Gus Van Sant og Milk. Fra det personlige til det politiske

«The personal is the political,» sier Gus Van Sants homofile helt i Milk. Er dette også drivkraften bak Van Sants nye filmskapning? For første gang er den åpent homofile filmkunstneren Gus Van Sant blitt aktivist på egne vegne. I hans nye biografiske Hollywood-epos om Harvey Milk, den første offentlig valgte homofile byråden i USA, involverer han seg ikke bare som kunstner med en politisk agenda, men også som homofil mann.

– Mine forsøk på å involvere meg i politikk har alltid vært veldig tentative. Noen ganger lagde jeg forsøk på historier som tenderte mot å bli politiske bare fordi historiene i seg selv handlet om to menn som forelsker seg i hverandre. Men jeg gikk aldri helt i sentrum av politikken. Denne filmen er i stor grad en konstruksjon av politikken og følelsene til Harvey Milk og hans likemenn som jeg ble kjent med, og som gjorde at jeg ville fortelle en historie som er intenst politisk, til stor forskjell fra de historiene jeg har fortalt før, sier Van Sant.

Er Gus Vans Sants personlige motiver blitt avgjørende for hans politiske filmkunst og noe som bidrar til å gi karakterene i filmene hans nok humanisme til å engasjere publikum?

– Det personlige blir det politiske i mine filmer, særlig i Milk, og jeg tror det er som med all politikk. Hvordan folk tar del i politikken kommer alltid fra deres personlige behov og følelser, særlig når det omhandler en persons seksualitet, sier Van Sant.

Selv kom han ut som homofil i 1978, det samme året Harvey Milk ble myrdet.

– Harveys siste ønske var at om en kule skulle treffe ham så ville han at den skulle slå ned hvert eneste skap. Og dette spredde seg til mange, inkludert meg selv, for jeg kom ut etter han ble drept, sier han.

Harveys hovedbudskap var å være synlig og tilstede i samfunnet som homofil, og Gus van Sant bruker på mange måter Harvey Milk som sin egen politiske talsperson.

– Jeg er enig i det budskapet han sto for og vil spre det ut til verden, sier van Sant.

The queer

Gus Van Sant var en av de viktigste filmskaperne i «New Queer Cinema»-bevegelsen på 1980 og -90-tallet sammen med Todd Haynes, Gregg Araki, Jennie Livingsone, Tom Kalin og Derek Jarman. Disse var filmkunstnere fra undergrunnsmiljøene i USA og England som turte å bryte med konvensjonene og behandle homoseksualitet og urban bykultur på helt nye måter. De fikk enorm påvirkning på filmbransjen, men enda viktigere ble deres politiske rolle fordi filmene bidro til å sette homoseksualitet og rettighetsarbeid på dagsorden i USA.

Samtidig fikk lenge undertrykte følelser i anglo-saksiske akademiske miljøer, hvor homofilien hadde florert blant høytstående akademikere, plutselig et opprop og et navn. Queer theory oppsto og konseptene «gay,» «homoseksuell» og «heteroseksuell,» ble fordømt som pre-konstruerte kategorier uten tilknytning til menneskenes sanne identitet. En dag skulle komme da disse arbitrære og misberettigede seksuelle klassene skulle forsvinne fra verden, håpet queer-teoretikerne.

Er vi begynt å nærme oss?

Neo Queer

På mange måter drepte Hollywood New Queer Cinema-bølgen på nittitallet ved å produsere lette kommersielle komedier som The Opposite Of Sex og The Next Big Thing. Disse gikk på tvers av New Queer Cinemas originale agenda, å reagere mot de homofobe stereotypene i det amerikanske samfunnet. Men så kom Ang Lees Brokeback Mountain i 2005, og markerte en ny åpning for sjangeren.

– Jeg håpte Brokeback Mountain-suksessen skulle by på nye seriøse filmer med homoseksuelt innhold, sier Van Sant.

Siden Brokeback Mountain er de to siste årenes mest interessante og sentrale filmer fra USA laget av gamle New Queer Cinema-regissører. Gus Van Sant begynte i hovedkonkurransen i Cannes med Paranoid Park, men er nå mye tydeligere på banen med Milk. Todd Haynes’ Dylan-biografi I’m Not There hadde premiere i hovedkonkurransen i Venezia i fjor. I tillegg kan vi nevne Gregg Araki som fikk mye oppmerksomhet med Mysterious Skin i 2004 og vendte tilbake til Sundance med Smiley Face i 2008.

