon og minne. Minne blir her et vidt begrep som omfatter det vi husker og reflekterer over og det vi bringer med oss ubevisst og ureflektert, en betegnelse på det vi bringer med oss fra fortiden som farger vår forståelse av nåtid og framtidsmuligheter, våre assosiasjoner og handlingsmønster. Kort sagt: Det som utgjør vår identitet. Filmen inneholder referansepunkter til forskjellige av våre virkelighetssfærer, drøm, hverdag, fantasi. I hvilken grad og hvordan er så filmen med på å forme vår forståelse av verden omkring oss og våre handlingsvalg?

Film og minne
Nyere psykologisk forskning hevder at vår identitet og selvoppfattelse er formet av og basert på flere ulike komponenter. Den er formet av vår direkte oppfatning av å eksistere i forhold til og i samspill med våre umiddelbare fysiske omgivelser. Den er også formet av forholdet til andre mennesker. På mange måter er vi, som Levinas poengterer, i forhold til den andre. Intersubjektivitet er et vesentlig element av vår subjektivitet.

Vårt selvbilde er også formet av det vi forventer å oppleve, av minner og forventninger. Fortid og framtid farger vår opplevelse av nåtiden. Vår fortid, slik vi husker og fortolker den, bevisst og ubevisst, vil forme vårt syn på og våre handlinger i nåtid og framtid. Og vårt syn på oss selv nå vil forme hva vi husker og hvordan vi husker det. Vårt selvbilde er også preget av vår bevisste og ubevisste teoridannelse omkring oss selv. Våre selvbilder er primært basert på sosialt etablerte og verbalt kommuniserte ideer. De samler våre forskjellige identitetsaspekt til et slags sammenhengende selvbilde, en totaloppfatning av oss selv i samspill med andre mennesker og samfunnet . Våre selvteorier vil også påvirke våre faktiske muligheter. Vi danner oss kart vi forstår oss selv og omgivelsene ut fra, kart som også er med på å forme terrenget, som selvoppfyllende profetier.

Når Sailor Ripley i Wild at Heart (David Lynch, 1990) stadig refererer til hvordan han har blitt slik han har blitt, er klisjeen han kommer med «I had no parental guidance». I ungdomsfilmen Tause vitner (River’s Edge, Tim Hunter, 1987) fraskriver en av hovedpersonene, 13 år gamle Tim, seg ansvaret for sine handlinger på grunn av «our fucked up childhood». I begge disse svarene kan vi spore, i forenklet vulgær og forvrengt form, en selvforståelse amerikansk positivistisk og psykoanalytisk orientert psykologi faktisk inviterer til. Men i begge disse «medieskapte» personenes virkelighetsforståelse blir disse uttrykkene klisjeer uten dybde, en klisjémessig årsaksforklaring som begrunnelse for fraskrivelse av eget ansvar.

Nyere hukommelsesforskning viser en nær forbindelse mellom minne og narrative strukturer. Mening er struktur, og erfaring/opplevelse er å tillegge hendelser mening: « … å oppleve/erfare er en prosess som går ut på å gi hendelser mening – noen ganger i omgivelsene, noen ganger i våre egne sinn» (Keen, 1975, s. 20) . Neisser skiller mellom to måter vi «husker» på, episodisk og generisk minne. Vi husker enkeltepisoder, spesielle øyeblikk, men vi husker også gjentatte handlingsforløp, strukturer. Han sier om generisk minne at det vi husker i slike tilfeller er en underliggende struktur som har manifestert seg ved forskjellige anledninger, den enkelte anledningen trenger vi ikke huske i det hele tatt.

Ved tilgjengelig informasjon og fortolkningsmuligheter skaper vi forventningshorisonter (eller horisonter av mening) vi forstår verden ut fra, og danner oss dermed vårt bilde av egne muligheter og begrensninger i situasjonen her og nå. Disse horisontene former den strukturerte sammenhengen hvor vi lærer og føler og handler, den verdenen vi lever i. Våre medbrakte data – minne – representerer strukturerte erfaringer i stor grad styrt av vårt selvbilde. Konstruksjonene vi forstår virkeligheten ut fra blir like «reelle» som, og er også med på å forme, en «umiddelbart» opplevd virkelighet.

