Kunstformidlerne

Det er krise i Norsk kino- og filmfond. Dette er i ferd med å gi store negative ringvirkninger i det kulturelle nettverket som sørger for bredden, kvaliteten og variasjonen i filmutvalget som det norske filmpublikummet nyter godt av.

Festivaler, cinematek og filmklubber samarbeider med kinoer og filmimportører og sørger for at et fantastisk utvalg av film blir tilgjengelig for så vel publikum som filmkunstnere og bransjefolk.  Det investeres mye begeistring og entusiasme hos disse formidlerne, men de ideelle og kunstnerisk motiverte filmformidlerne er for en stor del blitt holdt utenfor det offentlige støtteapparatet som er blitt andre kunstformer til del. Mens Kulturrådet, og Kulturdepartementet selv, yter direkte støtte til formidling av andre former for kunst og, i mangel av et bedre ord, kvalitetskultur, er filmformidlerne henvist til å bruke penger hentet direkte fra kinobransjen. Dette skjer gjennom en avgift på kinobilletter og DVD-salg. Avgiften går inn i et fond som bestyres av bransjeorganisasjonen Film & Kino. Norsk filminstitutt, som til tider har vært statens viktigste verktøy på filmformidlingsområdet, er nå redusert til et produksjonsfond, riktignok fremdeles med ansvaret for driften av et sentralt cinematek i Oslo.

Inntektene til kinofondet reduseres nå vesentlig på grunn av nedgangen i salg av fysiske DVD-er. Dermed er det blitt tvingende nødvendig å skjære ned på beløpene som bevilges til import av kvalitetsfilm, festivaler og Cinematek. Film & Kino selv må også begrense sine aktiviteter, blant annet bygdekinoen, som fremdeles bringer kinoopplevelsen ut til steder der det ikke er grunnlag for fast kinovirksomhet. Det er blitt klart at offentlig støtte til filmformidling ikke bør være basert på konjunktur- og teknologifølsomme inntektskilder som salgsutviklingen for DVD-er.

Har vi så behov for et subsidiert formidlingsapparat ved siden av stadig mer kommersielt veldrevne kinoer og de mange nye mulighetene til å se film på nye plattformer som nettbrett, smarttelefon osv.? Ja, det er nettopp det vi har. Veldrevne kommersielle kinoer må nødvendigvis satse på det som gir klingende mynt i kassa og vil dermed bare i liten grad kunne åpne for visning av såkalt smalere film. I sistnevnte kategori finner vi god film fra utradisjonelle filmland, ambisiøs filmkunst, filmhistoriske klassikere osv. Her kommer festivaler, cinematek og filmklubber sammen med seriøse filmimportører inn som viktige brikker i det puslespillet som sammen med norsk filmproduksjon utgjør kjernen i en norsk filmkultur.

Det har de siste årene vært satset store offentlige midler på norsk filmproduksjon. Det har for første gang i historien gjort Norge til en filmnasjon som nesten kan måle seg med våre naboland Sverige og Danmark.  Om fremgangen skal fortsette må det nå satses videre på film som på andre felt innenfor kulturområdet og både produksjon og formidling må være med. Filmer må være tilgjengelig også på de tradisjonelle plattformene de er laget for. Som kunstviter Susanne Ø. Sæther sier i et intervju i Z nummer 4/2012: ”i en hver kunsthall vil man nå treffe på en summende 35mm-filmprosjektor”. Å vise det samme verket digitalt via mobilen er her helt klart ikke noe fullgodt alternativ til en visning i filmens opprinnelige format. Ellers om Svein Inge Sæther påpeker i programmet for cinemateket i Trondheim: ”Nettsider med digitale gjengivelser av Munch bilder er ikke det samme som å vise originalbildene på veggen i et galleri”. Cinematek og filmklubber er garantister for at også fremtidige generasjoner, publikum og filmskapere, skal ha mulighet til å se film på stort lerret og i sitt opprinnelige format. Festivaler og uavhengige filmimportører med siktemål utover det kommersielle vil på sin side sikre oss et bredt filmrepertoar, gi oss det nyskapende, det som er litt annerledes, det som kan bli fremtiden for filmkunsten. Det koster lite å løfte fram disse aktørene, men det vil gjøre en stor forskjell.

bildet øverst: Den grønne sykkelen (Wadjda), Haifaa Al Mansour, Saudi Arabia, 2012 (foto: Arthaus)
Nederst: Siste Åndedrag (A bout de souffle, Jean-Luc Godard, Frankrike,1960

 

 

Tweet

Til toppen | Utskriftsvennlig versjon