Men den nye queer-filmen er forskjellig. Den er ikke tydelig uavhengig, den bruker mainstream-stilen som et politisk maktutrykk i seg selv. Sentralt i Queer-teorien var at kategoriene homoseksuell/heteroseksuell skulle forsvinne. Kanskje er nettopp Milk et symbol på dette. Den er ikke sær eller aparte, den slukes av massen som en vanlig heltehistorie. Oscar-seirene er bevis på dette, og Harvey Milk fremstår som en rendyrket Hollywood-helt.

Fra antihelt til helt

New Queer Cinema handlet om antihelter, men i Milk er helten en hvit og vellykket homse langt fra latinamerikanske, sorte og fattige drag queens og transer, hjemløse og prostituerte, drapsmenn, anarkistiske rotløse ungdommer og ulovlige immigranter som i New Queer Cinema filmene Paris is Burning, My Own Private Idaho, Young Soul Rebels, Swoon, Poison, Totally Fucked Up og Mala Noche fra 80- og 90-tallet.

– Harvey Milk er ikke ment som en kontroversiell eller utfordrende antihelt. Jeg ville han skulle være en rett fram heltefigur. Dette er et forsøk på å lage en film som ikke er spesielt utfordrende på samme måte som mine tidligere filmer har vært, sier Gus Van Sant.

Mottagelsen i dagens USA med åtte Oscar-nominasjoner og to Oscar-priser for beste mannlige hovedrolle til Sean Penn som Harvey Milk og beste manus til Dustin Lance Black, får utvilsomt stor betydning på dette punktet.

– Denne typen nomineringer er utrolig viktige. Historien om en homofil politiker som ble myrdet er ikke noe folk nødvendigvis vil løpe ut for å se, men disse Oscarene sier veldig mye om det nye klimaet som er i USA og hjelper å få ut Harvey Milks budskap og de homofiles rettigheter, sier produsenten bak Milk, Bruce Cohen.

Nytt politisk klima

New Queer Cinema-regissørene lagde filmer i en tid der det homofile samfunnet fortsatt sjanglet fra den tidlige AIDS-krisen på 80-tallet og neo-konservative tok politisk overhånd med Ronald Reagan og senere George W. Bush i USA og Margareth Thatcher i Storbritannia. Kan den siste Bush-administrasjonen ha vært en katalysator for den nye bølgen av politisk film og en gjenoppvåkning av New Queer-Cinema bevegelsen?

– Bush-regjeringen, ja? smiler Van Sant. – Det er klart det er kommet mange politiske filmer på grunn av den, og som respons til den, sier han.

Da Gus van Sant startet på Milk i 2004 var det et interessant politisk klima i USA for homofile. Bush-regjeringens strategi på den tiden var å sette den katolske gruppen opp mot den homofile og lesbiske og dette var en vanskelig politisk pille å svelge for amerikanske homofile kunstnere. At filmen nå kommer samtidig med Obamas seiersbølge bidrar bare til øke jubelen blant den homofile skaren i USA.

– Sivile rettigheter, muslimske rettigheter, kvinners rettigheter og homofiles rettigheter var ikke i nærheten av å være en prioritet for Bush-administrasjonen på den måten amerikanere ønsket seg. Det er et stort håp nå i verden og i USA om at det vil kunne skje en forandring med Obama, spesielt blant minoritetsgrupper, sier produsent Bruce Cohen.

Og han har rett i at publikum er blitt mer lydhøre. Publikum reagerer ikke med den samme kontroversielle nerven, de opplever offerhelten Harvey Milk som vinner over de onde like naturlig som den usynlige klippen og redigeringen i et melodrama tillater det. Kunne det samme det samme skjedd for tyve år siden?

Queer-teorien hevdet det ville komme en tid da kategoriene homofil / heterofil skulle opphøre og vår tid viser at Milk ikke blir gjenstand for debatt, men glir inn som streit heltefilm i Hollywoods blankpolerte høysete. De homoseksuelle rettighetene det kjempes om i filmen går ikke inn under en spesifikk kategori, men blir del av mer generelle sivile rettigheter som engasjerer den nye humanismen i publikum etter Obamas seiersforløp og post-finanskrisetiden. Dette kan legge grunnlaget for en spennende fremtid for personlig politisk film.

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon