Når hvert hjerteslag teller

120 slag i minuttet, Robin Campillo, 2017. Foto: Arthaus

 

120 slag i minuttet (Robin Campillo, 2017) skildrer både en varm kjærlighetshistorie og en kamp mot stigmatisering av HIV-positive og AIDS-syke.

I 120 slag i minuttet føres vi rett inn i kampen som pågikk på begynnelsen av 90-tallet for å få franske myndigheter til å ta behandlingen av HIV/ AIDS-syke på alvor – og å gi dem subsidierte medisiner.

ACT UP Paris – som kjemper for rettighetene til HIV-smittede og AIDS-syke – skal ha møte, men før det begynner blir nye medlemmer av gruppa instruert i møtedisiplin. Blant nykommerne er Nathan. Han er ikke syk, men engasjementet hans har ført han hit. Når møtet begynner legger han fort merke til Sean, en av de mest høylytte aktivistene, som lider av AIDS. De starter et forhold, samtidig som de kjemper for Sean og alle andre som trenger behandling gjennom aggressiv aktivisme. Seans tid er imidlertid i ferd med å renne ut, noe som preger både kjærlighetsforholdet til Nathan og forholdet hans til de andre aktivistene i ACT UP.

120 slag i minuttet, Robin Campillo, 2017. Foto: Arthaus

 

120 slag i minuttet er en livsbejaende film – selv om den tar opp et alvorlig tema. Vi følger en gruppe unge mennesker som ikke har gitt opp, til tross for at mange av de er syke, og som næres av kampen for egne og andres liv. For dem er handling den beste måten å bli hørt på, og de står ikke tilbake for å bruke (kunstig) blod og krigstyper for å bli lagt merke til. De er dessuten stolte av hvem de er, og gruppesamhørigheten feires på diskotekene etter møtene, og spesielt under Paris Pride. Kameraet er tett på karakterene hele tiden, spesielt på Nathan og Sean. Vi følger dem fra de mest intime situasjonene til de store aksjonene, og involveres som publikum i både forholdet og saken på en måte som føles personlig. Konsekvensen blir at man tidlig må engasjere seg i filmens tema: ACT UP Paris’ virksomhet. Kjærlighetshistorien mellom Nathan og Sean ligger imidlertid under hele tiden, og kommer til overflaten når de to er sammen. Filmen har mye dialog, og bildebruken preges av hurtige klipp mellom karakterene. Den har allikevel også sekvenser med et roligere tempo, som gir oss rom til å tenke over hva det vil si å ha en sykdom som storsamfunnet ikke anerkjenner.

120 slag i minuttet, Robin Campillo, 2017. Foto: Arthaus

 

Handlingen i filmen har tre hovedmiljøer; møtene til ACT UP Paris, aksjonene gruppen gjennomfører og karakterenes liv når de ikke kjemper for en bedre behandling av HIV/ AIDS-syke. Lydsporet inneholder mye fengende musikk (det vil si om man liker musikk fra 80- og tidlig 90-tall), og spesielt i scenene fra diskotekene får musikken dominere. I diskotekscenene er det lite dialog, bilden og musikken overtar. De er karakterenes pause fra aktivismen, der de for en stund kan være «vanlige» ungdommer.

120 slag i minuttet er – ikke minst – en personlig film fra regissørens side. Robin Campillo var selv en del av ACT UP Paris-miljøet tidlig på 90-tallet, og møtte også sitt livs kjærlighet her. I en samtale etter visningen jeg var tilstede på fortalte han at dette var en film han hadde villet lage i mange år, både av personlige og tematiske grunner. Selv om behandlingen av HIV og AIDS har kommet langt de siste 25 årene er det fremdeles store stigma knyttet til sykdommen. Stigmaene rammer dessuten de ressurssvake i samfunnet hardest, og det var blant annet dem Campillo ville lage denne filmen for.

120 slag i minuttet, Robin Campillo, 2017. Foto: Arthaus

 

120 slag i minuttet er en film som gjør inntrykk. Det nærgående kameraet gjør at du blir ordentlig kjent med karakterene, og filmen føles realistisk, nesten dokumentarisk. Selv likte jeg godt blandingen av aktivisme og kjærlighet. Jeg ble også engasjert av aktivismen og fikk lyst til å bli med i gruppa og ACT UP i gatene i Paris. Anbefales!

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon