Skjør som glass – en analyse av ‘Buicken – store gutter gråter ikke’
Hans Otto «Nico» Nicolayssens fjerde spillefilm, Buicken – store gutter gråter ikke, har tidligere i høst fått hard medfart av både kritikere og publikum. Per Haddal i Aftenposten går så langt som å hevde at dette er …»en likegyldig norsk film som det gjelder å glemme hurtigst mulig». Med dette som utgangspunkt utstyrte vi vår medarbeider med en videokopi av filmen, utsatte generøst deadline én uke og spurte ham, med termer hentet fra filmen slev: Er dette et platt plankverk eller et kreativt kunstverk? Vi ventet ikke et entydig svar.
Relatert

Erik Borge og filmen – Et portrett av en filmveteran samt en analyse av ‘Trost i taklampa’
Z #4 1988: Erik Borge, filmregissør, filmprodusent og direktør i Norsk Film A/S gjennom 18 år har spilt en [...] | kun utdrag

«Men kanskje litt mer forvirret…» – en analyse av «Ja, vi elsker» på bakgrunn av prinsippet om fremmedgjøring som kunstnerisk strategi
Z #4 1986: Sølve Skagens og Malte Wadmans Ja, vi elsker fra 1983 er en norsk film som i høyeste grad skiller [...] | kun utdrag

Bikinisesongen – ikke lett å le
Z #4 1994: Komedier er ikke til å spøke med, og når Runar Jarle Wiik i høst debuterte som [...] | kun utdrag
Fra siste Z

Z-enquete: Vold som virkemiddel
Hvilken funksjon har vold som virkemiddel og uttrykk på film? Vi spurte tre norske regissører: Mona J. Hoel, Kenneth Karlstad og Fredrik S. Hana | kun utdrag

Voldsromantikk, massemedia og mainstream
På 90-tallet var grov medievold en del av den filmatiske hovedstrømmen og det offentlige ordskiftet. Hvordan reagerte de norske anmelderne på kroppskrenkelsene i Wild at Heart> og True Romance og hva kan vi lære av disse kritikkene i dag? | kun utdrag

Vold som straff i slashere: Toxic masculinity, kristenmoralisme og æresdrap
På hvilke måter er tortur og drap vikarierende for moralsyn i slasherfilmene? Og hvem er drapsmannen? | kun utdrag
Fra arkivet

I et speil, under et glasstak – Speilmotivet i Candyman
Z #1 2016: Skrekkfilmen har alltid vært fruktbar mark for politiske budskap. I Bernard Rose’ skrekkfilm Candyman (1992) er det politiske innholdet høyst intendert.

Man With a Past – Tarnation som Jonathan Caouettes backstory
Z #4 2005: Tarnation, Jonathan Caouettes usedvanlig utleverende og direkte selvbiografi, nærmer seg grensen [...] | kun utdrag

Ferdaminne fra Portugal årene 2013 og 2014
Z #2 2018: Miguel Gomes' trilogi Arabian Nights I-III blander folkelivsskildring, kunstfilm og journalistikk, og er en kjærkommen bekreftelse på det politiske potensiale i fiksjonsfilm. | kun utdrag