Vi er altså i utgangspunktet fanget i narrative strukturer, i fortellinger. Ut i fra det vi opplever og på ulikt vis «lærer», ordner vi virkeligheten som best vi kan. Vi ordner fortiden til historien/fortellingen om oss selv, og nåtid og framtid vil også være farget av hvordan vi forventer verden skal være. Vi tillegger verden mening, prøver å forstå det som skjer.

Søren Kjørup skiver i en artikkel om sitt møte med den franske nye bølgen på 60-tallet i København, om hvordan han og vennene hans endelig følte at her kom filmene som skildret virkeligheten. Han fortsetter:

Tilbakeskuende kan jeg ikke lade være med at spekulere over hvorfra vi mon havde fået den ide at «virkelige mennesker» er mannlige studerende i begyndelsen av 20’erne, med lekre små leiligheder, en beskeden 2CV at køre rundt i, og hovedsakelig opptaget av fikse måltider og erotiske eventyr. Eller at den virkelige verden var Paris omkring 1960. I hvert fald kom vi alle til at drømme om at få del i denne virkelighed, og selv om ingen vist fik seg en 2CV, kom vi alle til Paris for længere eller kortere perioder i de følgende år.

Film er fiksjon, adskilt fra konkret virkelighet. Men hvis vi godtar tankene rundt menneskelig identitet som Neisser og Keen framhever, kan vi se at fiksjonens plass i virkeligheten er interessant nok i seg selg. Som nevnt er det menneskeskapte både av materiell og åndelig art virkelig i dobbel forstand. Det er del av den kulturelt skapte virkeligheten vi har å forholde oss til. Filmen skaper sin egen kontekst, men allikevel med avtrykk fra virkeligheten, og med intertekstuelle referanser. Ingen film oppstår i et vakuum, den blir skapt inn i en tid, og inn i en kulturell og filmhistorisk tradisjon. I den grad det er noen som lager den og noen som ser den, er filmen virkelig på to plan. Filmen eksisterer konkret, som resultat av teknologisk utvikling, som materielle ruller av celluloid. Som del av vår kultur eksisterer også filmene som kulturprodukter, både som masseprodukt og kunst, som uttrykk for og formidler av den/de kulturene vi lever i.

Hva skjer med vår virkelighetsforståelse når vi lever mer og mer i en medieformidlet virkelighet, viker da en umiddelbart opplevd virkelighet plassen for en formidlet og utvidet virkelighet?

Jeg har innledningsvis antydet at forestillingen om en objektiv og/eller umiddelbart opplevd virkelighet i forhold til en medieformidlet uegentlig virkelighet, kanskje fører oss inn i et blindspor. Vi lever i utgangspunktet i ulike lag av mening, og til dels motstridende meninger, overlevert gjennom vår kultur. Spørsmålet om forholdet mellom film og virkelighet blir da ikke om filmen kan vise virkeligheten slik den er, eller om filmen skal forføre eller bevisstgjøre, men hvilke sider av virkeligheten filmen viser, hvilke tanker og verdier, og hvilken slik utvidet virkelighet filmen dermed til dels er med på å skape.

Å definere filmopplevelser ut av virkeligheten forutsetter at en ikke anser menneskelige holdninger, tanker og verdier som del av vår virkelighet. Og det er igjen en virkelighetsforståelse som tillegger fantasien/fiksjonen alt for liten makt, og som derved gir enkelte menneskelige fantasier og myter bein å gå på, omskapt til «objektive sannheter».

Hvis vi godtar at det å være menneske er å være født inn i en kultur, et meningsfellesskap, og at det å være et individ er å være i et aktivt søkende og skapende forhold til dette fellesskapet, kan vi få et mer nyansert syn på forholdet mellom fiksjon, virkelighet og identitetsdannelse. Myter, narrative strukturer, filmminner av forskjellig art – dette er menneskelig sosiale realiteter i Berger og Luckmanns forstand og som slike viktige bestanddeler av virkeligheten. Det vi opplever, på forskjellig vis, er med på å forme oss og skape de assosiasjonene som er med på å skape våre teorier om oss selv og verden. Og de teoriene vi har om verden er med på å forme våre handlinger og følelser i dagliglivet.

