Pokerfjes. Lady Gaga
Hos Lady Gaga er det et konstant misforhold mellom låt og musikkvideo. Det gir henne ett bein i kommersiell popmusikk og ett bein i den smale performancekunsten.
Relatert

Musikkvideo og publikumsopplevelse
Z #4 1989: Med nærmest eksplosjonsartet kraft slo musikkvideoen tidlig på 80-tallet gjennom som [...] | kun utdrag

Internasjonal rockevideo fra norske amatører
Z #5 1985: Norske animasjonsfilmere er på offensiven. Et nytt prosjekt tar sikte på å produsere en animert [...] | kun utdrag

Musikkvideo – det ypperste av norsk musikkvideo samlet på et lerret
Z #3 2011: Norsk musikkvideo anno 2011: På begynnelsen av 80-tallet hadde alle som betydde noe en mening om musikkvideoen. Brian Eno mente at musikkvideoene var utformet som de var fordi produsentene trodde publikum var dumme. | kun utdrag
Fra siste Z

Filmens sanser
Alle våre sanser settes i bevegelse når vi ser en film. Men hva er det med film som gjør opplevelsen så sanselig? | kun utdrag

Om nærbilde i Ingmar Bergmans Smultronstallet
Kva skjer når Bergman let oss komme tett på skodespelarens blikk?

Noe sanseutvidende
Film henvender seg til publikums sanseapparat på en mer avansert og omsluttende måte enn noe annet kunstuttrykk. På sitt mest intense kan en kinoopplevelse gjøre at tilskueren får følelsen av å smelte sammen med bildene på lerretet og lydene fra høytalerne og bli i ett med filmen på en sanseutvidende, overskridende måte. | kun utdrag
Fra arkivet

Å fange virkeligheten: ny bok om dokumentarfilm
Z #3 2001: Det er ikke ofte Z har et nummer der dokumentafilm er et sentralt tema. Men tiden er tydeligvis [...] | kun utdrag

Sangen forblir ikke den samme
Z #1 2015: Boom-ba-boom-pah! Bom-ba-boom-pah! Filmprismet Dirty Dancing (1987) spaltet The Ronettes-perlen «Be my baby» (1963) til et fargerikt spekter i berøringene film, rille og stift. Jeg ble aldri den samme. | kun utdrag

Når verden går under på film
Z #2 2020: I dette korte essayet vil jeg gjerne reflektere over hva vi mener når vi snakker om «verdens undergang» på film. For det ser ut til å være en generell konsensus om at noe sånt eksisterer. Noen vil til og med gå så langt som å si at apokalypsen er spesielt egnet for lerretet, en egen genre.