I bakrus etter Sør-suksess

farogsonn

Filmfestivalene lykkes med visning av kvalitetsfilm, mens kinoene sliter. Hvorfor det da?

Som medlem av Sølvspeilet juryen under Film fra Sør festivalen hadde jeg nylig gleden av å se 20 spille- og animasjonsfilmer fra nesten like mange forskjellige land. På stort lerret. På kinoer som jevnt over hadde tipp topp teknisk utstyr, godt bilde og god lyd. Det var en flott opplevelse. En opplevelse jeg delte med et rekordhøyt antall festivalgjengere.

Filmene opplevdes nesten som en reise gjennom landene selv. Selvsagt komprimert, sett gjennom øynene til den eller de som har laget filmene. Likevel, eller kanskje derfor, gir film ofte et langt bedre inntrykk av land og kultur enn det man for eksempel får ved å reise som turist. Turismen er i ferd å bli global, i den forstand at turisten får det samme uansett hvor reisen går. Trenden går mot all-inclusive turer der turistene bures inne i hotell-ghettoer. Alle aktiviteter foregår inne på hotellområdet eller i luftkondisjonerte busser. Kontakten mellom turister og fastboende blir stadig mer begrenset.

layla2

Film fra Sør festivalen, og for så vidt også de andre større publikumsfestivalene i Norge: Bergen Internasjonale, Tromsø Internasjonale, Kosmorama i Trondheim og, i denne sammenheng lille, Oslo internasjonale filmfestival, åpner alle et vindu mot fremmede land og kulturer. De er viktige, noe som etter hvert også går opp for dem som driver norske kinoer. Men, Film fra Sør er spesiell. Gjennom å definere sitt område til film fra Sør og Øst, Afrika, Asia og Sør-Amerika, gir festivalen oss mulighet for å se film nettopp fra de deler av verden som både geografisk og kulturelt ligger lengst fra oss. Land som i globaliseringens tid likevel er nære, med mennesker som vi stadig oftere må forholde oss til. Hvordan er det å bo på landsbygda i Kazakhstan, hvordan er livet i en japansk familie, hvordan står det til i et Kina med rivende teknisk og økonomisk utvikling, hvordan har man det som enslig mor i Sør-Afrika, eller kvinnelig syklist i Saudi Arabia, gravid ungjente i Tyrkia, fabrikkarbeider i Mexico, gamlehjemsbeboer i Chile? Alt dette var blant temaene som dukket opp i filmene under årets Film fra Sør festival. Temaer som ble behandlet på en skikkelig måte, i filmer som var underholdende kunstopplevelser, og som tilførte publikum noe utover dette, som ga tilskueren ny innsikt.

wadjda2

Noe som slo meg veldig sterkt under årets Film fra Sør festival var kontrasten mellom kinoenes vanlige programmer og festivalens filmprogram. I likhet med andre filmfestivaler, kanskje spesielt den i Tromsø, klarer Film fra Sør å få fulle kinosaler på film som folk tilsynelatende ikke ønsker å se på vanlig kino. Enkelte av disse filmene får i ettertid kinopremiere over hele landet, men ofte opplever man at publikumstallet i løpet av to eller tre festivalvisninger overskrider tallet på dem som ser filmen i løpet av mangfoldige visninger på vanlig kino.

Hva er det som gjør filmene attraktive på festival, men ikke på kino? Selve festivalstemningen, rammene rundt visningene og besøk av regissører og skuespillere har selvsagt betydning, men filmene er tross alt de samme. Det er oftest gode filmer, internasjonale prisvinnere og publikum som går og ser dem, enten det er på festival eller kino, er fornøyd.