For å se på hvordan vår identitet blir formet må vi se på hvilken informasjon vi har tilgjengelig til å skape våre selvteorier, vår virkelighetsforståelse ut i fra. Er det slik at moderne massemedia utsetter den enkeltes minne og opplevelse for en stadig sterkere enhetlig strukturering og konvensjonalisering?

Neissers drøfting av generisk minne reiser en del spørsmål om det vi kan kalle konvensjonalisering av minnet, og kan være et interessant utgangspunkt hvis vi skal se det spesifikke ved moderne massemedias påvirkning på vår virkelighetsoppfattelse. Når western- eller spenningsfilmer med rette kan karakteriseres for å være genrefilmer, er det ikke da fordi de i vårt «generiske minne» innordnes i ett og samme generelle ordningsskjema? Er det mulig vi også har mer generelle ordningsskjemaer for vår ordning av virkeligheten som vi også for stadfestet utover det genrespesifikke, blant annet gjennom strømmen av kulturprodukter som filmen er en del av? Forståelsesformer, narrative strukturer som gjennomsyrer hele vår kultur – og som også får sitt uttrykk og befestelse gjennom filmenes narrative strukturer?

«It’s just like some fuckin movie”

Tim Hunters film Tause vitner, nevnt tidligere, er en film som blant annet nettopp problematiserer den medieskapte virkeligheten. Når Layne, gjenglederen i ungdomsgjengen filmen handler om, skal prøve å forstå situasjonen de har havnet opp i, forstår han virkeligheten som et synopsis til en ungdoms/actionfilm:

It’s just like some fuckin’ movie, you know. Friends, in second grade, fuckin’ like this close. And then one of us gets himself into potential big trouble … and now we’ve got to test our loyalty against all odds … It’s kind of exciting. I feel like Chuck Norris, you know.

Denne selvforståelsen preger Laynes handlinger gjennom resten av filmen, han blir i egne øyne helten i sin egen film. Nå er selvfølgelig Tause vitner en «medieskapt» virkelighet som omhandler en medieskapt virkelighet, men nettopp som det i seg selv synes jeg den illustrerer problemstillingen bra. Den virkeligheten filmene forholder seg til er den utvidede, til dels medieformidlede virkeligheten. Og et vesentlig element i denne virkeligheten er blant annet de narrative strukturene vi får inn i vår virkelighetsforståelse gjennom filmene.

I lys av slike tanker kan ikke forholdet mellom film og virkelighet utforskes først og fremst som forholdet mellom den enkelte film og den ikke-tekstlige «virkelighet» den forutsettes å avbilde. Den enkelte film må tolkes i forhold til det nettverk av intertekstualitet den er en del av.

En slik tankegang viser også det problematiske ved Bordwells teorier . Det ligger et vurderingsmessig misforhold i å tro at en kan vurdere en film objektivt, som et kunstnerisk system, at en kan sette realistiske og moralske kriterier til side i ens vurdering av filmen. Som Gadamer uttrykker det: Den fordommen som er aller vanskeligst å bekjempe er troen på at vi i vår utforsking av verden og oss selv noen gang kan bli totalt fordomsfrie. Fordommer kan etter Gadamers skjønn overskrides fordi de er uløselig knyttet til vår for-forståelse. Noen fordommer er vi oss slett ikke bevisst. Andre reflekterer vi over og aksepterer. Begge former for fordommer kaller vi tradisjoner. De utgjør vårt utgangspunkt for ny og potensielt overskridende forståelse/opplevelse.

En vurdering av en film kan aldri totalt løsrives fra kriterier som er politisk, moralsk eller kulturelt betinget. Så lenge vi som tilskuere ikke kollektivt har mistet vår nåværende abstraksjonsevne, vil vi oppleve filmen i forhold den kulturelle virkeligheten vi lever i. Og vårt møte med filmen vil alltid være preget av vår for-forståelse – formet gjennom vårt personlige og «kollektive» minne – som vi bringer med oss inn i selve filmopplevelsen.

Film som virkelighetsprodusent
Jeg vil gjerne til slutt komme tilbake til problemstillingene rundt «motpolene» forførelse og bevisstgjøring i forhold til filmopplevelsen. Det problematiske ved denne tilsynelatende enkle inndelingen er at følelsesmessig engasjement og innlevelse ofte kobles sammen som motstykke til opplevelsesmessig distansering og overskridelse. En slik kobling fører oss ut i en teoretisk hengemyr, der all menneskelig meningsformidling blir manipulasjon. Blir vi forført av enhver film vi liker og lever oss inn i?