Er det da kinoene eller er det publikum det er noe i veien med? Begge deler antagelig. Nordmenns evne til å bli sittende hjemme i sofaen er legendarisk. Vi reiser oss kun når stua skal pusses opp. Hvilket for mange for så vidt er ganske ofte. I årevis har folk lidd seg gjennom film på dårlige TV-skjermer, bare fordi det er så utrolig slitsomt å komme seg ut. Nå som skjermene etter hvert har fått en ganske høy billedkvalitet og filmtilbudet i heimen er enormt, er det selvsagt enda lettere å bli sittende. Og nærmeste kino er kanskje uansett nedlagt? Å ta seg sammen en gang i året for å gå på filmfestival er muligvis lettere enn å dra på kino en vanlig kveld?

Men, kinoene da. Har de lagt optimalt til rette for å ta i mot et kresent publikum i en tid med mange konkurrerende tilbud? Det kan man vel knapt si. Det som har skjedd i løpet av de siste tiårene er at de kinoene som i det hele tatt har utviklet seg, har strømlinjeformet virksomheten og rettet seg inn mot de ungdommene som ennå ikke sitter hjemme foran TV’en med foreldrene eller bare gjør lekser hver eneste kveld. Kinoene er som et slusesystem, der man først kommer inn i en kiosk der popkorn og godteri lokker, billetter kjøpes i kiosken og det er lett å kjøpe med seg litt mer. Deretter fører slusen inn i salen, der man kan spise godteriet mens filmen vises og kaste fra seg papir og flasker. Så bærer det rett ut i en baktrapp når filmen er over.

harmony

Veldig rasjonell drift selvfølgelig, men i beste fall egnet for deler av det potensielle kinopublikummet. Folk i tjueårene og de som er eldre har helt andre krav til et opplevelsesrom. For dem må det tilrettelegges bedre både før og etter filmvisningen. Dette publikummet vil med en annen innretning på kinoen sannsynligvis både bli mer tallrikt og øke inntektsgrunnlaget for kinodriften vesentlig. Men, repertoaret på kinoen er likevel grunnlaget for alt og dermed mest viktig. Utfordringen er da at filmene som markedsføres mest internasjonalt, er de store antatte bestselgerne fra engelskspråklig land.  Dessverre er det ingenting som tyder på at de er de beste filmene. Snarere synes for eksempel de største hollywoodfilm-produsentene å gjennomgå en stadig dypere krise. Det kan være på tide at kinoene skifter fokus og ser videre enn sitt nåværende repertoar. I Norge, der kinoene er i ferd med å endres fra et kommunalt system til et privatisert marked, ligger det jo et visst håp om endring i luften, selv om endringen nok like gjerne kan bli til det verre som til det bedre. Jeg håper i hvert fall noen ser mulighetene til en endring i retning av et bredere repertoar, viktigere filmer og bedre totalopplevelser på kino og ikke bare på festival.



2 kommentarer

  1. Raymond sier:

    Prosentvis så får vel FFS ei mykje større økonomisk støtte frå staten enn kinobransjen. Skulle likt å sett tal på det i denne kommentaren. Denne kontrasten kan vere det enkle svaret på «kontrasten mellom kinoenes vanlige programmer og festivalens filmprogram.»

    Og sjølvklart, Hollywood-filmar krev, tja, 50 fulle salar for å gå i pluss (ved éin kino). Talet er kanskje enno høgare? Kvar enkelt kino krev òg eit slikt tal. Ein gjennomsnittleg FFS-film kan berre drøyme om slikt. Metningstalet er kanskje fire-fem fulle salar — FFS får ikkje testa kor høgt metningstalet går. (Og talet er mykje lågare utanfor dei største byane.) Og det får ikkje ein kino til å gå rundt. Igjen, diverre.

    Men i prinsippet er eg sjølvklart heilt einig. FFS er ein fantastisk institusjon, og eg trur kinoane kan lære av gjengen bak festivalen. I det minste kan me håpe på éin eller to fleire filmar frå sør, kvart år, på dei kommersielle kinoane. For det er mykje bra der ute. Iallfall for dei få av oss som gidd å bry seg med slike filmar.

  2. Jon sier:

    Ja, hver FFS visning er nok subsidiert lang utover det en vanlig kinovisning er. Ikke minst ligger det en frivillig innsats i hos de fleste filmfestivalene, som jeg nesten ikke har lyst til å oversette til kroner og øre.
    Mitt poeng var ikke å lage en nøyaktig bedriftsøkonomisk analyse, men mer å formidle at det kan synes innen rekkevidde å vri kinorepertoaret i retning av mer kvalitet og mangfold og litt bort fra den amerikanske dominansen som har preget kinofilmen ihvertfall siden lydfilmen gjorde sitt inntog. Et mer balansert filmrepertoar vil helt opplagt kreve økonomiske investeringer fra kinoenes side. Antageligvis høyere investeringer enn det man kan forvente at private kinoselskaper skal ta alene.
    Festivalene vil med sitt entusiastiske utgangspunkt være en viktig del av investeringspakka, om man nå skal bruke slike bedriftsøkonomiske termer om dette. Andre deler vil være støtte til nasjonale filmer, importstøtte til gode filmer som foreløpig bare kan forventes å nå et begrenset publikum osv.

Din kommentar


Relatert

Norsk filmpolitikk – et hvitt felt etter Giske?

Z #4 2010: Kulturminister Anniken Huitfeldt bare gjennomfører Giskes kvantifiserte filmpolitikk, hevder kulturskribentene. Knut Olav Åmås, Mode Steinkjer og Øyvor Dalan Vik i samtale med Jon Inge Faldalen. | kun utdrag

KAMPEN OM KINO-NORGE

Blogg: Oslo kino styrker seg med innkjøp av filmdistributør. Vi venter spent på neste trekk fra konkurrenter i inn- og utland, staten og kommunene. På kino kan hva som helst skje.

Kunstformidlerne

Blogg: Det er krise i Norsk kino- og filmfond. Dette er i ferd med å gi store negative ringvirkninger i det kulturelle nettverket som sørger for bredden, kvaliteten og variasjonen i filmutvalget som det norske filmpublikummet nyter godt av.


Fra siste Z

En kortfilmkurators bekjennelser – intervju med Torunn Nyen

Hva har Rørosheimen, Anton Corbijn og Ruben Östlund til felles? De er alle en del av festivalveteran Torunn Nyens beste minner fra Kortfilmfestivalen. Nyen har vært tilknyttet festivalen nesten helt siden begynnelsen. I anledning årets 40 års-jubileum har vi spurt henne ut om festivalens historie, dens nåværende rolle og framtida.

Festivalfjes 2017

Hva kommer man til å huske fra årets Kortfilmfestival, og hva håper man på for framtiden? Og hva er egentlig den aller beste norske kortfilmen som fins? Vi har spurt ut noen av dem som gjorde seg bemerket i Grimstad i år. | kun utdrag

Norsk kort 2017

I sitt førtiende år har Kortfilmfestivalen hatt hele 53 norske kortfilmer på programmet. Hvilken bedre måte å feire på? Vi i Z-redaksjonen har gått løs på oppgaven med å anmelde hver og én av dem med stor entusiasme. | kun utdrag


Fra arkivet

Å abstrahere verden inn i en ny følsomhet: Artavazd Pelesjans Inhabitants

Z #4 2014: Det er en dominerende oppfatning at film først og fremst er et historiefortellende medium. Verkene til Artavazd Pelesjan viser oss et annet potensial for filmen. De viser, med sin radikale brodd og intense uttrykkskraft, hvordan film like gjerne kan være en sanselig og perseptuell kunstform som kan anspore til en ny oppmerksomhet og følsomhet. | kun utdrag

Wenders teknologiske drømmer

Z #1 1992: 15 år etter at idéen til Bis ans Ende der Welt ble unnfanget, nærmer filmen seg premiere på [...] | kun utdrag

Den levende fortiden – Om Martin Asphaugs film «En håndfull tid»

Z #4 1989: Martin Asphaug og Erik Borges En håndfull tid er blitt en sjeldent intelligent film, konkluderer [...] | kun utdrag