For min egen del vil jeg blånekte på en slik forståelse av alle filmer jeg virkelig har likt og levd meg inn i, filmer som jeg kanskje ennå ikke har den store følelsesmessige distansen til. Jeg vil nekte at en film som Mitt liv som hund (Lasse Hallström, 1986) entydig og negativt har manipulert meg, sel om jeg fortsatt kan finne trøst i sitatet «Det kunne varit värre …», og de påfølgende sammenligningene. At Wenders’ sitat dukker opp når jeg får en reklamesang for Coca-cola «på hjernen» anser jeg mer som en nyttig påminnelse. Og jeg vil gjerne lenge fortsett å bli forført og påvirket av Lidenskapens vinger (Der Himmel Über Berlin, Wenders 1986). En film som bare inviterer til refleksjon og intellektuell distanse rører meg like lite som en matematisk formel. Filmopplevelser skal sitte både i magen og hodet.

Betegnelse «forførelse» kan som psykoanalytisk fagterm øremerkes for referanse til sterke følelsesmessige bindinger og intense opplevelser preget av en form for sekundær tilfredsstillelse av naturlige, men fortrengte lyster. Ut fra vår kristne tradisjon kan vi imidlertid vanskelig unngå også å føre inn et moralsk perspektiv: Å bli forført vil si å gi etter for fristelsen til å gjøre det onde. Betrakter vi forførelsen samtidig fra et tradisjonelt kristent og et psykoanalytisk synspunkt, framtrer den derfor som et slags syndig surrogat for spontan livsutfoldelse. Kobler vi dette igjen til vårt objektive naturvitenskapelige vitenskapsideal framtrer medieskapte fiksjoner som de store syndebukkene. Og slike tanker henger igjen sammen med forestillingen om den umiddelbart opplevde virkeligheten som blir spolert av den medieformidlede, uegentlige.

I en slik tankegang forkaster vi filmmediets mulighet til også å være del av en dialog i utvidet forstand, i forhold til det enkelte individ, til andre tekster og til samfunnet. Vi forkaster også dermed menneskelig opplevelse – erkjennelser, stemninger, følelser, fantasier, minner – som en del av virkeligheten. All påvirkning, kultur, blir fortrengt (menneske-)natur, og entydig negativ påvirkning.

Jeg vil påstå at vi som mennesker uten kulturelle påvirkninger eller fiksjoner av forskjellig art ville sitte igjen med en temmelig snever virkelighet å handle i og ut fra. I fantasi, kommunikasjon og meningsformidling ligger også virkelighetsutviding, muligheter for forandring, utdyping av den/de virkelighetene vi lever i, et slags «hypotetisk rom» vi kan forholde oss til, og også handle og tenke ut fra.

Enhver fiksjonsfilm løsrevet fra tilskuerforventninger er et meningspotensial, det er i møte med tilskuerens forventningshorisonter og i opposisjon til eller som del av vår kultur den blir et interessant fenomen. Et viktig kriterium ved vurdering av filmen blir da å undersøke hvilke muligheter for virkelighetsutvidende og/eller konvensjonalisert opplevelse de enkelte filmene inviterer til.

Estetiske vurderinger vil slik også bli spørsmål om moral. Estetikk er en alt for vesentlig del av vår virkelighet til å adskille den fra etisk refleksjon, om så enn formålet er å finne fram til «objektive kriterier». Og moral i egentlig forstand – spørsmål om verdiforankring, handlingsvalg og ansvar – er alt for vesentlige områder av vår virkelighet og av våre filmestetiske opplevelser til at det bør avfeies som filmvitenskapelig «uvitenskapelig» og overlates som et domene for Kristelig Folkeparti.

Forførelse, henførelse og virkelighetsutviding
I dagligtale kan vi snakke like meningsfylt om å være henført som å bli forført. Når vi for eksempel sier om en musikkelsker at hun lytter henført til musikken, mener vi at hun er ført et annet steds hen, ut over seg selv, inn i musikkens verden, og med hele seg. Når vi henføres føres vi ut av trivialitetene i tilværelsen. Og overskridelse er også omforming, forstått som tradisjonsforankret fornyelse. Englene vi opplever i Lidenskapens vinger er noe mer og annet enn de bildene vi hadde av engler på forhånd, og allikevel skapt ut fra våre fordommer, vår tradisjon.

Wim Wenders engel Damiel, for eksempel, hører vi først lese et dikt om barnet. Deretter ser vi han stående ensom på toppen av Gedächtniskirken. Bortsett fra bakgrunnsmusikken (vi hører en harpe!) og synet av himmel og konturene av kirken vil den bakgrunnene vi opplever han mot på dette tidspunkt være farget av vår forventningshorisont. Bak Damiel, som står på toppen av Gedächtniskirken og i sentrum av vår opplevelse nå, bygger vi opp en horisont av opplevelsesmuligheter fra dette vi har i oss og med oss fra vår fortid.

Erkjennelse – også virkelighetsoverskridende erkjennelse – er forankret i menneskelig undring, forhåpninger og mer eller mindre bevisst erkjente ønskemål om å lage kart av vår verden som kan tjene til å forandre den. Denne erkjennelsen er også næret og preget av det intertekstuelle nettverket som er en del av vår livsverden. Som Stein Mehren uttrykker det:

Vi ser i sansninger og i drømmer, i bilder og sammenhenger: Men gjennom begrepene befrir vi oss fra bildene som vi ikke kan unndra oss. Og uten bildenes uimotsigelige nærvær, forfaller tenkingen til rasjonalisme, dogmatisme, ordkløveri. I dette grenselandet mellom ord og bilde, sønderbrytes og gjenskapes kulturen, om og om igjen.

Fra Z nr. 4/90, Z nr. 34



Relatert

Film og virkelighet

Z #4 1990: Film er en del av vår erfaringsverden og en del av vårt minne, fastslår artikkelforfatteren. [...] | kun utdrag

Et skinn av virkelighet

Z #4 1997: Det er en vanlig oppfatning at dokumentarfilmen må være mer autentisk enn fiksjonsfilmen, [...] | kun utdrag

Film og intertekstualitet

Z #3 1992: Hva har Wild at Heart med vår egen identitet å gjøre? Og på hvilken måte er Zelig preget av "kollektive tankeformer"? Artikkelforfatteren bruker intertekstualitetsbegrepet til å belyse forholdet mellom språket, teksten og kulturen, og til å si noe om hvordan vår identitet formes av og er med på å forme kulturelle ytringer. | kun utdrag


Fra siste Z

Nostalgiske absurditeter – Norsk musikkvideo 2014

I krysningspunktet mellom film og musikk ligger musikkvideoen. Med cd-singelens død og strømmetjenestenes inntog, har musikkvideoer blitt enda viktigere for artister som ønsker å stikke seg ut i mengden og vise fram hvem man er.

Smågodt fra hele verden – Internasjonal kortfilm 2014

Kortfilm er kanskje det mest estetisk ambisiøse og grensesprengende uttrykket innen filmmediet. Kortfilm skal på grunn av formatet, men også produksjons- og distribusjonsmodellen, åpne opp for kunstnerisk frihet og dristighet. | kun utdrag

CYRK – Filmbildet og innstillingen

I hvilken grad tematiserer man forskjellen på bildet og innstillingen i den norske filmkulturen? Med utgangspunkt i Jorunn Myklebust Syversens CYRK (2014), som ble vist under Den norske kortfilmfestivalen i Grimstad, reflekterer undertegnede over forskjellige holdninger til filmbildet og dets relasjon til den omliggende virkeligheten. | kun utdrag


Fra arkivet

Om å skrive morsomt for film

Z #1 2002: Axel Hellstenius er en av Norges mest aktive manusforfattere. Han har skrevet manuskriptet til en [...] | kun utdrag

Glimt fra gresk filmhistorie

Z #4 1987: Et tillegg til Thessalonikirapporten. Gresk filmhistorie i korte trekk, fra 1906 da de første [...] | kun utdrag

Barnvoksenfilmen – en ny genre?

Z #4 1992: Mens den klassiske filmen bygde opp sin fortellerstruktur omkring temaet “boy meets [...] | kun utdrag